Bærekraft du liksom!

Under det sosiale toppmøtet World Summit on Social Development i 1995 ble bærekraftig utvikling definert som «rammene for våre anstrengelser for å oppnå en høyere livskvalitet for alle mennesker», der «økonomisk utvikling, sosial utvikling og miljøvern samvirker og forsterker hverandre gjensidig.»

Det har vært en lang vei fra de første nasjonale og internasjonale strategier og handlingsplaner for bærekraftig utvikling til interessen virkelig har festet seg hos folk flest. Det er kanskje først de to-tre siste årene at det har blitt dagligdags for oss å tenke på og snakke om bærekraftig utvikling. Interessen og engasjementet arter seg ulikt. Noen går for kjøpestopp, andre kjøper brukt og gjenvinner, enkelte satser på tog heller enn fly, og sykkel foran bil. Mange har fokus på matsvinn, kjøttfri dag, vegansk eller vegetariansk kosthold.

Jeg synes selvfølgelig at det er bra at vi endelig ser til å våkne opp og ta inn over oss det ansvaret vi har for kommende generasjoner og den arven vi skal gi den. Hvordan og hva vi skal bidra med er det mange meninger om. Interesseorganisasjoner, grupperinger og enkeltmennesker står steilt mot hverandre. For meg strider det også i mot prinsippet om bærekraft at vi sjikanerer, truer og mobber hverandre når vi er uenig om tiltak og politikk.

Personlig er jeg skeptisk til at større forbruk av soya fra Brasil eller chia-frø fra Sør-Amerika skal redde verden. Jeg har større tro på å utvikle bærekraftig landbruk og matproduksjon i eget land, slik som Mære Landbruksskole viser eksempler på i Adressa i dag (06.01.20)

Jeg kan vanskelig å se for meg at et Norge uten matproduksjon og bygdeliv vil være et godt bidrag til bærekraft. Her jeg sitter på kontoret mitt og ser utover åpent jordbrukslandskap lurer jeg litt på hvor attraktive hyttene i Hafjell og Trysil og andre fasjonable steder blir når hele dalen har blitt en skogvokst villmark hvor bjørnen, ulven og andre vakre ville dyr får boltre seg fritt. Når det ikke lenger finnes en bondetamp med traktor som rydder veien til hytta eller leverer kortreiste matvarer til helgekosen.

Men det jeg funderer aller mest på er hvordan vi har tenkt å ta begrepet bærekraft i bruk i forhold til oss menneskene. Vi som skal ha regien på det hele. Vi som skal ha kompetanse, ressursene og arbeidskrafta til å fortsette å bygge og utvikle det samfunnet vi tror på, også i framtida.

Arbeidsledigheten vår er lav. Statistikken viser at 3,8 prosent av arbeidsstyrken er arbeidsledig. Arbeidsstyrken, det vil si sysselsatte og arbeidsledige mellom 15-74 år Den beregnede arbeidsstyrken består av 2 mill 864 tusen mennesker i 2019. Men antall bosatte i Norge i alderen 15-74 år er rett i overkant av 4 millioner.

Hva da med de rundt 1 million menneskene som ikke er i arbeidsstyrken?

Rundt en fjerdedel av disse står utenfor arbeidslivet hovedsaklig på grunn av psykiske helseplager.

10, 2 prosent av befolkningen mellom 18-74 år var utføretrygdet per juni 2019, og andelen øker stadig. Andelen utføre mellom 20-59 har økt, mens andelen for for 18-19 åringer er stabil.

I Norge i dag er det 25 % som ikke fullfører videregående skole. For noen av disse går veien videre til NAV.

I 2018 utbetalte NAV omtrentlig 90 milliarder i uføretrygd. For 35 % av de uføre i 2014 var psykiske lidelser årsaken.

I november i fjor fortalte Glenn Hole, indonesisk – født sunnmøring, Dr. Philos og direktør om egen opplevd diskriminering i jobbintervju. Hans historie var ikke den eneste.

Levekårsundersøkelsen fra 2015 viser at 16% av Norges befolkning oppgir at de enten er litt, ganske mye eller mye plaget av en følelse av ensomhet. Ensomhet er vanligere blant de som er uføre, arbeidsledige, pensjonister og studenter enn blant dem som er yrkesaktive. Ensomhet er høyest blant de med lavest inntekt.

