Signaturstyrkekortene er underveis!

Endelig! I dag går signaturstyrkekortene i trykken! Etter å ha arbeidet med signaturstyrkene i årevis har jeg erfart hvor viktig det er å bli bevisst på, og anerkjenne egne og andres styrker.

Signaturstyrkekortene skal være et verktøy til bruk i individuelt arbeid og teamutvikling. Ta en snikktitt på kortene her;  Signaturstyrkekortene

Bærekraft du liksom!

Under det sosiale toppmøtet World Summit on Social Development i 1995 ble bærekraftig utvikling definert som «rammene for våre anstrengelser for å oppnå en høyere livskvalitet for alle mennesker», der «økonomisk utvikling, sosial utvikling og miljøvern samvirker og forsterker hverandre gjensidig.»

Det har vært en lang vei fra de første nasjonale og internasjonale strategier og handlingsplaner for bærekraftig utvikling til interessen virkelig har festet seg hos folk flest. Det er kanskje først de to-tre siste årene at det har blitt dagligdags for oss å tenke på og snakke om bærekraftig utvikling. Interessen og engasjementet arter seg ulikt. Noen går for kjøpestopp, andre kjøper brukt og gjenvinner, enkelte satser på tog heller enn fly, og sykkel foran bil. Mange har fokus på matsvinn, kjøttfri dag, vegansk eller vegetariansk kosthold.

Jeg synes selvfølgelig at det er bra at vi endelig ser til å våkne opp og ta inn over oss det ansvaret vi har for kommende generasjoner og den arven vi skal gi den. Hvordan og hva vi skal bidra med er det mange meninger om. Interesseorganisasjoner, grupperinger og enkeltmennesker står steilt mot hverandre. For meg strider det også i mot prinsippet om bærekraft at vi sjikanerer, truer og mobber hverandre når vi er uenig om tiltak og politikk.

Personlig er jeg skeptisk til at større forbruk av soya fra Brasil eller chia-frø fra Sør-Amerika skal redde verden. Jeg har større tro på å utvikle bærekraftig landbruk og matproduksjon i eget land, slik som Mære Landbruksskole viser eksempler på i Adressa i dag (06.01.20)

Jeg kan vanskelig å se for meg at et Norge uten matproduksjon og bygdeliv vil være et godt bidrag til bærekraft. Her jeg sitter på kontoret mitt og ser utover åpent jordbrukslandskap lurer jeg litt på hvor attraktive hyttene i Hafjell og Trysil og andre fasjonable steder blir når hele dalen har blitt en skogvokst villmark hvor bjørnen, ulven og andre vakre ville dyr får boltre seg fritt. Når det ikke lenger finnes en bondetamp med traktor som rydder veien til hytta eller leverer kortreiste matvarer til helgekosen.

Men det jeg funderer aller mest på er hvordan vi har tenkt å ta begrepet bærekraft i bruk i forhold til oss menneskene. Vi som skal ha regien på det hele. Vi som skal ha kompetanse, ressursene og arbeidskrafta til å fortsette å bygge og utvikle det samfunnet vi tror på, også i framtida.

Arbeidsledigheten vår er lav. Statistikken viser at 3,8 prosent av arbeidsstyrken er arbeidsledig. Arbeidsstyrken, det vil si sysselsatte og arbeidsledige mellom 15-74 år Den beregnede arbeidsstyrken består av 2 mill 864 tusen mennesker i 2019. Men antall bosatte i Norge i alderen 15-74 år er rett i overkant av 4 millioner.

Hva da med de rundt 1 million menneskene som ikke er i arbeidsstyrken?

Rundt en fjerdedel av disse står utenfor arbeidslivet hovedsaklig på grunn av psykiske helseplager.

10, 2 prosent av befolkningen mellom 18-74 år var utføretrygdet per juni 2019, og andelen øker stadig. Andelen utføre mellom 20-59 har økt, mens andelen for for 18-19 åringer er stabil.

I Norge i dag er det 25 % som ikke fullfører videregående skole. For noen av disse går veien videre til NAV.

I 2018 utbetalte NAV omtrentlig 90 milliarder i uføretrygd. For 35 % av de uføre i 2014 var psykiske lidelser årsaken.

I november i fjor fortalte Glenn Hole, indonesisk – født sunnmøring, Dr. Philos og direktør om egen opplevd diskriminering i jobbintervju. Hans historie var ikke den eneste.

Levekårsundersøkelsen fra 2015 viser at 16% av Norges befolkning oppgir at de enten er litt, ganske mye eller mye plaget av en følelse av ensomhet. Ensomhet er vanligere blant de som er uføre, arbeidsledige, pensjonister og studenter enn blant dem som er yrkesaktive. Ensomhet er høyest blant de med lavest inntekt.

I 2018 var det 286 registrerte overdosedødsfall i Norge. De fleste av oss ser ikke menneskene bak dette tallet.

Sparebank1 SMN organiserte julelunsj for Sorgenfri – selgere i år. Mens de faste selgerne spiste lunsj prøvde bankens medarbeidere seg som vikarer. Rolf Jarle Brøske, politiker og en del av bankledelsen delte sine erfaringer på Facebook i etterkant:

  • Første observasjon ute i gaten er unnvikelse. Det er skuffende mange som tar seg en lang omvei for å i det hele tatt slippe å møte blikket, eller enda mindre komme i kontakt med en selger fra Sorgenfri.
  • Andre observasjon er løgn. Det er enkelt å ty til nødløgnen om at man allerede har kjøpt både magasinet, juleboken og kalenderen. Jeg tør vedde på at dersom alle som kom med dette svaret snakket sant, ville opplaget vært utsolgt mange ganger allerede.
  • Tredje observasjon er aggresjon. Ikke vet jeg hva som skal få en Sorgenfri-selger i rød vest til å irritere noen. Men flere kolleger fikk skjellsord slengt etter seg. Det gjorde heldigvis ikke vi, men det var flere som ble tydelig irritert av at vi på høflig vis spurte om de ville kjøpe Sorgenfri.
  • Fjerde observasjon er styrken i tiltaket Sorgenfri. Det var også en god del nikk og smil å møte, om enn mer av medfølelse enn av vilje til å handle av oss. Når vi først kom i kontakt med folk, var det liten tvil om at de er positiv til magasinet og selgerne. Men til tross for det har opplaget gått betydelig ned over flere år. Jeg håper magasinet klarer å snu utviklingen og overlever.

