Revolusjon for arbeidsgleden

Hvorfor arbeider du? I gamle dager tror jeg svaret ofte var for å overleve. Arbeid var virkemiddelet for å leve, for å brødfø seg selv og familien.

Fysiske og mentale egenskaper hadde til en viss grad påvirkning på hvilket arbeid du fikk. Var du kraftig bygd, stor og sterk, kunne du nyttes til kroppsarbeid. Var du skarp, hadde et klart hode og var heldig kunne du gjøre det til noe her i livet.  Mens de det var noe med, på ene eller andre viset,  ja de stakkarene var det sjelden bruk for.

Fikk en nyss om at det var bruk for folk et sted, møtte en opp med lua i hånda og bukka og takka for jobben. Det var ikke noe spørsmål om rettigheter og karrierestige, om kompetanseutvikling og engasjement.

Det var stemplingsur og kontroll, samlebånd og kommando. Direktørenes verden var en ukjent verden for mannen på gulvet. Her var det ikke snakk om prosessledelse og medarbeidersamtaler, fleksitid og avspasering, hjemmekontor og velferdsgoder.

Bildet jeg maler er ikke så veldig lenge siden, men likevel har endringene vært store. Å arbeide, som tidligere gjerne ble sett på som et nødvendig onde har nå heller blitt en ønskelig gode.

Selvsagt må vi også i dag tjene til livets brød, og vi forventer og fortjener rimelig betalt for å bruke våre ressurser, vår kunnskap og vår kompetanse til organisasjonens beste.

Men arbeid er også så mye mer. Arbeid er tilgang til fellesskap og tilhørighet. Arbeid er å ta i bruk evnene og ressursene våre. Gjennom arbeidet styrker vi kompetansen og utvikler oss som mennesker. Arbeidet gir oss glede og mestring over å kunne bidra og få til noe. Arbeidet gir oss mulighet til å kunne bety noe, for kolleger og kunder, for brukere og samfunnet. Arbeid er et gode som gjør livet meningsfullt og hverdagene fylt med samhold og utfordringer, humor og samarbeid, utvikling og fellesskap.

Mennesker er sosiale vesen som trenger fellesskap for å vokse og trives. Men vi er også individer som har behov for autonomi og selvbestemmelse. Vi trenger friheten til å ta egne valg, rom for å gjøre egne vurderinger,og tid til å reflektere og tenke oss frem til gode beslutninger i tråd med våre og fellesskapets verdier og mål.

Jeg treffer mange arbeidsfolk gjennom jobben min. Alle typer arbeidsfolk som har til felles at de ser på jobben sin som et gode og en mulighet til å bidra. Jeg treffer maskinkjørere som ser verdien og gleden av å være med å bygge. Du tror kanskje at maskinkjørere tenker at de kjører gravemaskin? Jo da, de gjør det. Men det er ikke så snevert skjønner du. De er også med å bygger landet og veien som binder oss sammen.

Jeg møter renholdere som vet at de er med å skape trivsel og helse for sine kolleger. Jeg møter bussjåfører som er glad for at de kan bidra til miljøet gjennom å kollektivkjøre meg og deg.

Jeg møter ledere som har et brennende ønske om å være til stede for den enkelte medarbeider slik at han kan få brukt det beste av seg selv. Jeg møter lærere som blir blank i blikket når de snakker om elevene sine, og hjemmehjelper som oppriktig mener at det de får tilbake av takknemlighet fra sine brukere er mer enn de kan gi selv.

En av de verdiene vi nordmenn setter aller høyest er selvstendighet. Det finnes ingen andre land i Europa hvor denne verdien står så sterkt som hos oss.  I tillegg er vi på topp i Europa når det gjelder å vektlegge toleranse, respekt for andre og hjelpsomhet.

Nå lurer du kanskje på hvor jeg vil med dette? Jo, den store majoriteten av oss arbeider fordi vi liker det. Vi liker å bruke ressursene våre, utnytte kompetansen vår, oppnå mål og bidra til samfunnet og organisasjonens beste. Vi trives med å være selvstendige og hjelpsomme, og vi gleder oss over å gjøre en god jobb for og sammen med andre.

Hvorfor bygger vi da organisasjoner med systemer tuftet på arbeidslivet slik det en gang var? Med kontroll og detaljstyring, regelregime og lister og manualer i så stort omfang at ingen lenger har oversikt over verken rapporter, dokumenter eller krav? Vi bygger kontrollsystemer som ligner på mistillit satt i system, mens de aller, aller fleste medarbeiderne kommer på jobb for levere tjenester så godt som de bare kan.  Hvorfor styrer vi ikke heller mer etter mål, nøkkeltall og verdier? Hvorfor tar vi ikke en kritisk gjennomgang på hva vi må ha rapportering og data på, istedet for å bare putte på mer og mer?

Vi detaljstyrer på et nivå som kveler arbeidslyst og arbeidsglede. Vi kjenner hvordan det klør i hjertet etter å komme i gang med de egentlige oppgavene mens timene går med til å fylle ut kontrollskjema og avviksrapporter.

Hvorfor gjør vi det egentlig? Fordi vi tror at New Public Management og kontroll skaper effektivitet og verdi? Fordi det er sånn vi alltid har gjort det? Fordi vi skal holde ryggen fri?

Jeg håper på en ny revolusjon. En revolusjon som vokser fram av arbeidsglede, motivasjon og engasjement. Hos hjemmehjelperne som må avviks – rapportere om de henter posten er vinterdag. Hos veilederen som ikke har tid til å lete etter arbeidssøkerens virkelige styrker. Hos læreren som retter x antall prøver istedet for å være midt i elevflokken.  Hos sykepleieren som kjenner ensomheten på sykerommet i nakkehårene når de løper forbi.  Hos legen som opererer på stykkgodsfinansiering. Hos jobbkonsulenten som kom dit for å bidra til livsmestring og som styres som en produksjonsbedrift. Hos lederen som ønsker å få til den gode samtalen med medarbeideren heller enn å krysse av på skjema for medarbeidersamtale.

