Når tilliten forsvinner

I dag må jeg skrive! Om tillit. Og hvor farlig det er når tilliten forsvinner. Ikke tilliten i personlige relasjoner, men tilliten til institusjonene i samfunnet. De som skal forvalte lov og rett. Øvrigheta og de som sitter med makta.

I USA har tilliten til politiet vært frynsete i lang tid. I 1999 skrev Bruce Springsteen sangen American Skin (41 shots) Sangen var en reaksjon på en hendelse hvor 4 politimenn skjøt og drepte Amadou Diallo, en ubevæpnet immigrant. I dag erklærer Minnesota unntakstilstand som følge av massive demonstrasjoner og uroligheter etter at en politimann drepte afroamerikaneren Georg Floyd. Dette er bare to av mange slike hendelser de siste årene. Det som, iallefall for meg, fremstår annerledes i denne saken, er at ordførerne i Minneapolis og St. Paul ikke unnskylder og støtter politiet, men faktisk krever at politimannen stilles til ansvar for ugjerningen.

Men dette er jo USA. Kulturelt og politisk hinsides langt unna oss. Ja, det kan nok stemme det. Men også her trenger vi å følge med og vokte institusjonenes maktbruk og integritet.

Denne uka har jeg vitnet i Lagmannsretten. Jeg har vitnet for et ungt par som mistet omsorgen for barnet sitt i 2013. Da var barnet nyfødt. Foreldrene hadde bedt om veiledning og støtte fra Barnevernet, unge, uerfarne og naive som de var. ( Hvor naive de egentlig var har de smertelig fått erfare i disse sju årene)

Mitt første møte med denne saken var i 2013. Barnets bestemor spurte om jeg kunne være med i familierådet som skulle avholdes etter at Barnevernet hadde akuttplassert barnet bort fra foreldrene. Hun hadde reagert på hvordan foreldrene ble behandlet og ville gjerne ha med en observatør i møtet for å få et nøytralt blikk på saken. På Bufdirs hjemmesider står det om familieråd:

I familieråd er det tanter, onkler, besteforeldre og andre voksne som barnet er knyttet til som engasjerer seg for å hjelpe barnet. Familieråd legger til rette for et konstruktivt samarbeid mellom barn, familie, privat nettverk og barnevern.

Et familieråd kan for eksempel føre til at barnet flytter i fosterhjem til en tante, at barnet kan komme på helgebesøk til noen i familien, og/eller at storfamilien støtter familien i å gi omsorg til barnet.

I dette familierådet var det mange mennesker til stede. Mor og far, besteforeldre, tanter og onkler. Et par var i prosess for å bli godkjent som fosterforeldre. I dag er de godkjent fosterhjem.

Jeg kommer aldri til å glemme følelsene jeg gikk ut fra dette møtet med. På den tiden var jeg Organisasjonsdirektør ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. På bussen hjem fra møtestedet tenkte jeg; hvordan i all verden kan jeg fortsette i jobben min etter å ha vært vitne til dette? Er det virkelig dette vi utdanner barnevernspedagoger til?

Familien møtte saksbehandlere og representanter fra Barnevernet som allerede hadde bestemt seg for at dette barnet, det skulle holdes unna sin biologiske familie, uansett hvilke ressurser som måtte befinne seg i denne familien. De unge foreldrene ble utsatt for en behandling som jeg aldri hadde forestilt meg var mulig i en offentlig institusjon i Norge. Det var blikking og mimikk, hersketeknikker og latterliggjøring. Bruk av faguttrykk og forkortelser som verken de unge foreldrene eller vi andre hadde forutsetninger for å forstå. Ved en feiltakelse (?) ble et internt notat lest opp, hvor saksbehandlerne hadde skrevet at de så for seg langtidsplassering og adopsjon utenfor familien. Ferdig besluttet før utredning med andre ord. På dette tidspunktet var gutten tre-fire måneder gammel.

Jeg satt der som taust vitne og kjente på mismot og avmakt. Jeg så fortvilelsen og usikkerheten i de unge foreldrenes øyne. Hva i all verden foregikk? De som hadde gått til Barnevernet og bedt om veiledning og støtte i foreldrerollen, ble mistrodd, mistolket og ledd av.

I går satt jeg i vitneboksen for denne familien for fjerde gang. Jeg fortalte om hvordan jeg opplevde familierådet, og selv nå etter sju år, får jeg fortsatt frysninger på ryggen.

Uansett hva utfallet i Lagmanssretten blir vil denne familiens tillit til at Barnevernet forvalter barnets beste være borte for alltid. De vil aldri få årene som har gått tilbake. De vil aldri være trygg på at øvrigheta kan være til hjelp og støtte.

Samfunnets tillit til institusjoner kan kanskje tåle en slik sak. Men vi kan ikke tåle mange, og selv hver enkelt sak vil svekke de grunnpilarene vårt samfunn bygger på. Derfor bør vi alle ta på oss rollen som nøytrale observatører. Vi må være vaktbikkjer, ikke bare på egne, men også andres vegne. Vi må protester og si fra. Jeg demonstrerer ikke med stein og brannbomber. Men jeg vil fortsette å bruke tastaturet mitt.