3. januar tok hele Norge avskjed med Ari Behn. Selvmord ble satt på dagsorden i alle medier, og Maud Angelica berørte oss alle med sin intense bønn om at de som trenger det må be om hjelp.

I går fikk jeg melding om at en jente jeg har truffet litt de siste årene tok sitt eget liv 1. nyttårsdag. Hun var 21 år. Kanskje var hun en av de første i 2020, men hun var nok helt sikkert ikke den siste.  I 2018 gjorde 674 det samme.

Befolkningen i Norge besto av 5 356 789 i tredje kvartal i 2019. SSBs fremskrivinger viser at befolkningsveksten trolig vil flate ut og at vi vil få relativt flere eldre og innvandrere. Vi trenger å ta vare på og bruke de ressursene hver enkelt har.

På det sosiale toppmøtet i 1995 ble bærekraftig utvikling definert som «rammene for våre anstrengelser for å oppnå en høyere livskvalitet for alle mennesker.

Vi har jammen en lang vei å gå. Som nasjon, næringsliv og som individ. Vi må arbeide politisk, kulturelt og individuelt.  Vi må utvikle, endre og avskaffe.  Vi må gjøre noe. Og kanskje kan noe av dette være litt:

  • Finne flere mål for levestandard enn økonomisk vekst, økt lønnsomhet og høyere produktivitet.
  • Innføre inkludering og mangfold som styringsparametre i arbeidslivet.
  • Slutte å måle menneskers verdi og suksess i antall år utdanning, lønnsnivå og materielle goder.
  • Slutte å knytte menneskers identitet så sterkt til jobben. Bytte ut standardspørsmålet “hva jobber du med?” til feks “hva er du opptatt av?”
  • Slutte å spørre om det går bra for heller å spørre de rundt oss hvordan de egentlig har det og tåle et ærlig svar.
  • Mange har skrevet at de har en åpen dør og kaffekoppen klar. Det er fint det, men skal vi ikke heller ta turen over dørstokken selv. Dørstokkmila er vel trolig lengre for den som trenger hjelp.
  • Oppfordre andre til å be om hjelp er bra, men tilby hjelp uoppfordret er kanskje enda bedre.
  • Og til slutt. Vi må avskaffe begrepene saksbehandling og saksbehandlere i menneskeorientert arbeid. Vi kan ikke tro at vi behandler saker når det er mennesker og liv det handler om.

IMG_5179

 

 

En liten historie om takknemlighet og perspektiv

Leif Olav Alnes, trener for Karsten Warholm og en mann som har fått humor og godt humør som varemerke sa følgende i ett intervju til NRK etter Karsten Warholms  VM- gull i sommer:

“Jeg vil si det finnes to sorter mennesker i livet: De som trenger en grunn til å være blid og de som trenger en grunn til å være sur. For å ha et bra liv må man passe på å omgi seg med dem som trenger en grunn for å være sure, for de fleste dager er grå og du vinner ikke i tipping hver dag.”

Jeg har bitt meg merke i dette utsagnet, og bruker det ofte når jeg holder foredrag eller arbeider med lagutvikling.

Leif Olav Alnes har nok fått sin porsjon av grå dager i livet han også. Jeg vil tro at bilulykken som satte stopper for en lovende idrettskarriere gav han mange grå dager.  Men han har også sett betydningen av å sette ting i perspektiv og være takknemlig for det vi har.  Og at det hjelper å omgi seg med de som trenger en grunn for å være sur.  Det er ikke vanskelig å se at han også har gjort et valg om hvilken av de to sortene han ønsker å være, jeg tror det skal en skikkelig god grunn til for at den mannen skal bli sur.

I løpet av en morgentime i går møtte jeg begge disse sortene mennesker. De var på en måte ytterpunkter i hver sin skala, og jeg kan ikke på noe vis se at deres væremåte var basert på deres livssituasjon.

Jeg var på et hotell oppe på St. Olavs plass og valgte for en gangs skyld å ta en drosje for å komme meg nedover i byen til stasjonen.  Jeg la inn bestillingen automaten i hotellets resepsjon og gikk ut for å vente. Der sto det 2-3 andre som sikkert var i samme ærend.

Drosjen kom, jeg plasserte bagen i bagasjerommet, satte meg inn i baksetet, hilste god morgen til sjåføren og ba han kjøre meg til Oslo S.

Sjåføren, en eldre mann med kort grått hår, slank og velkledd, nikket med hodet i retning av de andre som stod utenfor og sa; Enn de da, skal ikke de til stasjonen? Jeg svarte at det kunne vel tenkes, men at jeg ikke hadde spurt.

Også var han i gang! Han var dritt lei av å kjøre folk til tog-stasjonen. Det hadde han gjort siden klokka 0400 i natt. Det tjente han ingenting på. Jeg lyttet og nikket og prøvde å sette meg inn i en drosjesjåførs hverdag. Hvordan er det med turnus, hvem bestemmer turene, hvor er pengene, er det færre passasjerer osv.

Han fortsatte gjerne å fortelle om elendigheten. Turene til Gardermoen, de er det penger i, men typisk som uflaks var for han, gikk de alltid til noen andre. Jeg tenkte at det  ville blitt veldig langt til Gardermoen med han som sjåfør. Før, da han eide bilen selv, da kunne han tjent mer, men så var det all den bompenge – dritten da, og det ble mer enn han giddet.