Jeg håper på et arbeidsliv hvor vi bygger systemer tuftet på tillit istedet for mistillit, hvor dialog blir viktigere verktøy enn skjema.  Jeg håper på et arbeidsliv der motivasjon og tilhørighet blir sterkere drivkrefter enn kontroll og rapportering.

de fleste menneskene er allerede kommet dit, tenk hvor fantastisk norsk arbeidsliv blir når organiseringen kommer etter!

IMG_3495

Vil bare høre til

Det er fast morgenrituale for meg å strekke hånda ut etter mobilen og bla meg gjennom de faste sidene. Før jeg har stått opp bruker jeg denne lille supermaskinen til å koble meg på verden. Leser meldinger fra venner som er mer nattmennesker enn meg, sjekker været, stikker innom Facebook, Instagram og Linkedin og blar meg gjennom overskriftene på de nettavisene jeg bruker mest. Det er bare en kort sveip, tar ikke så mange minuttene, nok til at jeg våkner og tar verden inn.

Det er sjelden jeg klikker lenger enn til overskriftene i denne overgangen mellom natt og dag, men av og til er det noe som fanger oppmerksomheten min nok til å lese hele.

En morgen fikk denne overskrifta meg til å stoppe opp: “Størst av alt er kjærligheten” Ingressen fortsetter slik: “Mannen i 40-årene ba om krisehjelp fra NAV for å få sin elskede på besøk. Han brukte de siste kronene på velkomstmåltidet, en pizza. ” Jeg leser videre. Om mannen i nord som var på utkikk etter en partner og som traff sin hjertes kjær på en singelgruppe på Facebook. Om hvordan hun holder han varm med fine meldinger samtidig som hun stadig trenger penger. Om hvordan hun strever seg oppover landet for å besøke han, men aldri kommer fram. Han drømmer om kjærligheten og bruker alt han har og alt han får lånt for å hjelpe henne fram. Når han blir oppringt fra Troms politidistrikt har han brukt de to siste månedene på å drømme om en fremtid for de to. Hun har brukt 62.000 kroner overført fra en mann i en allerede vanskelig økonomisk situasjon.  ( artikkelen var skrevet av Lisa Rypeng, journalist i NRK)

Jeg kjente tristheten sige innover meg. Hva er det egentlig vi mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre? Vi, som er født til å være i flokk. Sosiale vesener som behøver hverandre for å utvikle oss til sterke, friske og lykkelige mennesker. Vi som er skapt til å knytte relasjoner, tro på det gode i hverandre og gjøre hverandre godt.

Så finnes det en hel haug av oss som utnytter det som er menneskelig. Mannen i Troms var ensom. Han drømte om å høre til, å finne kjærligheten, å dele livet med noen.

Men drømmen ble knust. Ikke bare for den gangen, men kanskje for all framtid.  Jeg trodde hun var en ordentlig dame og at det var kjærlighet i bilde. Jeg tror ikke jeg vil ha tiltro til en kvinne mer,  sa mannen i retten.

At han kunne være så lettlurt tenker du kanskje. Det er tabu å fortelle slike historier i Norge. Å vise sårbarheten og ensomheten sin. Å vise et en tør å satse og bli lurt. Å blottstille seg for omverden, for alle rundt som er så hører til et sted. For alle de som nailer det, som har de nære relasjonene en ensom stakkar bare kan drømme om.

Men i et samfunn med økende ensomhet trenger vi det. Vi trenger å høre historiene. Vi trenger å bli berørt. Å bli påmint at det er en del av vårt innerste vesen, det å høre til, å ha noen å stole på, å kunne dele med.  Ensomheten vandrer der ute sammen med oss, den kan få hvem som helst til å gjøre de rareste ting. Men enda rarere er det at vi ikke klarer å se det. At vi, i dette lille landet på toppen av lykkeskalaen ikke klarer å inkludere bedre.

Det er ikke de som tør å fortelle historiene som bør skjemmes. Det er vi andre.

 

490

Å komme seg på sporet igjen

Jeg har vært lagleder i håndball i mange år. Av og til når folk spør hva en lagleder gjør forteller jeg om de administrative oppgavene, også legger jeg til at det også er å håndtere skadene som oppstår under kamp. Det gjelder både fysiske og psykiske skader. De sistnevnte er vanskeligst å oppdage og også absolutt vanskeligst å håndtere.

Det er de rispene og skrapene som setter seg på sjela. Det er ingen fasit på hva som forårsaker de. Det er ulikt fra spiller til spiller, fra dag til dag, og situasjon til situasjon. En kommentar  eller en følelse som en dag er helt ubetydelig, kan en annen dag lage dette såret. Såret som ikke vises utenpå, og som det ikke nytter å sette plaster på.

Tålegrensene våre er så ulike, og hver enkelts tålegrense beveger seg basert på hele den kompleksiteten som ligger i å være menneske.  Noen dager er vi så robuste og sterke at ingenting biter på, andre dager er sjelen skrøpelig og lett å rispe i.

Det gjelder ikke bare for håndballspillere. Det gjelder også mannen du ser på gata, kollegaen din som alltid ser blid ut, og sjefen din som virker å få til alle ting. Det  gjelder tenåringen som har dratt hetta over hodet og holder blikket i bakken når dere møtes på veien, og det gjelder meg og deg.

