Åtte år

I dag er det 23 år siden jeg ble mor. 23 år siden jeg fikk den aller største rollen en kan ha. Rollen som varer livet ut. Som er din hvert eneste sekund i døgnet, hver dag. Den rollen med mest ansvar og størst gleder. Rollen du aldri kan slippe igjen. Jenta mi er 23 år i dag. Om jeg lever når hun er 43 eller 63 – jeg har fortsatt den samme rollen.

17. mai 1994 gikk jeg i tog og ante lite om hvor altoppslukende, endelig og grenseløs den nye rollen min ville bli. Kl 12.15 fire dager etter kjente jeg det i hver nerve i hele kroppen.

17. mai 2017 kl 11.15 landet Joshua French på norsk jord. En mors kamp gjennom åtte år var endelig belønnet. Jeg kan ikke tenke på Hilde Kari French uten å få tårer i øynene. For jeg er også mor – forelder. Og jeg vet at ditt barns smerte er din smerte. Ingen følelse går gjennom barnets sinn uten fargelegge ditt samtidig. Ingen gleder på egne vegne kan overgå ditt barns gleder og ingen sorger på egne vegne er tyngre enn de som rammer barnet ditt.

Jeg prøver å forestille meg hvordan det er mulig å være sterk i åtte år. Å holde motet oppe, stå opp og holde hverdagen i gang. Åtte år i livsfare. De fleste av oss foreldre har opplevd situasjoner hvor vi midlertidig ikke har visst hvor barnet vårt var, eller om de hadde det bra. Stikket av frykt som hogger tak i oss. Men å legge seg med samme følelse, hver kveld i åtte år?

Noe av min fagkunnskap har jeg innen positiv psykologi. Jeg har lært at vi alle har et grunnivå for lykke, et hovedsaklig arvelig lykkenivå som vi uunngåelig vender tilbake til. Slik en termostat vil vår sinnstemning trekkes tilbake til normalen etter en viss tid, også etter at vi har blitt rammet av store kriser eller opplevd stort hell. Kanskje er det litt av forklaringen på hvorfor folk holder ut så mye mer enn vi tror er mulig? At selv det ekstremt unormale kan bli normalt på en slik måte at det er mulig å leve videre?

For meg vil Hilde Kari French alltid være bildet på foreldres mot. Og styrke. Å bli forelder er å få den største og mest krevende rollen. Uten oppskrift. Jeg har mange års utdanning, jeg har gått på hundetreningskurs, dressurkurs med hesten, klatrekurs og drøssevis av andre kurs. Jeg gikk på svangerskapskurs, men jeg har aldri gått på foreldrekurs.

Jeg har prøvd og feilet. Jeg har hatt prinsipper og brutt de. Jeg har hatt gode intensjoner men likevel blitt sint. Ungen min er 23 år, voksen og ansvarlig for eget liv. Jeg gleder meg! Og tenker at jeg har vært heldig. For fra sekken med minner fra foreldrehverdagen kan jeg dra frem uendelig mange minner som jeg gremmes av. Hendelser jeg har håndtert dårlig. Situasjoner som skulle uteblitt. Feil jeg først ser i ettertid.

Da må jeg stikke hånda ned i sekken en gang til å få tak på noen av de skikkelige gode minnene. De med gullkanter på.  For det finnes jo mengder av de også.

Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett. Mødre og fedre, vi har alle kamper å kjempe, tårer å felle. Å være forelder er også å måtte tåle det utålelige.

Jeg kan ikke unngå å tenke på alle dagene åtte år rommer. Alle dagene med uro og frykt, lengsel og tvil. Timer med frustrasjon og maktesløshet. Men sikkert også dager med glimt av håp, av tro og uendelig kjærlighet.

Hilde Kari French har en unik historie. Men hun er ikke den eneste. Hver dag er det mange foreldre som kjemper for sitt barn. Som engster seg og sørger. Som holder ut og kjemper. Og som tenker de samme tankene om situasjoner de angrer på. Men de gir ikke opp, for rollen og kjærligheten er uendelig. Og det er mørkest før morgengry.

    Bildene er hentet fra VG og TV2