Vi nærmet oss stasjonen og jeg kjente at den positive energien jeg hadde startet dagen med ble utfordret mens vi beveget oss sakte gjennom de vintergrå gatene. I siste lyskryss ba han om kortet mitt, best å betale før vi kom frem så ble det ikke noe tidssvinn på det. Framme ved stasjonen var mannen raskt ute og plasserte bagen min på den våte og skitne asfalten. Jeg takket for turen og ønsket han lykke til med resten av dagen. ” Det kommer sikkert til å gå dårlig” svarer han og forsvinner ut i morgentrafikken.

Jeg var på vei til mitt første møte med ei ledergruppe jeg skal drive lagbygging sammen med. Min plan var å  møte gruppen med godt humør og positiv energi. Jeg pustet med magen og tenkte at her gjelder det å ikke la denne mannens dårlige humør ødelegge for det.

Jeg løfter bagen og tar et par skritt mot inngangen når jeg hører en stemme ved siden av meg si ” Unnskyld, du skulle vel ikke ha et par kroner til overs?”
Jeg ser opp og møter blikket til en mann. Han er omtrent på min alder, kanskje litt yngre. Håret er halvlangt og flokete, antrekket sjuskete og i hånden har han tralla med, tja kan det være hjemmet sitt?

Jeg svarer at jeg har nok dessverre ikke det. Han smiler fortsatt og ønsker meg en god morgen.

Jeg går inn svingdøra til stasjonen. Slike store runde svingdører går ganske sakte. Såpass sakte at når jeg har kommet halvveis har jeg rukket å koble på tenkehjernen. Og tenker, at jo, jeg har kanskje en femtilapp i pengeboka. Den ligger nok der, sammen med kvitteringa på de 138,- jeg betalte til sjåføren som ikke bare gav meg en tur nedover i byen, men en tur nedover i humøret også.

Mens mannen utenfor, han gav meg et smil og et ønske om en god dag, selv om han ikke fikk en verdens ting av meg.

Jeg bestemmer meg for å ta hele runden i svingdøra og kommer ut igjen akkurat tidsnok til å stoppe mannen med trillebagen.

Hei du, sier jeg, jeg tror jeg har en femti-lapp. Vent litt så skal jeg fiske den opp for deg. Mannen snur seg mot meg. Og jeg skal love deg! Smilet og takknemligheten som lyser ut av det ansiktet, den er verdt uendelig mye mer enn en femtilapp.

Tusen takk! Sier han. Nå har jeg nok til å avslutte første økta for i dag. Han smiler enda en gang, og det smilet er så vakkert at den ellers så rufsete fremtoningen forsvinner i skinnet.

Jeg går inn i svingdøra på nytt og kjenner at drosjesjåførens dårlige humør er borte. Tilbake sitter varmen fra det vakre smilet. Den varmen var med meg i hele går.

Og i går kveld, når jeg satt på toget og skrev dette, tenkte jeg at det var synd at den svingdøra ikke gikk enda saktere. Eller at jeg burde tatt en runde til. Da hadde jeg kanskje sagt til han hvor vakkert det smilet var, og hvor mye det betydde for meg.

Kjære venn, Ragnhild Bakke Waale

 

 

Verdensdagen for psykisk helse

I går var det verdensdagen for psykisk helse. Dagen ble markert landet over, og mange gjorde nettopp som årets slagord oppfordret til  – “gi tid”.

Det er et slagord det er lett å slutte seg til og være enig i. Vi vil gjerne gi tid og være rause med hverandre. I dag har vi større forståelse for, og mer åpenhet rundt psykisk helse enn før, selv om vi er langt unna å likestille psykisk helse med fysisk helse.

I oppveksten min ble som oftest de med psykiske lidelser sett på som rare einstøinger og bygdeoriginaler. Hadde de først fått menigmanns diagnose sørget bygdedyret for å holde de utenfor samfunnet på mange vis. I vond uvitenhet og frykt gav vi de merkelapper som verken var preget av raushet, empati eller omtanke. Jeg husker utnavn som Erling banan og Silkesvarten og jeg kjenner skammen gjøre meg varm om ørene når jeg tenker tilbake.

Men vi visste ikke da at psykiske lidelser kan ramme alle, og at slike lidelser også kan behandles. Vi trodde vel at hadde du først blitt psykisk syk så hang det med deg resten av livet. Nå vet vi mer. Vi vet at det ikke handler om bygdeoriginaler og raringer – halvparten av Norges befolkning får en psykisk plage i løpet av livet. Vi vet at omlag 70.000 av landets barn og unge mellom 3-18 år har en psykisk lidelse som bør behandles (kilde Norsk psykologisk forening).

Mennesket er et fininnstilt, komplekst og vidunderlig maskineri. Komponentene er uendelig mange og kroppens hukommelse er hinsides mye mer enn hva vi lagrer i den bevisste hukommelsen vår. Alt som skjer oss er med å påvirke oss, vår selvfølelse og robusthet, vår psykiske og fysiske helse.

Det forskes for å identifisere faktorene som gir oss robust psykisk helse, det forskes på sammenhengen mellom oppvekstkår og psykisk helse. Det forskes på arv, miljø og kulturell påvirkning av psykisk helse, og det forskes på hvordan vi skal behandle og lindre psykiske lidelser.

Vi vet mye mer enn før, men likevel er det langt igjen til vi likestiller psykisk og fysisk helse. Jeg er selvsagt for at vi skal gi hverandre tid, være rause, inkluderende og stille opp for hverandre. Men det er ikke nok. Vi må ha et helsevesen som tar den psykiske helsen på alvor på lik linje med den fysiske.