Jeg kan kjenne meg sterk og klar for utfordringene som måtte komme den ene dagen og sårbar og usikker den neste. Det handler ikke om depresjon eller krise, men alminnelige svingninger i troen på egen mestring og verdi.  Når usikkerheten gnager i magen i utgangspunktet skal det så lite til å for å miste motet.

Jeg hadde det slik her om dagen. Jeg skulle holde foredrag og hadde forberedt meg godt. Men så satt det ikke som det skulle likevel. Det ble ikke så bra som jeg hadde tenkt. Det ble ikke den beste dagen på jobb. Alle dager er ikke den beste. Jeg kjente skrapingen på sjela, spørsmålene og tankene som svirret rundt, lenge etter at jobben var gjort. Hva tenkte de? Hva syntes de egentlig? Noen sa det var bra, men jeg vet det kunne være bedre. Jeg forsøkt å sende hele greia på reprise i hodet mitt, hva sa jeg ord for ord? Hvem fulgte med? Var det noen som gikk før jeg var ferdig?

lastet 08.07.2013 667

Alle spørsmålene kvernet rundt og tok med seg en hel masse energi. Dagen etter var det tungt å stå opp, tungt å finne fram til gleden i dagen, tungt å komme i gang.

Jeg tenkte på alle menneskene jeg møter langs min vei. Alle disse som ser ut som de mestrer så godt. Tenker de noen gang på om det var bra nok? Hva gjør de for å komme seg på sporet igjen?

Jeg lå der i senga og snakket til meg selv. Jeg var stemmen som sa: Hallo! Det er bare å legge det bak seg og se fremover. Komme over det og gå videre. Kom deg opp og kom i gang, bruk dagen til noe du liker. Det er vel ingenting å sture over, det er så mye som er verre.

Men jeg ble liggende. Lenge etter at jeg burde stått opp, burde kommet i gang. Det var liksom ikke noe tiltakslyst å hente. Den optimist  – stemma måtte bare ta seg en hvil. Det var ikke riktig medisin. For jeg trengte litt tid. Tid til å ikke ha noe energi, tid til å ikke finne på en eneste ting, tid til å bare gro. Tid til å akseptere at dette også er meg.

 

Høst-vinter 2013 674

Femti år og søkkrik!

Det har tatt tid å venne seg til at femti – tallet har nærmet seg. Jeg som alltid liker å tenke på hva jeg har foran meg, som gleder meg til påske så snart jula er over, som kjenner på de søte følelsene av forventning til sommeren allerede i mars, og som alltid har hodet fullt av fremtidige gjøremål og opplevelser.

Men femti – tallet har ubønnhørlig kommet nærmere, og etterhvert som dagen har nærmet seg har også jeg blitt tvunget til å ta et blikk bakover.

Og da ser jeg det. For en utrolig reise det har vært! Jeg er jo jammen meg søkkrik!

På 10-årsdagen min lagde min mor en fantastisk vennebursdag, med skattejakt og hjemmesydde godteposer med Bambier på. Det var solskinn og korte sommerkjoler og jentelatter og kake med jordbær på.

Jeg fylte 20 ute i havet mellom verdens sørligste by, Ushuaia, og Kapp Horn et sted. Vi hadde trosset dårlig vær, passert datogrensa med en ekstra mandag som bonus – om en kan kalle det det. Mannskapet var som en familie og kokken sørget for kaffelag. Men hjemlengselen var med ombord den også.

Da jeg var 30 tok jeg siste eksamen som privatist ved Atlanten videregående skole i Kristiansund. Med samlivsbrudd, nytt hus og en fireåring å forsørge var dette siste hindring å forsere for generell studiekompetanse og inngangsbillett til høyere utdanning.

Når jeg fylte 40 var hele kontoret mitt hos Trondheim kommune fylt av ballonger. Gode kolleger sørget for oppmerksomhet i bøtter og spann og hjemmesnekra sang. Hjemme på Øysand serverte godjenta kaffe på senga og dyra sørget som alltid for god morgenstund i stallen.

I dag fyller jeg 50.  Familien har allerede satt i gang maskineriet med kake, blomsterkrans, gaver og oppmerksomhet i helga. I ettermiddag holder jeg kurs for noen – og  – femti frivillige i Kreftforeningen i Trondheim. Tenk å få gjøre det jeg liker aller best på bursdagen min! Og det for mennesker som bruker av sin tid for å gjøre noe for andre!

Det har sannelig vært en reise, disse første femti årene. Jeg har besøkt alle verdens kontinent og fisket i mange hav. Jeg har kjent havets krefter løfte oss opp og slenge oss ned. Jeg har kjent forventningen krible på et fly på vei til nye land og eventyr.

Jeg har kjent på hjemlengsel og savn, jeg har jublet over seire og grått over tap.  Underveis har jeg vunnet vennskap, mens andre har gått tapt. Menneskemøter og livets snirklete vei har ført til  overraskelser, innsikt og erfaringer. Pågangsmot og dristighet har gitt meg store opplevelser og sviende nederlag.

Reisekista er så full av minner og historier. Den er stuet med fargerike bilder og skinnende skatter, selv om den også rommer noen sorger.  Og enda er det plass til mer.

Men rikdommen er også mye mer. For jeg er mor og datter, søster og kjæreste, svigermor og svigerinne, tante og venn.  Jeg lever i et land med frihet og demokrati, med sikkerhetsnett og forutsigbarhet. Jeg bor midt i naturen og kroppen er sterk og frisk nok til at den bærer meg til topps når jeg vil. Jeg er fortsatt nysgjerrig og reiselysten, men også litt visere enn før.

Jeg kan vende blikket både bakover og framover, og det er mye å se i begge retninger. Med det perspektivet kan jeg fylle femti med glede. For jeg er heldig og jeg ser det.