I 2018 var det 286 registrerte overdosedødsfall i Norge. De fleste av oss ser ikke menneskene bak dette tallet.

Sparebank1 SMN organiserte julelunsj for Sorgenfri – selgere i år. Mens de faste selgerne spiste lunsj prøvde bankens medarbeidere seg som vikarer. Rolf Jarle Brøske, politiker og en del av bankledelsen delte sine erfaringer på Facebook i etterkant:

• Første observasjon ute i gaten er unnvikelse. Det er skuffende mange som tar seg en lang omvei for å i det hele tatt slippe å møte blikket, eller enda mindre komme i kontakt med en selger fra Sorgenfri.
• Andre observasjon er løgn. Det er enkelt å ty til nødløgnen om at man allerede har kjøpt både magasinet, juleboken og kalenderen. Jeg tør vedde på at dersom alle som kom med dette svaret snakket sant, ville opplaget vært utsolgt mange ganger allerede.
• Tredje observasjon er aggresjon. Ikke vet jeg hva som skal få en Sorgenfri-selger i rød vest til å irritere noen. Men flere kolleger fikk skjellsord slengt etter seg. Det gjorde heldigvis ikke vi, men det var flere som ble tydelig irritert av at vi på høflig vis spurte om de ville kjøpe Sorgenfri.
• Fjerde observasjon er styrken i tiltaket Sorgenfri. Det var også en god del nikk og smil å møte, om enn mer av medfølelse enn av vilje til å handle av oss. Når vi først kom i kontakt med folk, var det liten tvil om at de er positiv til magasinet og selgerne. Men til tross for det har opplaget gått betydelig ned over flere år. Jeg håper magasinet klarer å snu utviklingen og overlever.

3. januar tok hele Norge avskjed med Ari Behn. Selvmord ble satt på dagsorden i alle medier, og Maud Angelica berørte oss alle med sin intense bønn om at de som trenger det må be om hjelp.

I går fikk jeg melding om at en jente jeg har truffet litt de siste årene tok sitt eget liv 1. nyttårsdag. Hun var 21 år. Kanskje var hun en av de første i 2020, men hun var nok helt sikkert ikke den siste.  I 2018 gjorde 674 det samme.

Befolkningen i Norge besto av 5 356 789 i tredje kvartal i 2019. SSBs fremskrivinger viser at befolkningsveksten trolig vil flate ut og at vi vil få relativt flere eldre og innvandrere. Vi trenger å ta vare på og bruke de ressursene hver enkelt har.

På det sosiale toppmøtet i 1995 ble bærekraftig utvikling definert som «rammene for våre anstrengelser for å oppnå en høyere livskvalitet for alle mennesker.

Vi har jammen en lang vei å gå. Som nasjon, næringsliv og som individ. Vi må arbeide politisk, kulturelt og individuelt.  Vi må utvikle, endre og avskaffe.  Vi må gjøre noe. Og kanskje kan noe av dette være litt:

• Finne flere mål for levestandard enn økonomisk vekst, økt lønnsomhet og høyere produktivitet.
• Innføre inkludering og mangfold som styringsparametre i arbeidslivet.
• Slutte å måle menneskers verdi og suksess i antall år utdanning, lønnsnivå og materielle goder.
• Slutte å knytte menneskers identitet så sterkt til jobben. Bytte ut standardspørsmålet “hva jobber du med?” til feks “hva er du opptatt av?”
• Slutte å spørre om det går bra for heller å spørre de rundt oss hvordan de egentlig har det og tåle et ærlig svar.
• Mange har skrevet at de har en åpen dør og kaffekoppen klar. Det er fint det, men skal vi ikke heller ta turen over dørstokken selv. Dørstokkmila er vel trolig lengre for den som trenger hjelp.
• Oppfordre andre til å be om hjelp er bra, men tilby hjelp uoppfordret er kanskje enda bedre.
• Og til slutt. Vi må avskaffe begrepene saksbehandling og saksbehandlere i menneskeorientert arbeid. Vi kan ikke tro at vi behandler saker når det er mennesker og liv det handler om.