Vi trenger at den psykiske helsen blir en like naturlig del av helsesjekken som blodtrykk, BMI og hjertefrekvens. Når spebarn og småbarn går til helsekontroll må barnets psykiske helsetilstand vies like stor oppmerksomhet som vekstkurven.

Vi har behov for en fastlegeordning som gir tid, rom og forventninger om at legen ser hele mennesket. En fastlegeordning som ikke går på samlebånd med behandling av ett og ett problem, men med rom for samtaler der hele mennesket får fokus.  Kanskje vi til og med burde ha en fastpsykolog  – ordning, hver vår psykolog som det blir like naturlig å ringe til som fastlegen?

Jeg håper og tror at oppvekstens flaue minner om hvordan vi behandlet psykiske lidelse før er historie. Vi er mer opplyste nå. Vi minner oss selv på at psykisk helse er noe vi alle har, og at vi kan snakke om det. Likevel er det langt å gå. Jeg våger å påstå at vi alle kjenner noen som har vært psykisk syk eller som har en psykisk lidelse. Men når og hvordan snakker vi om det? Vi oppfordrer hverandre til å søke hjelp når vi trenger det. Men hvor går grensen for å trenge det? Hvordan kan vi vite det hvis vi ikke snakker om det? Når spør vi hverandre hvordan du har det egentlig? Når skal vi trø over terskelen og kontakte fagfolk?

Jeg tror ikke vi er i mål før vi har et helsevesen som likestiller psykisk og fysisk helse. Et helsevesen, et arbeidsliv og et dagligliv hvor vi snakker like naturlig om hva som hjelper på psykiske lidelser som vi snakker om hvordan vi takler en sliten menisk eller kommer i løpeform til neste maraton.

Du tenker kanskje at vi har ikke råd?

  • Halvparten av Norges befolkning får en psykisk plage i løpet av livet.
  • ca 70.000 mellom 3 og 18 har en psykisk lidelse som bør behandles.
  • 1/4 av de  900.000  i yrkesaktiv alder som står utenfor arbeidslivet gjør det hovedsaklig på grunn av psykiske plager.
  • Hvert år tar mellom 500 og 600 mennesker sitt eget liv.
  • Legemeldt sykefravær som følge av psykiske lidelser øker og var på 17,4 % 2. kvartal 2019.
  • 35 % av uføre i 2014 var uføre på grunn av psykiske lidelser, for menn var andelen 39 %.
  • 25 % fullfører ikke videregående opplæring.
  • Psykiske lidelse koster samfunnet 70 milliarder årlig i trygdeutgifter, behandlingsutgifter og sosiale utgifter

(Kilder: https://www.psykologforeningen.no/publikum/fakta-om-psykiske-lidelser, Nav.no, SSB.no, Folkehelseinsituttet.)

 

Det kommer til å koste, men å  la det være koster så uendelig mye mer! Lediard Foto/ Varde på Aursjoveien

 

 

 

 

 

 

Revolusjon for arbeidsgleden

Hvorfor arbeider du? I gamle dager tror jeg svaret ofte var for å overleve. Arbeid var virkemiddelet for å leve, for å brødfø seg selv og familien.

Fysiske og mentale egenskaper hadde til en viss grad påvirkning på hvilket arbeid du fikk. Var du kraftig bygd, stor og sterk, kunne du nyttes til kroppsarbeid. Var du skarp, hadde et klart hode og var heldig kunne du gjøre det til noe her i livet.  Mens de det var noe med, på ene eller andre viset,  ja de stakkarene var det sjelden bruk for.

Les mer

Fikk en nyss om at det var bruk for folk et sted, møtte en opp med lua i hånda og bukka og takka for jobben. Det var ikke noe spørsmål om rettigheter og karrierestige, om kompetanseutvikling og engasjement.

Det var stemplingsur og kontroll, samlebånd og kommando. Direktørenes verden var en ukjent verden for mannen på gulvet. Her var det ikke snakk om prosessledelse og medarbeidersamtaler, fleksitid og avspasering, hjemmekontor og velferdsgoder.

Bildet jeg maler er ikke så veldig lenge siden, men likevel har endringene vært store. Å arbeide, som tidligere gjerne ble sett på som et nødvendig onde har nå heller blitt en ønskelig gode.

Selvsagt må vi også i dag tjene til livets brød, og vi forventer og fortjener rimelig betalt for å bruke våre ressurser, vår kunnskap og vår kompetanse til organisasjonens beste.

Men arbeid er også så mye mer. Arbeid er tilgang til fellesskap og tilhørighet. Arbeid er å ta i bruk evnene og ressursene våre. Gjennom arbeidet styrker vi kompetansen og utvikler oss som mennesker. Arbeidet gir oss glede og mestring over å kunne bidra og få til noe. Arbeidet gir oss mulighet til å kunne bety noe, for kolleger og kunder, for brukere og samfunnet. Arbeid er et gode som gjør livet meningsfullt og hverdagene fylt med samhold og utfordringer, humor og samarbeid, utvikling og fellesskap.

Mennesker er sosiale vesen som trenger fellesskap for å vokse og trives. Men vi er også individer som har behov for autonomi og selvbestemmelse. Vi trenger friheten til å ta egne valg, rom for å gjøre egne vurderinger,og tid til å reflektere og tenke oss frem til gode beslutninger i tråd med våre og fellesskapets verdier og mål.

Jeg treffer mange arbeidsfolk gjennom jobben min. Alle typer arbeidsfolk som har til felles at de ser på jobben sin som et gode og en mulighet til å bidra. Jeg treffer maskinkjørere som ser verdien og gleden av å være med å bygge. Du tror kanskje at maskinkjørere tenker at de kjører gravemaskin? Jo da, de gjør det. Men det er ikke så snevert skjønner du. De er også med å bygger landet og veien som binder oss sammen.