 

DSC04671

 

IMG_9120

 

IMG_1175

 

IMG_0930

Mangfold, til glede eller besvær?

Det er tidsriktig og korrekt å snakke om mangfold. Alle bedrifter, foreninger, organisasjoner og styrer med respekt for seg selv snakker om mangfold og viktigheten av det i varme ordelag.

I forrige uke var jeg på et frokostmøte med tema rekruttering av kvinner i styrer og ledelse. Tallene som ble presentert viste at det går forsvinnende sakte med å øke dette mangfoldet, hvis nå kvinner inn i styrer og ledelse kan kalles mangfold da. Og, ja,  så lenge det er bare er 16 % kvinnelige daglige ledere i landets aksjeselskaper og 18 % kvinnelige styrerepresentanter i de samme selskapene kan vi snakke om at flere kvinner må med for å øke mangfoldet. Selv om det på ledersiden i offentlig sektor ser noe bedre ut, er bare 28 % av landets ordførere er kvinner, kvinner over 66 år er underrepresentert i landets kommunestyrer og menn i alderen 45-66 er overrepresentert.

GROnett
Frokostmøte hos GROnett

Enda verre blir det hvis vi nyanserer befolkningen ytterligere. Uten å finne statistisk belegg for det tør jeg påstå at representasjonen av mangfold snevres ytterligere inn om vi legger til faktorer som alder, etnisk bakgrunn og funksjonsnedsettelse. Bare 3 % av representantene i Norges kommunestyrer har innvandrerbakgrunn, mens andelen i Norges befolkning har passert 17 prosent.

Det hevdes at vi ønsker mangfold, men virkeligheten viser noe annet. Hvorfor det? Kan det være at mangfold er mer krevende enn vi liker å tro? For mangfold i seg selv skaper ikke utvikling, positivitet og gode resultater.

Mangfold betyr ulikhet. Ulik bakgrunn, ulik kompetanse og ulike perspektiv. Mangfold betyr ulike referanser, annerledeshet og ulike syn på hva som er rett og feil, hvilken vei som bør følges til målet.

Mangfold kan føre til krangling og ineffektivitet. Ulikheter kan skape klikkdannelser og ekskludering. Det gamle ordtaket “Like barn leker best” har noe for seg. Å høste fruktbare resultater av mangfold er krevende. Tradisjonelle beslutningsprosesser og tidligere tiders ledelse strekker ikke til. Skal mangfoldet bære frukter må respekt, likeverd, åpenhet og kreative prosesser implementeres i både ledelse og organisasjonskultur.

Å skape resultater ut av mangfold betyr at den enkelte leder må ha vilje og tålmod til å lytte til meninger helt ulikt sine egne. Hun må lytte for å forstå og søke større innsikt, ikke for å få bekreftelse på egne valg.

Ledere som ønsker positiv effekt av mangfold må tørre å vise vei. Ikke bare ved å rekruttere de underrepresenterte inn, men også inkludere de fullt ut i arbeidsmiljøet. Mangfolds-ledere vil ikke godta at medarbeidere holdes på avstand av kollegene fordi de er annerledes og vanskeligere å forstå. Gode mangfolds-ledere har ikke bestemt seg på forhånd, de går inn i prosesser med oppriktig ønske om å utvide sin horisont og aktivt etterspørre andre synspunkter enn sine egne.

Gode mangfolds-ledere bruker tid på å bli kjent med sine medarbeidere, slik at de har innsikt i hvilke erfaringer og kompetanse de bringer med seg.

Jeg satt i ledelsen i en utdanningsinstitusjon for noen år siden. Diskusjonen om studenter i hijab og niqab gikk høyt og rektor kom innom meg for å diskutere vårt syn på saken. Etter å ha snakket frem og tilbake en stund kom vi frem til en akseptabel løsning og han takket for samtalen med disse ordene; jeg visste det var best å diskutere med deg fordi jeg skjønte at vi hadde så ulikt syn på denne saken.

Han kunne gått til noen av sine meningsfeller og fått saken ut av verden på no time. Han valgte å ta mangfoldet i ledergruppen på alvor, selv om det ikke var det enkleste, han valgte respekt og likeverd.

Nylig hørte jeg Oscar Amundsen, professor i organisasjonsforskning ved NTNU i et foredrag om organisasjoner som lykkes med endring og utvikling.  På listen hans over suksesskriterier var blant annet lyttende ledelse, ekte medvirkning, tillitsfulle relasjoner og kreativitet og fri flyt for ideer.  Og fungerende og mangfoldige grupper. Vi  bør interessere oss for ordet fungerende.  Hva betyr det og hvordan sørger vi som sysler med ledere og organisasjonsutvikling for at de mangfoldige gruppene blir nettopp det?

Det er vår vilje og evne til å utvikle ledelse og kultur tuftet på likeverd, åpenhet og inkludering som avgjør om mangfoldet fungerer på en slik måte at det gir positiv effekt for organisasjonen. Før vi har det på plass er jeg redd mangfoldet vil fortsette  å være mer synlig i festtaler og strategiske målsetninger enn i det virkelige liv.

 

2010-10-24 15.19.06
Fra Berlin muren

 

IMG_0916
Et annerledes tre 🙂

Hvorfor skal vi bry oss om verdier?

 

Har du noen gang tenkt på hvordan våre verdier påvirker hverdagen din?  Ja, landet og folkets verdier altså.  Tenkt på hva som er spesielt med Norge og oss nordmenn, hva som skiller vår kultur fra den vi finner i andre land som for eksempel Afghanistan, Mexico eller Aserbajdsjan?

