En liten historie om takknemlighet og perspektiv

Leif Olav Alnes, trener for Karsten Warholm og en mann som har fått humor og godt humør som varemerke sa følgende i ett intervju til NRK etter Karsten Warholms  VM- gull i sommer:

“Jeg vil si det finnes to sorter mennesker i livet: De som trenger en grunn til å være blid og de som trenger en grunn til å være sur. For å ha et bra liv må man passe på å omgi seg med dem som trenger en grunn for å være sure, for de fleste dager er grå og du vinner ikke i tipping hver dag.”

Jeg har bitt meg merke i dette utsagnet, og bruker det ofte når jeg holder foredrag eller arbeider med lagutvikling.

Leif Olav Alnes har nok fått sin porsjon av grå dager i livet han også. Jeg vil tro at bilulykken som satte stopper for en lovende idrettskarriere gav han mange grå dager.  Men han har også sett betydningen av å sette ting i perspektiv og være takknemlig for det vi har.  Og at det hjelper å omgi seg med de som trenger en grunn for å være sur.  Det er ikke vanskelig å se at han også har gjort et valg om hvilken av de to sortene han ønsker å være, jeg tror det skal en skikkelig god grunn til for at den mannen skal bli sur.

I løpet av en morgentime i går møtte jeg begge disse sortene mennesker. De var på en måte ytterpunkter i hver sin skala, og jeg kan ikke på noe vis se at deres væremåte var basert på deres livssituasjon.

Jeg var på et hotell oppe på St. Olavs plass og valgte for en gangs skyld å ta en drosje for å komme meg nedover i byen til stasjonen.  Jeg la inn bestillingen automaten i hotellets resepsjon og gikk ut for å vente. Der sto det 2-3 andre som sikkert var i samme ærend.

Drosjen kom, jeg plasserte bagen i bagasjerommet, satte meg inn i baksetet, hilste god morgen til sjåføren og ba han kjøre meg til Oslo S.

Sjåføren, en eldre mann med kort grått hår, slank og velkledd, nikket med hodet i retning av de andre som stod utenfor og sa; Enn de da, skal ikke de til stasjonen? Jeg svarte at det kunne vel tenkes, men at jeg ikke hadde spurt.

Også var han i gang! Han var dritt lei av å kjøre folk til tog-stasjonen. Det hadde han gjort siden klokka 0400 i natt. Det tjente han ingenting på. Jeg lyttet og nikket og prøvde å sette meg inn i en drosjesjåførs hverdag. Hvordan er det med turnus, hvem bestemmer turene, hvor er pengene, er det færre passasjerer osv.

Han fortsatte gjerne å fortelle om elendigheten. Turene til Gardermoen, de er det penger i, men typisk som uflaks var for han, gikk de alltid til noen andre. Jeg tenkte at det  ville blitt veldig langt til Gardermoen med han som sjåfør. Før, da han eide bilen selv, da kunne han tjent mer, men så var det all den bompenge – dritten da, og det ble mer enn han giddet.

Vi nærmet oss stasjonen og jeg kjente at den positive energien jeg hadde startet dagen med ble utfordret mens vi beveget oss sakte gjennom de vintergrå gatene. I siste lyskryss ba han om kortet mitt, best å betale før vi kom frem så ble det ikke noe tidssvinn på det. Framme ved stasjonen var mannen raskt ute og plasserte bagen min på den våte og skitne asfalten. Jeg takket for turen og ønsket han lykke til med resten av dagen. ” Det kommer sikkert til å gå dårlig” svarer han og forsvinner ut i morgentrafikken.

Jeg var på vei til mitt første møte med ei ledergruppe jeg skal drive lagbygging sammen med. Min plan var å  møte gruppen med godt humør og positiv energi. Jeg pustet med magen og tenkte at her gjelder det å ikke la denne mannens dårlige humør ødelegge for det.

Jeg løfter bagen og tar et par skritt mot inngangen når jeg hører en stemme ved siden av meg si ” Unnskyld, du skulle vel ikke ha et par kroner til overs?”
Jeg ser opp og møter blikket til en mann. Han er omtrent på min alder, kanskje litt yngre. Håret er halvlangt og flokete, antrekket sjuskete og i hånden har han tralla med, tja kan det være hjemmet sitt?

Jeg svarer at jeg har nok dessverre ikke det. Han smiler fortsatt og ønsker meg en god morgen.

Jeg går inn svingdøra til stasjonen. Slike store runde svingdører går ganske sakte. Såpass sakte at når jeg har kommet halvveis har jeg rukket å koble på tenkehjernen. Og tenker, at jo, jeg har kanskje en femtilapp i pengeboka. Den ligger nok der, sammen med kvitteringa på de 138,- jeg betalte til sjåføren som ikke bare gav meg en tur nedover i byen, men en tur nedover i humøret også.

Mens mannen utenfor, han gav meg et smil og et ønske om en god dag, selv om han ikke fikk en verdens ting av meg.

Jeg bestemmer meg for å ta hele runden i svingdøra og kommer ut igjen akkurat tidsnok til å stoppe mannen med trillebagen.

Hei du, sier jeg, jeg tror jeg har en femti-lapp. Vent litt så skal jeg fiske den opp for deg. Mannen snur seg mot meg. Og jeg skal love deg! Smilet og takknemligheten som lyser ut av det ansiktet, den er verdt uendelig mye mer enn en femtilapp.

Tusen takk! Sier han. Nå har jeg nok til å avslutte første økta for i dag. Han smiler enda en gang, og det smilet er så vakkert at den ellers så rufsete fremtoningen forsvinner i skinnet.

Jeg går inn i svingdøra på nytt og kjenner at drosjesjåførens dårlige humør er borte. Tilbake sitter varmen fra det vakre smilet. Den varmen var med meg i hele går.

Og i går kveld, når jeg satt på toget og skrev dette, tenkte jeg at det var synd at den svingdøra ikke gikk enda saktere. Eller at jeg burde tatt en runde til. Da hadde jeg kanskje sagt til han hvor vakkert det smilet var, og hvor mye det betydde for meg.