Jeg møter renholdere som vet at de er med å skape trivsel og helse for sine kolleger. Jeg møter bussjåfører som er glad for at de kan bidra til miljøet gjennom å kollektivkjøre meg og deg.

Jeg møter ledere som har et brennende ønske om å være til stede for den enkelte medarbeider slik at han kan få brukt det beste av seg selv. Jeg møter lærere som blir blank i blikket når de snakker om elevene sine, og hjemmehjelper som oppriktig mener at det de får tilbake av takknemlighet fra sine brukere er mer enn de kan gi selv.

En av de verdiene vi nordmenn setter aller høyest er selvstendighet. Det finnes ingen andre land i Europa hvor denne verdien står så sterkt som hos oss.  I tillegg er vi på topp i Europa når det gjelder å vektlegge toleranse, respekt for andre og hjelpsomhet.

Nå lurer du kanskje på hvor jeg vil med dette? Jo, den store majoriteten av oss arbeider fordi vi liker det. Vi liker å bruke ressursene våre, utnytte kompetansen vår, oppnå mål og bidra til samfunnet og organisasjonens beste. Vi trives med å være selvstendige og hjelpsomme, og vi gleder oss over å gjøre en god jobb for og sammen med andre.

Hvorfor bygger vi da organisasjoner med systemer tuftet på arbeidslivet slik det en gang var? Med kontroll og detaljstyring, regelregime og lister og manualer i så stort omfang at ingen lenger har oversikt over verken rapporter, dokumenter eller krav? Vi bygger kontrollsystemer som ligner på mistillit satt i system, mens de aller, aller fleste medarbeiderne kommer på jobb for levere tjenester så godt som de bare kan.  Hvorfor styrer vi ikke heller mer etter mål, nøkkeltall og verdier? Hvorfor tar vi ikke en kritisk gjennomgang på hva vi må ha rapportering og data på, istedet for å bare putte på mer og mer?

Vi detaljstyrer på et nivå som kveler arbeidslyst og arbeidsglede. Vi kjenner hvordan det klør i hjertet etter å komme i gang med de egentlige oppgavene mens timene går med til å fylle ut kontrollskjema og avviksrapporter.

Hvorfor gjør vi det egentlig? Fordi vi tror at New Public Management og kontroll skaper effektivitet og verdi? Fordi det er sånn vi alltid har gjort det? Fordi vi skal holde ryggen fri?

Jeg håper på en ny revolusjon. En revolusjon som vokser fram av arbeidsglede, motivasjon og engasjement. Hos hjemmehjelperne som må avviks – rapportere om de henter posten er vinterdag. Hos veilederen som ikke har tid til å lete etter arbeidssøkerens virkelige styrker. Hos læreren som retter x antall prøver istedet for å være midt i elevflokken.  Hos sykepleieren som kjenner ensomheten på sykerommet i nakkehårene når de løper forbi.  Hos legen som opererer på stykkgodsfinansiering. Hos jobbkonsulenten som kom dit for å bidra til livsmestring og som styres som en produksjonsbedrift. Hos lederen som ønsker å få til den gode samtalen med medarbeideren heller enn å krysse av på skjema for medarbeidersamtale.

Jeg håper på et arbeidsliv hvor vi bygger systemer tuftet på tillit istedet for mistillit, hvor dialog blir viktigere verktøy enn skjema.  Jeg håper på et arbeidsliv der motivasjon og tilhørighet blir sterkere drivkrefter enn kontroll og rapportering.

de fleste menneskene er allerede kommet dit, tenk hvor fantastisk norsk arbeidsliv blir når organiseringen kommer etter!

IMG_3495

Vil bare høre til

Det er fast morgenrituale for meg å strekke hånda ut etter mobilen og bla meg gjennom de faste sidene. Før jeg har stått opp bruker jeg denne lille supermaskinen til å koble meg på verden. Leser meldinger fra venner som er mer nattmennesker enn meg, sjekker været, stikker innom Facebook, Instagram og Linkedin og blar meg gjennom overskriftene på de nettavisene jeg bruker mest. Det er bare en kort sveip, tar ikke så mange minuttene, nok til at jeg våkner og tar verden inn.

Det er sjelden jeg klikker lenger enn til overskriftene i denne overgangen mellom natt og dag, men av og til er det noe som fanger oppmerksomheten min nok til å lese hele.

En morgen fikk denne overskrifta meg til å stoppe opp:

Les mer

“Størst av alt er kjærligheten” Ingressen fortsetter slik: “Mannen i 40-årene ba om krisehjelp fra NAV for å få sin elskede på besøk. Han brukte de siste kronene på velkomstmåltidet, en pizza. ” Jeg leser videre. Om mannen i nord som var på utkikk etter en partner og som traff sin hjertes kjær på en singelgruppe på Facebook. Om hvordan hun holder han varm med fine meldinger samtidig som hun stadig trenger penger. Om hvordan hun strever seg oppover landet for å besøke han, men aldri kommer fram. Han drømmer om kjærligheten og bruker alt han har og alt han får lånt for å hjelpe henne fram. Når han blir oppringt fra Troms politidistrikt har han brukt de to siste månedene på å drømme om en fremtid for de to. Hun har brukt 62.000 kroner overført fra en mann i en allerede vanskelig økonomisk situasjon.  ( artikkelen var skrevet av Lisa Rypeng, journalist i NRK) Jeg kjente tristheten sige innover meg. Hva er det egentlig vi mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre? Vi, som er født til å være i flokk. Sosiale vesener som behøver hverandre for å utvikle oss til sterke, friske og lykkelige mennesker. Vi som er skapt til å knytte relasjoner, tro på det gode i hverandre og gjøre hverandre godt. Så finnes det en hel haug av oss som utnytter det som er menneskelig. Mannen i Troms var ensom. Han drømte om å høre til, å finne kjærligheten, å dele livet med noen. Men drømmen ble knust. Ikke bare for den gangen, men kanskje for all framtid.  Jeg trodde hun var en ordentlig dame og at det var kjærlighet i bilde. Jeg tror ikke jeg vil ha tiltro til en kvinne mer,  sa mannen i retten. At han kunne være så lettlurt tenker du kanskje. Det er tabu å fortelle slike historier i Norge. Å vise sårbarheten og ensomheten sin. Å vise et en tør å satse og bli lurt. Å blottstille seg for omverden, for alle rundt som er så hører til et sted. For alle de som nailer det, som har de nære relasjonene en ensom stakkar bare kan drømme om. Men i et samfunn med økende ensomhet trenger vi det. Vi trenger å høre historiene. Vi trenger å bli berørt. Å bli påmint at det er en del av vårt innerste vesen, det å høre til, å ha noen å stole på, å kunne dele med.  Ensomheten vandrer der ute sammen med oss, den kan få hvem som helst til å gjøre de rareste ting. Men enda rarere er det at vi ikke klarer å se det. At vi, i dette lille landet på toppen av lykkeskalaen ikke klarer å inkludere bedre. Det er ikke de som tør å fortelle historiene som bør skjemmes. Det er vi andre.