Det er jo mange ting det tenker du. Ja visst er det det. Språket er ulikt. Geografien og klimaet. Økonomien og religionen. Folketallet og bosetningsmønsteret. Matskikker og næringer. Slik kan vi holde på. Men ennå har vi ikke nevnt det kanskje aller viktigste og mest dyrebare vi har. Og det er ikke oljen. Eller laksen, eller all den uberørte naturen. Det er ikke det håndfaste materielle, som vi kan bygge rikdom og sikkerhet på.

Nei, det er dette ulne og usynlige som kalles verdier. Det er verdiene som er grunnstammen i samfunnet vårt. Det er verdiene som påvirker veivalgene og som er rettesnor for handlingene våre. Det er verdiene som styrer hvordan vi omgås og hvor grensene går.

2010-10-24 15.34.11

Grunnverdiene i Norge er utviklet gjennom lang tid og er basert på religion, menneskesyn, tradisjoner og kunnskap. De er ikke minst tuftet på arbeidslivet og den norske modellen for samarbeid og demokrati. Kjernen i grunnverdiene våre er tillit, likeverd og respekt.

Ta ordet tillit og tenk på det. Tenk på hvordan graden av tillit i samfunnet påvirker nettopp din hverdag. Tenk hvordan ditt møte med politiet hadde vært uten tilliten vi har til etaten og enkeltmenneskene den består av. Tenk hvordan arbeidsdagen din hadde vært om lederen din ikke hadde tillit til deg og din kompetanse. Hva skulle du gjort hvis du ikke hadde tillit til at banken kan forvalte gjelden og sparepengene dine? Eller at du får den beste tilgjengelige behandling hos doktoren din uavhengig av din sosiale status?

Tenk deg at du hadde mindre rett til å si din mening enn tanta di, bare fordi hun tjener mer enn deg? Tenk deg at naboen litt lenger oppe i bakken er fri til å skjelle deg ut bare fordi du er en ukjent? Eller at vennen din og barna hans ikke fortjener respekt i nabolaget fordi han er mørkere enn deg?

Selv om verdiene våre er relativt stabile er de også presset og påvirket av tiden. Samfunnsendringer, levekår, styringsformer og internasjonale trender dytter stadig borti verdiene og grunnsynet vårt.

Dramatiske hendelser som krig og terror vekker oss opp fra døsen og gir oss en påminnelse om å ta vare på verdiene våre. Bølger av kollektiv skam skvulper over oss når bevegelser som #MeToo synliggjør vår blindhet og hang til å se bort i hverdagen.

Vi må ikke sovne fra verdiene våre. Kollektive verdier er også individuelle. Vi må ha kapittelet for verdiene oppslått. Vi må ha de framme i panna og varme de i hjertet. Vi må la de være en del av hverdagene våre. Vi må bruke de som rettesnor for vår og andres adferd og kommunikasjon. Individuelt og i fellesskap må vi verne og styrke verdiene våre slik at vi sammen kan fortsette å bygge det samfunnet vi vil ha. Et samfunn preget av tillit, likeverd og respekt.

Vi må hjelpe og støtte hverandre i å være bærere av de gode verdiene. Da kan vi ikke trakassere hverandre seksuelt og verbalt. Da kan vi ikke mobbe og ekskludere. Da kan vi ikke ha ledere og politikere som skaper frykt, konflikter og fiendebilder.

Vi trenger ledere og politikere som sørger for at våre verdier er synlige i  adferd og kommunikasjon slik at vi individuelt og kollektivt bevarer tilliten, likeverdet og respekten!

 

2010-10-24 15.25.37

Bildene er fra Berlinmuren, oktober 2010.

 

 

Jul hos alle no

Jeg sitter ved arbeidspulten min og kjenner at arbeidsgleden og flyten ikke helt kommer i dag. Det er så mange ting som fanger konsentrasjonen min at det hele ender i en ukonsentrert røre. I bakgrunnen synger Elg “Jul hos aille no”

En venn av meg har nettopp gitt ut en alternativ julelåt; Hold ut bare litt til nå ( for snart er jula over). Satire med besk undertone. For vi koser oss nesten i hjel her på berget. Nordmenns samlede utgifter til mat og drikke i desember er sånn omtrentlig 23 milliarder i desember. Det er så ufattelig stort tall at både hjernen og magen min sliter med å fordøye det.

Det handles gaver over en lav sko, og det du ikke får kjøpt på hverdagene kan du alltids kjøpe på en søndagsåpen butikk i desember. Ja da, desember og jula bringer mye kos, lys og avbrekk inn i mørketida. Jeg skjønner det, og jeg skal ikke være mørkemann.

Men, det er bare den bismaken da. Samtidig som vi spiser og drikker for 23 milliarder og blir litt feitere for hvert år som går er det 800 millioner mennesker som sulter i verden. De aller fleste i utviklingsland fjernt fra vår velstand og fatteevne. Men noen sitter rett utenfor stuedøra vår også.

Røde Kors har fadderaksjon og Plan har julekonsert. Frelsesarmeen har gryte – konserter og Kirkens Bymisjon gleder en som gruer seg til jul.  For det er nettopp det, noen gruer seg til jul. Undersøkelsen Ipsos har gjennomført for Kirkens Bymisjon viser at 1 av 10 nordmenn over 15 år gruer seg til jul. Stress eller tidspress og økonomi står for omtrent halvparten av forklaringen. I dette landet, som ligger på toppen i vestlig målt lykke stresser og kjøper vi oss til ulykkelige mennesker.

30 prosent av de spurte oppgir vanskelig familieforhold og ensomhet som hovedgrunn. Den norske julefeiringa er noe av det mest privatiserte vi har.  De som er inkludert i samfunnet fyker gjennom desember i en karusell av sosiale aktiviteter. Mellom slagene berømmer vi de som steller i stand alternativ jul hos menigheten eller åpner sine hjem for en fremmed eller to. Vi putter noen ekstra slanter i bøssa til juleinnsamlingen og kjøper Sorgenfri av dama på parkeringsplassen.

