Historien bak Marys Place

Med menneskeinteresse og ledelse som en rød tråd gjennom livet.

Mitt første møte med ledelse er fra tidlige oppvekstår. Mine foreldre var jordbærprodusenter. Sesongbedriften engasjerte opp mot 50 mennesker de mest travle somrene. Barndommen var sterkt påvirket av somrenes hektiske aktivitet og i min interesse for ledelse startet nok allerede da.

Disse femti medarbeiderne kom fra nær sagt alle verdens hjørner og  mange av de bodde hos familien så lenge sesongen varte. Min mors interesse og kjærlighet for alle mennesker som krysset hennes vei gav meg den andre ledetråden i livet mitt, nemlig interessen for og kjærligheten til mennesker.

Navnet Marys Place

Jeg var 12 år første gangen jeg hørte The River med Bruce Springsteen. Jeg satt på jenterommet, en ganske utilpass jente på vei inn i tenårene med et kaos av følelser og utferdstrang.

Sangen traff meg i magen så det svei, og jeg skjønte noe viktig.  Det handler ikke om hvor du er født, hvilken bakgrunn du har og hvor du kommer fra. Det handler om hva du selv gjør, hvilke valg du tar og hvilke drømmer du går for.

Bruce Sprinsgsteens tekster og melodier har fulgt meg siden. I oppturer og motgang. Tekstene graver seg inn i meg og bygger forbindelse mellom fremtid og drømmer.
Mary går ofte igjen i Springsteens sanger. Hun representerer akkurat det. Å følge drømmen og skape fremtiden sin selv. Mary er symbolet på hardt arbeid, å feile og reise seg igjen, å tåle motgangen og holde motet oppe.

Marys Place er min drøm. Drømmen om å kunne bruke det jeg har lært til glede for andre. Drømmen om å bidra til mer likeverd, toleranse og inkludering.  Drømmen om å gjøre min del for at verden skal bli et litt bedre sted.

Mine ledetråder er fortsatt de samme; ledelse og menneskeinteresse.

Min reise 

Jeg er av den sorten som aldri kjeder meg. Det er så mange spennende ting som foregår i verden, så mye morsomt å holde på med, og så mye interessant å finne ut av.

Derfor har jeg heller aldri klart å tenke at jeg skal jobbe bare innen for ett område, med ett sett arbeidsoppgaver hele livet. For meg er arbeidslivet en mulighet til å utvikle meg faglig og personlig og til å bygge videre på det jeg erfarer. For det er hele tiden noe nytt å lære og erfare.  Som tenåring ønsket jeg bare å komme meg avsted. Første stopp på reisen var sjøfartsfag i Kristiansund, før jeg fikk meg noen opplevelsesrike år til sjøs. Jeg jobbet i hovedsak på store fiskebåter. Begynte som forpleiningsassistent og jobbet meg oppover via kokk til stuert. Den gangen kunne jeg ikke stort om å lage mat, men det har utviklet seg til å bli en av mine store lidenskaper. Jeg kjøper kokebøker istedet for ukeblad og selv om oppskriftene sjelden følges i detalj gir de meg mye inspirasjon til å eksperimentere på kjøkkenet.

Etter årene til sjøs var jeg innom helsesektoren og hotell – og restaurantbransjen. I begge tilfeller var det å spre glede gjennom maten den røde tråden. Men, slike jobber er fysisk krevende og etter en god del plunder med ryggen min fant jeg det på tide å skaffe meg noe formalkompetanse som det så fint heter.

Men jeg manglet inngangsbilletten til høyere utdanning, generell studiekompetanse. Viljestyrken var en god følgesvenn gjennom kveldene ved kjøkkenbordet når jeg leste inn stoffet som privatist. Endelig, sommeren 1998, på tredveårsdagen min gjennomførte jeg den siste eksamen og var klar for neste etappe.

Snippesken ble pakket og ferden gikk til Høyskolen i Lillehammer. Fra Lillehammer har jeg med meg et vitnemål i økonomi og administrasjon og fullt av minner fra to gode studieår med faglige engasjement og mange studievenner.

Etter Lillehammer ble det Bergen og Norges Handelshøyskole. Høytidelig og formelt på immatrikuleringen. Kremen av norsk ungdom sa de. Jaja, årene der bød på mange slags opplevelser, men gleden var uendelig og ekte når lillemor og jeg danset ketchup – sangen og feiret siste eksamen med besøk på Den Nationale Scene.

Det var på tide å tømme nok en leilighet. Vinje transport hentet varene, bilen og vi tok hurtigruta. Nordover gikk det. I passe fart til å la inntrykkene og følelsene få sette seg litt. Vi var kommet til februar 2003 og arbeidsmarkedet var ikke det aller beste. En prosjektstilling i Forsvarsbygg ble likevel min, og hjemmeadressen ble heretter Trondheim. Det tok ikke så lange tiden fra jeg beveget meg bort fra økonom -stillinger og over i ledelse, men der har jeg holdt meg en riktig god stund.

Å være leder er utfordrende på mange måter. Det er balansekunst. Prioriteringer og valg. Uforutsette kriser og kjente hindringer. Folk av alle slag og alltid flere oppgaver enn tid. Etter mange år og mye læring hadde jeg behov for å bevege meg ut av det kjente. Og plutselig var jeg «hjemme» igjen. I bygda der jeg vokste opp. Der alle kjenner meg, eller iallefall den jeg var. Men reisen har vært lang, og prosessene mange. Den aller beste ballasten jeg har fått med meg på livets reise er kanskje denne iboende trangen til å stille spørsmål. Stille spørsmål med vedtatte sannheter, fastlåste meninger og vanens makt. For det er alltid flere måter å se det på. Det er alltid noe mer enn det øyet først ser.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s