490

Å komme seg på sporet igjen

Jeg har vært lagleder i håndball i mange år. Av og til når folk spør hva en lagleder gjør forteller jeg om de administrative oppgavene, også legger jeg til at det også er å håndtere skadene som oppstår under kamp. Det gjelder både fysiske og psykiske skader. De sistnevnte er vanskeligst å oppdage og også absolutt vanskeligst å håndtere.

Det er de rispene og skrapene som setter seg på sjela. Det er ingen fasit på hva som forårsaker de. Det er ulikt fra spiller til spiller, fra dag til dag, og situasjon til situasjon. En kommentar  eller en følelse som en dag er helt ubetydelig, kan en annen dag lage dette såret. Såret som ikke vises utenpå, og som det ikke nytter å sette plaster på.

Les mer
Tålegrensene våre er så ulike, og hver enkelts tålegrense beveger seg basert på hele den kompleksiteten som ligger i å være menneske.  Noen dager er vi så robuste og sterke at ingenting biter på, andre dager er sjelen skrøpelig og lett å rispe i. Det gjelder ikke bare for håndballspillere. Det gjelder også mannen du ser på gata, kollegaen din som alltid ser blid ut, og sjefen din som virker å få til alle ting. Det  gjelder tenåringen som har dratt hetta over hodet og holder blikket i bakken når dere møtes på veien, og det gjelder meg og deg. Jeg kan kjenne meg sterk og klar for utfordringene som måtte komme den ene dagen og sårbar og usikker den neste. Det handler ikke om depresjon eller krise, men alminnelige svingninger i troen på egen mestring og verdi.  Når usikkerheten gnager i magen i utgangspunktet skal det så lite til å for å miste motet. Jeg hadde det slik her om dagen. Jeg skulle holde foredrag og hadde forberedt meg godt. Men så satt det ikke som det skulle likevel. Det ble ikke så bra som jeg hadde tenkt. Det ble ikke den beste dagen på jobb. Alle dager er ikke den beste. Jeg kjente skrapingen på sjela, spørsmålene og tankene som svirret rundt, lenge etter at jobben var gjort. Hva tenkte de? Hva syntes de egentlig? Noen sa det var bra, men jeg vet det kunne være bedre. Jeg forsøkt å sende hele greia på reprise i hodet mitt, hva sa jeg ord for ord? Hvem fulgte med? Var det noen som gikk før jeg var ferdig? Alle spørsmålene kvernet rundt og tok med seg en hel masse energi. Dagen etter var det tungt å stå opp, tungt å finne fram til gleden i dagen, tungt å komme i gang. Jeg tenkte på alle menneskene jeg møter langs min vei. Alle disse som ser ut som de mestrer så godt. Tenker de noen gang på om det var bra nok? Hva gjør de for å komme seg på sporet igjen? Jeg lå der i senga og snakket til meg selv. Jeg var stemmen som sa: Hallo! Det er bare å legge det bak seg og se fremover. Komme over det og gå videre. Kom deg opp og kom i gang, bruk dagen til noe du liker. Det er vel ingenting å sture over, det er så mye som er verre. Men jeg ble liggende. Lenge etter at jeg burde stått opp, burde kommet i gang. Det var liksom ikke noe tiltakslyst å hente. Den optimist  – stemma måtte bare ta seg en hvil. Det var ikke riktig medisin. For jeg trengte litt tid. Tid til å ikke ha noe energi, tid til å ikke finne på en eneste ting, tid til å bare gro. Tid til å akseptere at dette også er meg.

Høst-vinter 2013 674

Femti år og søkkrik!

Det har tatt tid å venne seg til at femti – tallet har nærmet seg. Jeg som alltid liker å tenke på hva jeg har foran meg, som gleder meg til påske så snart jula er over, som kjenner på de søte følelsene av forventning til sommeren allerede i mars, og som alltid har hodet fullt av fremtidige gjøremål og opplevelser.

Men femti – tallet har ubønnhørlig kommet nærmere, og etterhvert som dagen har nærmet seg har også jeg blitt tvunget til å ta et blikk bakover.

Og da ser jeg det. For en utrolig reise det har vært! Jeg er jo jammen meg søkkrik!