Men når kirkeklokkene kimer til julegudstjeneste, da har vi gjort nok. Da trekker vi inn i hjemmets lune rede og polerer de juletradisjonen vi har arvet. Da er det kjernefamilien og storfamilien som gjelder. Da er det ribbe og surkål og hvor mange pakker fikk du?

Da puster vi ut, fornøyde med oss selv fordi vi klarte det i år også. Huset er rent nok det, og maten er det rikelig av. Og vi er alle så glad hver julekveld. Eller?

Vanskelige familieforhold og ensomhet. Jula er også tiden for å pakke ut andre pakker. De pakkene som ikke kom med glitter og gavebånd, men som kom som voonde erfaringer en gang i barndommen og oppveksten. Pakkene som ligger som harde klumper i magen, som har satt seg som vonde reflekser i ryggraden. Minnene om voksne som drakk. Opplevelser av å stå utenfor. Å være den ene som ikke ble bedt på julefesten.  Minnene om å bruke hele desember på å levere dårlige tentamensresultater og ikke strekke til. Følelsen av å være helt alene i verden når alle de andre gikk hjem til sitt. Sårene som sprekker opp igjen hver jul, som sender annerledes julefilmer på netthinnen. Julefilmer som ikke lyser av glede og julefryd.

Robert J. Waldinger ved Harvard Medical School har gjennom 75 år forsket på hva som gjør mennesker lykkelige. Resultatet er utvetydig. Robert Waldinger skriver: ” Close relationships, more than money and fame, are what keep people happy throughout their lives.”

Gode relasjoner er slik sett det aller viktigste livsprosjektet vi har. Jo flere tunge pakker vi har fått med oss gjennom livet, jo mer krever dette livsprosjektet av oss. Og det krever andre ting enn stress, kjøpepress og fasade – jag.  Det krever tid til refleksjon og ettertanke. Det krever at vi bygger tillit og toleranse. Det krever aksept og forståelse. Forståelse for det sårbare mennesket bak fasaden. Aksept for at livet er mer enn pakker med glitrende glanspapir.

Jeg ønsker ikke å ødelegge jula di. Jeg ønsker meg bare litt mer balanse, litt mer ettertanke og åpenhet. Jeg ønsker meg at de sterke kan være med å bære de tyngste pakkene også, slik at de blir letter å bære for de som tok de i mot.

 

 

Det vi må tørre å snakke om!

Jeg jobber som kursholder i Relasjonskompetanse gjennom Relasjonsledelse Norge. I Relasjonskompetanse er det identifisert 14 dimensjoner som er viktig å ha fokus på, trene i og utvikle for å opprette og vedlikeholde gode relasjoner mellom mennesker.

Relasjoner er så essensielt for oss at det handler å mestre livet – hverdagsmestring. Mange av oppdragene våre i Relasjonsledelse Norge er innen skolesektoren. I slike oppdrag har vi fokus på relasjonen mellom rektor og lærer, lærerkollegaer mellom, relasjonen mellom hjem og skole og elev til elev. Men den aller viktigste relasjonen vi jobber med er relasjonen mellom lærer og elev.

Vi sammenligner relasjonen mellom lærer og elev som ledningsnettet for strøm. Først må nettet bygges før strømmen kan leveres. På samme måte må læreren bygge relasjonen med eleven før kunnskapen kan leveres, tas imot og nyttiggjøres av eleven.

Mobbing i skolen er stadig på dagsorden, gjerne med en oppblomstring rundt enkeltsaker som får medias søkelys eller i anledning lovendringer og retningslinjer.

I de aller fleste tilfellene snakkes det om mobberne som medelever. Men, vi må også tørre å snakke om de voksne mobberne.

Når jeg gikk på skolen engang for tre fire tiår siden var det langt fra enkelthendelser at elever ble mobbet av lærere. Jeg husker fortsatt de jeg visste om bare i min omgangskrets og i min klasse. De som ble hengt ut for dårlige leseferdigheter, de som ble oversett eller til stadighet hakket på. Jeg husker de hver og en og jeg krymper meg hver gang jeg tenker på det. Jeg skulle så gjerne gjort noe med det. Men jeg var jo selv et barn, en av elevene. Hvor mange voksne så det samme som meg og heller ikke gjorde noe med det?

Jeg skulle så gjerne ønske at dette var historie og for lengst forbigått praksis. Dessverre er det ikke slik. Mens det i tidligere elevundersøkelser ikke har vært spørsmål som har gått på å identifisere hvem som mobber, har elevene i undersøkelsen fra 2016 fått flere tilleggsspørsmål:

Elever som oppgir at de er mobbet får oppfølgingsspørsmål om på hvilke måter de er mobbet, hvem som mobbet, hvor skjedde mobbingen og om skolen gjorde noe for å hjelpe. I Elevundersøkelsen 2016 er det lagt til spørsmål 1) om en selv har vært med å mobbe andre, 2) om en har blitt mobbet digitalt (mobil, Ipad, PC), 3) om de selv har vært med på å mobbe digitalt og 4) om de er blitt mobbet av voksne på skolen.

1,8 prosent av elevene i Elevundersøkelsen 2016 oppgir at de er mobbet av voksne på skolen de siste månedene. 25 prosent av de som er mobbet av voksne oppgir også at de er mobbet av elever. Det vil si at det er 1,3 prosent av elevene som kun er mobbet av voksne på skolen, 0,5 prosent av elevene er både mobbet av medelever og av voksne på skolen, mens 3,9 prosent er bare mobbet av medelever og ikke av voksne på skolen. I motsetning til å bli mobbet av andre elever så øker andelen som er mobbet av voksne på skolen fram til 10.trinn, deretter er det en reduksjon. Jevnt over oppgir gutter mer enn jenter at de er mobbet av voksne på skolen.

