Verdensdagen for psykisk helse

I går var det verdensdagen for psykisk helse. Dagen ble markert landet over, og mange gjorde nettopp som årets slagord oppfordret til  – “gi tid”.

Det er et slagord det er lett å slutte seg til og være enig i. Vi vil gjerne gi tid og være rause med hverandre. I dag har vi større forståelse for, og mer åpenhet rundt psykisk helse enn før, selv om vi er langt unna å likestille psykisk helse med fysisk helse.

I oppveksten min ble som oftest de med psykiske lidelser sett på som rare einstøinger og bygdeoriginaler. Hadde de først fått menigmanns diagnose sørget bygdedyret for å holde de utenfor samfunnet på mange vis. I vond uvitenhet og frykt gav vi de merkelapper som verken var preget av raushet, empati eller omtanke. Jeg husker utnavn som Erling banan og Silkesvarten og jeg kjenner skammen gjøre meg varm om ørene når jeg tenker tilbake.

Men vi visste ikke da at psykiske lidelser kan ramme alle, og at slike lidelser også kan behandles. Vi trodde vel at hadde du først blitt psykisk syk så hang det med deg resten av livet. Nå vet vi mer. Vi vet at det ikke handler om bygdeoriginaler og raringer – halvparten av Norges befolkning får en psykisk plage i løpet av livet. Vi vet at omlag 70.000 av landets barn og unge mellom 3-18 år har en psykisk lidelse som bør behandles (kilde Norsk psykologisk forening).

Mennesket er et fininnstilt, komplekst og vidunderlig maskineri. Komponentene er uendelig mange og kroppens hukommelse er hinsides mye mer enn hva vi lagrer i den bevisste hukommelsen vår. Alt som skjer oss er med å påvirke oss, vår selvfølelse og robusthet, vår psykiske og fysiske helse.

Det forskes for å identifisere faktorene som gir oss robust psykisk helse, det forskes på sammenhengen mellom oppvekstkår og psykisk helse. Det forskes på arv, miljø og kulturell påvirkning av psykisk helse, og det forskes på hvordan vi skal behandle og lindre psykiske lidelser.

Vi vet mye mer enn før, men likevel er det langt igjen til vi likestiller psykisk og fysisk helse. Jeg er selvsagt for at vi skal gi hverandre tid, være rause, inkluderende og stille opp for hverandre. Men det er ikke nok. Vi må ha et helsevesen som tar den psykiske helsen på alvor på lik linje med den fysiske.

Vi trenger at den psykiske helsen blir en like naturlig del av helsesjekken som blodtrykk, BMI og hjertefrekvens. Når spebarn og småbarn går til helsekontroll må barnets psykiske helsetilstand vies like stor oppmerksomhet som vekstkurven.

Vi har behov for en fastlegeordning som gir tid, rom og forventninger om at legen ser hele mennesket. En fastlegeordning som ikke går på samlebånd med behandling av ett og ett problem, men med rom for samtaler der hele mennesket får fokus.  Kanskje vi til og med burde ha en fastpsykolog  – ordning, hver vår psykolog som det blir like naturlig å ringe til som fastlegen?

Jeg håper og tror at oppvekstens flaue minner om hvordan vi behandlet psykiske lidelse før er historie. Vi er mer opplyste nå. Vi minner oss selv på at psykisk helse er noe vi alle har, og at vi kan snakke om det. Likevel er det langt å gå. Jeg våger å påstå at vi alle kjenner noen som har vært psykisk syk eller som har en psykisk lidelse. Men når og hvordan snakker vi om det? Vi oppfordrer hverandre til å søke hjelp når vi trenger det. Men hvor går grensen for å trenge det? Hvordan kan vi vite det hvis vi ikke snakker om det? Når spør vi hverandre hvordan du har det egentlig? Når skal vi trø over terskelen og kontakte fagfolk?

Jeg tror ikke vi er i mål før vi har et helsevesen som likestiller psykisk og fysisk helse. Et helsevesen, et arbeidsliv og et dagligliv hvor vi snakker like naturlig om hva som hjelper på psykiske lidelser som vi snakker om hvordan vi takler en sliten menisk eller kommer i løpeform til neste maraton.

Du tenker kanskje at vi har ikke råd?

• Halvparten av Norges befolkning får en psykisk plage i løpet av livet.
• ca 70.000 mellom 3 og 18 har en psykisk lidelse som bør behandles.
• 1/4 av de  900.000  i yrkesaktiv alder som står utenfor arbeidslivet gjør det hovedsaklig på grunn av psykiske plager.
• Hvert år tar mellom 500 og 600 mennesker sitt eget liv.
• Legemeldt sykefravær som følge av psykiske lidelser øker og var på 17,4 % 2. kvartal 2019.
• 35 % av uføre i 2014 var uføre på grunn av psykiske lidelser, for menn var andelen 39 %.
• 25 % fullfører ikke videregående opplæring.
• Psykiske lidelse koster samfunnet 70 milliarder årlig i trygdeutgifter, behandlingsutgifter og sosiale utgifter

(Kilder: https://www.psykologforeningen.no/publikum/fakta-om-psykiske-lidelser, Nav.no, SSB.no, Folkehelseinsituttet.)

Det kommer til å koste, men å  la det være koster så uendelig mye mer!