Les mer
På 10-årsdagen min lagde min mor en fantastisk vennebursdag, med skattejakt og hjemmesydde godteposer med Bambier på. Det var solskinn og korte sommerkjoler og jentelatter og kake med jordbær på. Jeg fylte 20 ute i havet mellom verdens sørligste by, Ushuaia, og Kapp Horn et sted. Vi hadde trosset dårlig vær, passert datogrensa med en ekstra mandag som bonus – om en kan kalle det det. Mannskapet var som en familie og kokken sørget for kaffelag. Men hjemlengselen var med ombord den også. Da jeg var 30 tok jeg siste eksamen som privatist ved Atlanten videregående skole i Kristiansund. Med samlivsbrudd, nytt hus og en fireåring å forsørge var dette siste hindring å forsere for generell studiekompetanse og inngangsbillett til høyere utdanning. Når jeg fylte 40 var hele kontoret mitt hos Trondheim kommune fylt av ballonger. Gode kolleger sørget for oppmerksomhet i bøtter og spann og hjemmesnekra sang. Hjemme på Øysand serverte godjenta kaffe på senga og dyra sørget som alltid for god morgenstund i stallen. I dag fyller jeg 50.  Familien har allerede satt i gang maskineriet med kake, blomsterkrans, gaver og oppmerksomhet i helga. I ettermiddag holder jeg kurs for noen – og  – femti frivillige i Kreftforeningen i Trondheim. Tenk å få gjøre det jeg liker aller best på bursdagen min! Og det for mennesker som bruker av sin tid for å gjøre noe for andre! Det har sannelig vært en reise, disse første femti årene. Jeg har besøkt alle verdens kontinent og fisket i mange hav. Jeg har kjent havets krefter løfte oss opp og slenge oss ned. Jeg har kjent forventningen krible på et fly på vei til nye land og eventyr. Jeg har kjent på hjemlengsel og savn, jeg har jublet over seire og grått over tap.  Underveis har jeg vunnet vennskap, mens andre har gått tapt. Menneskemøter og livets snirklete vei har ført til  overraskelser, innsikt og erfaringer. Pågangsmot og dristighet har gitt meg store opplevelser og sviende nederlag. Reisekista er så full av minner og historier. Den er stuet med fargerike bilder og skinnende skatter, selv om den også rommer noen sorger.  Og enda er det plass til mer. Men rikdommen er også mye mer. For jeg er mor og datter, søster og kjæreste, svigermor og svigerinne, tante og venn.  Jeg lever i et land med frihet og demokrati, med sikkerhetsnett og forutsigbarhet. Jeg bor midt i naturen og kroppen er sterk og frisk nok til at den bærer meg til topps når jeg vil. Jeg er fortsatt nysgjerrig og reiselysten, men også litt visere enn før. Jeg kan vende blikket både bakover og framover, og det er mye å se i begge retninger. Med det perspektivet kan jeg fylle femti med glede. For jeg er heldig og jeg ser det.

DSC04671

 

IMG_9120

 

IMG_1175

 

IMG_0930

Mangfold, til glede eller besvær?

GROnett
Frokostmøte hos GROnett

Det er tidsriktig og korrekt å snakke om mangfold. Alle bedrifter, foreninger, organisasjoner og styrer med respekt for seg selv snakker om mangfold og viktigheten av det i varme ordelag.

I forrige uke var jeg på et frokostmøte med tema rekruttering av kvinner i styrer og ledelse. Tallene som ble presentert viste at det går forsvinnende sakte med å øke dette mangfoldet, hvis nå kvinner inn i styrer og ledelse kan kalles mangfold da.

Les mer

Og, ja,  så lenge det er bare er 16 % kvinnelige daglige ledere i landets aksjeselskaper og 18 % kvinnelige styrerepresentanter i de samme selskapene kan vi snakke om at flere kvinner må med for å øke mangfoldet. Selv om det på ledersiden i offentlig sektor ser noe bedre ut, er bare 28 % av landets ordførere er kvinner, kvinner over 66 år er underrepresentert i landets kommunestyrer og menn i alderen 45-66 er overrepresentert. Enda verre blir det hvis vi nyanserer befolkningen ytterligere. Uten å finne statistisk belegg for det tør jeg påstå at representasjonen av mangfold snevres ytterligere inn om vi legger til faktorer som alder, etnisk bakgrunn og funksjonsnedsettelse. Bare 3 % av representantene i Norges kommunestyrer har innvandrerbakgrunn, mens andelen i Norges befolkning har passert 17 prosent. Det hevdes at vi ønsker mangfold, men virkeligheten viser noe annet. Hvorfor det? Kan det være at mangfold er mer krevende enn vi liker å tro? For mangfold i seg selv skaper ikke utvikling, positivitet og gode resultater. Mangfold betyr ulikhet. Ulik bakgrunn, ulik kompetanse og ulike perspektiv. Mangfold betyr ulike referanser, annerledeshet og ulike syn på hva som er rett og feil, hvilken vei som bør følges til målet. Mangfold kan føre til krangling og ineffektivitet. Ulikheter kan skape klikkdannelser og ekskludering. Det gamle ordtaket “Like barn leker best” har noe for seg. Å høste fruktbare resultater av mangfold er krevende. Tradisjonelle beslutningsprosesser og tidligere tiders ledelse strekker ikke til. Skal mangfoldet bære frukter må respekt, likeverd, åpenhet og kreative prosesser implementeres i både ledelse og organisasjonskultur. Å skape resultater ut av mangfold betyr at den enkelte leder må ha vilje og tålmod til å lytte til meninger helt ulikt sine egne. Hun må lytte for å forstå og søke større innsikt, ikke for å få bekreftelse på egne valg. Ledere som ønsker positiv effekt av mangfold må tørre å vise vei. Ikke bare ved å rekruttere de underrepresenterte inn, men også inkludere de fullt ut i arbeidsmiljøet. Mangfolds-ledere vil ikke godta at medarbeidere holdes på avstand av kollegene fordi de er annerledes og vanskeligere å forstå. Gode mangfolds-ledere har ikke bestemt seg på forhånd, de går inn i prosesser med oppriktig ønske om å utvide sin horisont og aktivt etterspørre andre synspunkter enn sine egne. Gode mangfolds-ledere bruker tid på å bli kjent med sine medarbeidere, slik at de har innsikt i hvilke erfaringer og kompetanse de bringer med seg. Jeg satt i ledelsen i en utdanningsinstitusjon for noen år siden. Diskusjonen om studenter i hijab og niqab gikk høyt og rektor kom innom meg for å diskutere vårt syn på saken. Etter å ha snakket frem og tilbake en stund kom vi frem til en akseptabel løsning og han takket for samtalen med disse ordene; jeg visste det var best å diskutere med deg fordi jeg skjønte at vi hadde så ulikt syn på denne saken. Han kunne gått til noen av sine meningsfeller og fått saken ut av verden på no time. Han valgte å ta mangfoldet i ledergruppen på alvor, selv om det ikke var det enkleste, han valgte respekt og likeverd. Nylig hørte jeg Oscar Amundsen, professor i organisasjonsforskning ved NTNU i et foredrag om organisasjoner som lykkes med endring og utvikling.  På listen hans over suksesskriterier var blant annet lyttende ledelse, ekte medvirkning, tillitsfulle relasjoner og kreativitet og fri flyt for ideer.  Og fungerende og mangfoldige grupper. Vi  bør interessere oss for ordet fungerende.  Hva betyr det og hvordan sørger vi som sysler med ledere og organisasjonsutvikling for at de mangfoldige gruppene blir nettopp det? Det er vår vilje og evne til å utvikle ledelse og kultur tuftet på likeverd, åpenhet og inkludering som avgjør om mangfoldet fungerer på en slik måte at det gir positiv effekt for organisasjonen. Før vi har det på plass er jeg redd mangfoldet vil fortsette  å være mer synlig i festtaler og strategiske målsetninger enn i det virkelige liv.