( https://www.udir.no/globalassets/filer/tall-og-forskning/rapporter/2017/mobbing-og-arbeidsro-i-skolen_elevundersokelsen-2016_rapport-fra-ntnu.pdf)

431778 elever deltok i undersøkelsen, slik at 1,8 % er 7772 elever. 7772 elever i norsk skole som utsettes for mobbing av voksne. Det kan f.eks. være latterliggjøring, overse eller også overse at andre lærere krenker en elev.

I barnehager er det barn som systematisk blir stengt ute fra lek og av fellesskapet uten at de voksne ser barnet og hjelper barnet inn i lek. Barn kan også bli negativt definert av de voksne som f.eks. han el. hun er så «vill», «aggressiv», «taus» eller «jeg forstår aldri hva han el. hun sier» uten å gjøre et godt nok forsøk til å forstå og se bak atferden til barnet. (http://www.abup.no/voksne-som-mobber/)

Det finnes veldig mange flinke lærere i Norge. Lærere som utgjør en positiv forskjell for sine elever, som blir stående som gode rollemodeller gjennom livet. Hensikten med denne artikkelen er ikke å så tvil om det. Vi må likevel tørre å snakke om den andre siden. For lærere er som mennesker flest. Og lærere er ikke de eneste voksne som mobber. I 2013 oppga totalt 3 % av de yrkesaktive i Norge, omtrent 78.000 mennesker at de hadde blitt mobbet på arbeidsplassen. 2,2 opplevde å bli mobbet av kollegaer en gang i måneden eller mer, og 1,5 % hadde blitt mobbet av leder. Forekomst av mobbing fra kollegaer i norsk arbeidsliv er relativt stabilt i perioden 1989-2013. (http://noa.stami.no/arbeidsmiljoindikatorer/psykososialtorganisatorisk/vold-mobbing-trakassering/mobbet-av-overordnede/)

Vi kan ikke la være å snakke om det. Så lenge vi bare skriver tallene er det lett å holde avstand. Tall er tall. Men hva når vi bryter det ned til enkeltmennesker? Enkeltmennesker, store og små, som hver dag våkner med en klump i magen. Som hver dag er redd for hva som kommer til å skje. Som hver dag føler seg utrygg.  7772 elever som utsettes for mobbing av voksne. Tenk på alle ungene i familien din. Tenk på alle ungene du kjenner. Og alle ungene søstera di eller broren din kjenner. Det blir ikke så mange som 7772. Tenk på hvor mange 7772 egentlig er. 7772 små og mellomstore mennesker som får sår og vonde opplevelser i ryggsekken for resten av livet. På grunn av voksne mennesker som er utdannet og lønnet for å hjelpe de til å utvikle kunnskap og livsmestring.

Det må vi snakke om og det må vi gjøre noe med. Gode relasjoner forebygger mobbing. Mobbing mellom barn, mobbing mellom voksne og barn som mobbes av voksne.

Det er alles ansvar å jobbe med å skape de trygge, sterke og varme relasjonene. Det handler om å si hei. Det handler om å involvere, å bli kjent med, å akseptere og forstå hverandre. Det handler om å interesse seg for og å bry seg om. Vi har alle en jobb å gjøre, og vi må tørre å snakke om det!

 

 

Se også: http://www.hioa.no/vitenogpraksis/Skole-og-utdanning/Skoleforskernes-ni-raad-til-politikerne-Slik-blir-norsk-skole-bedre

Åtte år

 

I dag er det 23 år siden jeg ble mor. 23 år siden jeg fikk den aller største rollen en kan ha. Rollen som varer livet ut. Som er din hvert eneste sekund i døgnet, hver dag. Den rollen med mest ansvar og størst gleder. Rollen du aldri kan slippe igjen. Jenta mi er 23 år i dag. Om jeg lever når hun er 43 eller 63 – jeg har fortsatt den samme rollen.

17. mai 1994 gikk jeg i tog og ante lite om hvor altoppslukende, endelig og grenseløs den nye rollen min ville bli. Kl 12.15 fire dager etter kjente jeg det i hver nerve i hele kroppen.

17. mai 2017 kl 11.15 landet Joshua French på norsk jord. En mors kamp gjennom åtte år var endelig belønnet. Jeg kan ikke tenke på Hilde Kari French uten å få tårer i øynene. For jeg er også mor – forelder. Og jeg vet at ditt barns smerte er din smerte. Ingen følelse går gjennom barnets sinn uten fargelegge ditt samtidig. Ingen gleder på egne vegne kan overgå ditt barns gleder og ingen sorger på egne vegne er tyngre enn de som rammer barnet ditt.

Jeg prøver å forestille meg hvordan det er mulig å være sterk i åtte år. Å holde motet oppe, stå opp og holde hverdagen i gang. Åtte år i livsfare. De fleste av oss foreldre har opplevd situasjoner hvor vi midlertidig ikke har visst hvor barnet vårt var, eller om de hadde det bra. Stikket av frykt som hogger tak i oss. Men å legge seg med samme følelse, hver kveld i åtte år?

Noe av min fagkunnskap har jeg innen positiv psykologi. Jeg har lært at vi alle har et grunnivå for lykke, et hovedsaklig arvelig lykkenivå som vi uunngåelig vender tilbake til. Slik en termostat vil vår sinnstemning trekkes tilbake til normalen etter en viss tid, også etter at vi har blitt rammet av store kriser eller opplevd stort hell. Kanskje er det litt av forklaringen på hvorfor folk holder ut så mye mer enn vi tror er mulig? At selv det ekstremt unormale kan bli normalt på en slik måte at det er mulig å leve videre?

For meg vil Hilde Kari French alltid være bildet på foreldres mot. Og styrke. Å bli forelder er å få den største og mest krevende rollen. Uten oppskrift. Jeg har mange års utdanning, jeg har gått på hundetreningskurs, dressurkurs med hesten, klatrekurs og drøssevis av andre kurs. Jeg gikk på svangerskapskurs, men jeg har aldri gått på foreldrekurs.

Jeg har prøvd og feilet. Jeg har hatt prinsipper og brutt de. Jeg har hatt gode intensjoner men likevel blitt sint. Ungen min er 23 år, voksen og ansvarlig for eget liv. Jeg gleder meg! Og tenker at jeg har vært heldig. For fra sekken med minner fra foreldrehverdagen kan jeg dra frem uendelig mange minner som jeg gremmes av. Hendelser jeg har håndtert dårlig. Situasjoner som skulle uteblitt. Feil jeg først ser i ettertid.

Da må jeg stikke hånda ned i sekken en gang til å få tak på noen av de skikkelige gode minnene. De med gullkanter på.  For det finnes jo mengder av de også.

Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett. Mødre og fedre, vi har alle kamper å kjempe, tårer å felle. Å være forelder er også å måtte tåle det utålelige.

Jeg kan ikke unngå å tenke på alle dagene åtte år rommer. Alle dagene med uro og frykt, lengsel og tvil. Timer med frustrasjon og maktesløshet. Men sikkert også dager med glimt av håp, av tro og uendelig kjærlighet.

Hilde Kari French har en unik historie. Men hun er ikke den eneste. Hver dag er det mange foreldre som kjemper for sitt barn. Som engster seg og sørger. Som holder ut og kjemper. Og som tenker de samme tankene om situasjoner de angrer på. Men de gir ikke opp, for rollen og kjærligheten er uendelig. Og det er mørkest før morgengry.

 

 

    Bildene er hentet fra VG og TV2

En vegg har falt ut

Stangvika

Det falt en vegg ut av livet mitt 7. desember. Jeg sier ofte at å bli forelder er så absolutt og dramatisk. Det er ingen vei tilbake. Uansett hva som skjer er du forelder resten av livet. Med bekymringer, gleder, ansvar og kjærlighet.

Foreldre er foreldre og barn er barn, livet ut. Uansett alder. Den 7. desember var vi nettopp der. Livet ut. En vegg falt ut av livet mitt og det blåser kalde vinder inn gjennom tomrommet.

I det tomrommet har jeg ikke funnet et eneste ord å skrive. 7. Desember. Rett før jul. Det er merkelig hvor stor plass et tomrom tar. Ikke rom igjen for juleforberedelser eller julebrev. Ingen ork for julepynt. Ingen juleselskap. Tomrommet tok all plassen.

Klærne jeg tok med hjem ligger i skittentøyskurven. Jeg tenker  – i dag skal jeg vaske de. Putter de i vaskemaskina og tar de ut igjen. Lukter og stryker. Kjenner hvordan de bringer en liten bit av deg tilbake. Kan ikke vaske de enda. Må holde fast i deg en liten stund til.

Å vaske ut leiligheta di. Lukta, vanene, tingene. Det er nesten som å skyve deg vekk. Og jeg stritter i mot.

Glimtene fra livet vårt kommer over meg når som helst. Når som helst får de meg til å smile og gråte. Et bilde på netthinnen, noen ord fra andre, en sang, et minne rammer som plutselige sting i siden.  De skaper en avstand mellom meg og resten av verden. Pakker meg inn i ensomhet. En helt annerledes ensomhet. Umulig å kontrollere, og forsterket av høytiden.

Det er naturens gang sier folk. Tenk på hvor mye du stilte opp sier de. Men hjertet mitt sier det var ikke nok, jeg skulle brukt mer tid, hatt mer tid, vært nærmere, brukt tiden bedre, den kommer aldri tilbake. Jeg må bære byrden av å være den jeg er. Den som alltid er på farten, som alltid har litt for lite tid. Det er også en del av sorgen.

Det var den tykkeste veggen som falt ut. Den som har stått lengst, helt fra før jeg ble født. Den sterkeste veggen med den mest fargerike tapeten. Veggen vi har samlet bilder og oppskrifter på i mer enn 48 år. Det var mors vegg og tomrommet kan aldri mer enn flikkes på.

Jeg vet at det er slik det er; slekt følger slekters gang slik at tonen fra himmelen aldri forsvinner. Jeg har bare ikke helt skjønt betydningen før. Og hvordan kan du være forberedt på noe du opplever bare en gang? Det nytter ikke å lære av andre. Sorgen er individuell.

Jeg går og grunner på medisinmannen Bear Harts visdomsord:
” Ved slutten av hver dag skal du snu deg mot vest og si: Takk for alt som skjedde i dag, det gode som det onde. Hvorfor skal man være takknemlig for det onde? Fordi det var noe å lære av det. Prøv å finne ut hva og voks på det.”

Jeg har lært en lekse og to. Jeg har lært at sorgen er lunefull. Den gjemmer seg i krokene og kaster seg over deg med spark i siden når du minst venter det.
Jeg har lært en lekse om ensomhet. Fordi sorgen skaper din egen boble. De andre er utenfor. Og jeg kjenner bedre følelsen å ikke glede seg til jul.

 

fra-mobilen-134

 

Hvis vi ikke forandrer oss, vokser vi ikke. Hvis vi ikke vokser, lever vi egentlig ikke ( Gail Sheehy)

dsc04365