2010-10-24 15.19.06
Fra Berlin muren

 

IMG_0916
Et annerledes tre 🙂

Hvorfor skal vi bry oss om verdier?

 

Har du noen gang tenkt på hvordan våre verdier påvirker hverdagen din?  Ja, landet og folkets verdier altså.  Tenkt på hva som er spesielt med Norge og oss nordmenn, hva som skiller vår kultur fra den vi finner i andre land som for eksempel Afghanistan, Mexico eller Aserbajdsjan? 

Les mer
Det er jo mange ting det tenker du. Ja visst er det det. Språket er ulikt. Geografien og klimaet. Økonomien og religionen. Folketallet og bosetningsmønsteret. Matskikker og næringer. Slik kan vi holde på. Men ennå har vi ikke nevnt det kanskje aller viktigste og mest dyrebare vi har. Og det er ikke oljen. Eller laksen, eller all den uberørte naturen. Det er ikke det håndfaste materielle, som vi kan bygge rikdom og sikkerhet på. Nei, det er dette ulne og usynlige som kalles verdier. Det er verdiene som er grunnstammen i samfunnet vårt. Det er verdiene som påvirker veivalgene og som er rettesnor for handlingene våre. Det er verdiene som styrer hvordan vi omgås og hvor grensene går.

Grunnverdiene i Norge er utviklet gjennom lang tid og er basert på religion, menneskesyn, tradisjoner og kunnskap. De er ikke minst tuftet på arbeidslivet og den norske modellen for samarbeid og demokrati. Kjernen i grunnverdiene våre er tillit, likeverd og respekt.

Ta ordet tillit og tenk på det. Tenk på hvordan graden av tillit i samfunnet påvirker nettopp din hverdag. Tenk hvordan ditt møte med politiet hadde vært uten tilliten vi har til etaten og enkeltmenneskene den består av. Tenk hvordan arbeidsdagen din hadde vært om lederen din ikke hadde tillit til deg og din kompetanse. Hva skulle du gjort hvis du ikke hadde tillit til at banken kan forvalte gjelden og sparepengene dine? Eller at du får den beste tilgjengelige behandling hos doktoren din uavhengig av din sosiale status?2010-10-24 15.34.11

Tenk deg at du hadde mindre rett til å si din mening enn tanta di, bare fordi hun tjener mer enn deg? Tenk deg at naboen litt lenger oppe i bakken er fri til å skjelle deg ut bare fordi du er en ukjent? Eller at vennen din og barna hans ikke fortjener respekt i nabolaget fordi han er mørkere enn deg?

Selv om verdiene våre er relativt stabile er de også presset og påvirket av tiden. Samfunnsendringer, levekår, styringsformer og internasjonale trender dytter stadig borti verdiene og grunnsynet vårt.

Dramatiske hendelser som krig og terror vekker oss opp fra døsen og gir oss en påminnelse om å ta vare på verdiene våre. Bølger av kollektiv skam skvulper over oss når bevegelser som #MeToo synliggjør vår blindhet og hang til å se bort i hverdagen.

Vi må ikke sovne fra verdiene våre. Kollektive verdier er også individuelle. Vi må ha kapittelet for verdiene oppslått. Vi må ha de framme i panna og varme de i hjertet. Vi må la de være en del av hverdagene våre. Vi må bruke de som rettesnor for vår og andres adferd og kommunikasjon. Individuelt og i fellesskap må vi verne og styrke verdiene våre slik at vi sammen kan fortsette å bygge det samfunnet vi vil ha. Et samfunn preget av tillit, likeverd og respekt.

Vi må hjelpe og støtte hverandre i å være bærere av de gode verdiene. Da kan vi ikke trakassere hverandre seksuelt og verbalt. Da kan vi ikke mobbe og ekskludere. Da kan vi ikke ha ledere og politikere som skaper frykt, konflikter og fiendebilder.

Vi trenger ledere og politikere som sørger for at våre verdier er synlige i  adferd og kommunikasjon slik at vi individuelt og kollektivt bevarer tilliten, likeverdet og respekten!

2010-10-24 15.25.37

Bildene er fra Berlinmuren, oktober 2010.