Å bestemme over et liv

Mobilen 200715 014

Teo kysser lammetFavorittplassen til hunden min er sånn cirka midt på gulvet i gangen. Akkurat der har han oversikt over passasjen inn til alle rom. Han utsetter seg for en viss risiko ved å velge den plassen, en risiko for å bli tråkka på av den som skal forbi og feilberegner størrelsen hans litt. Men det er også et par potensielle gevinster ved den plassen. Jeg tipper han har veid risiko opp mot gevinst og funnet ut at det siste overgår det første. For han har himla god oversikt der. Dessuten vet han godt at sjansen er stor for at det vanker klapp og kos ved hver forbipassering på akkurat den plassen. Han vet også at om uhellet er ute og halen får seg et tråkk, ja så mer enn dobles dosen med klapp og kos. For den karen der skjønner du, han kjenner meg. Han kjenner meg bedre enn de aller, aller fleste. Store deler av livet hans har godt med til å observere meg, min adferd og sinnstemninger.

Han er en liten ekspert på reiseeffekter. Han vet godt at det er forskjell på jobbveske og festveske. Han vet at tursekk og treningssekk pakkes med forskjellige ting. Selvsagt ser han forskjell på stor og liten koffert og vet at jo større, jo lengre reise.

Men lengden på reisen spiller egentlig ikke så stor rolle for han. Avskjedsseremonien er den samme uansett. Og jeg har da ordnet et opplegg for han underveis. Noen mater og lufter og koser likevel. Men maten smaker ikke riktig det samme da, tar heller litt mindre porsjoner han, til mor kommer hjem igjen.

Skitur LøålikjølenHøst i VindøldalenPå Vikavollen

Teo liker egentlig best å legge seg ganske tidlig, men han lager ikke noe styr utav det. Han tusler inn på rommet og finner senga si når han er klar for det, stopper bare opp litt i stuedøra og spør om ikke jeg også er trøtt før han finner veien selv. Med alderen har fått en hang til å sove utpå om morgenen også. Og siden det som oftest er treningssekken som pakkes tidlig om morgenen er det ikke noe å bry seg om for han. Nei, da er senga på stua et godt og stille sted til nestemann i huset våkner om ei stund.

Nesten ingen kjenner meg så godt som Teo, og ingen kjenner Teo så godt som meg. Til sammen er vi et oppkomme av vaner og uvaner, ritualer og dialog. Vi snakker ikke samme språk, men vi forstår hverandre uten ord. Vi hører til hver vår verden, men deler det meste av døgnets timer i gjensidig og fredelig kjærlighet. Og vi krangler. Krangler om hvilken vei vi skal gå, hvilket tempo vi skal ha, om vi skal snu og hva vi skal spise. Teos beste triks er å spille død. Midt på veien, når som helst.  Mitt beste våpen er godbiter og makten i båndet. Men vi vinner hver vår gang.

Mobilen 200715 003

Teo hater ballonger, trillekofferter og torden. Ellers liker han det meste. Snøbad, sjøbad, bekker og fjellvann. Turer på sti eller kanskje enda bedre på ski. Kulde er mye bedre enn varme, men finnes det en plass i skyggen med gress og  fuktig jord og noe å hvile blikket på kan timene passere forbi.

Men nå hater Teo trapper. For beina er så trøtte. Både turene og pusten har blitt kort. Tolv år er tungt å bære for en stor hund. Det er ikke etappevis. Det er gradvis. Gradvis blir turene kortere, pausene lengre og farten mindre. Dyrlegetimene blir litt hyppigere og reseptene flere. Men livskvaliteten, blir den mindre? Gjensynsgleden er stadig like stor, matlysten den samme, men smertene i den gamle kroppen, hvordan er de? Enda kan farten være stor når noe interessant dukker opp i synsfeltet, og en gang i blant kan det fortsatt passe med litt ball – lek i parken. Men, når er det nok? Når er kvaliteten borte?

Jeg vet at dagen kommer, alle som har dyr vet det. Men hvordan skal du vite at det er akkurat den dagen. At nå, nå er det på tide å gi slipp. At de trøtte beina trenger hvile og mine må gå veien videre alene.

I går bestemte jeg meg for at den dagen er veldig nær. Jeg la en plan, bestemte til og med dato. Men i dag er planen litt mindre klar. Det kom inn et moment fra siden. Vi endrer litt, legger til litt til. Litt mer kos, noen småturer til, vi har litt mer å prate om, noen gjensynsgleder igjen.

Men det er ikke så lenge igjen. Vi vet det nok begge to. Når den dagen er over skal jeg dra dyna over hodet og sove frem til en ny dag. En annerledes dag, uten deg.

Bad på fjellet

En hyllest til Teo og de andre firbeinte som fyller livet med glede og kameratskap bare ved å være til!

Mobilen 200715 007

Finn deg en festival!

  

Musikk og natur hører tett sammen. Naturen er en viktig inspirasjonskilde til både tekst og toner for mange musikere og naturen er proppfull av musikalitet. Hører du etter er det fullt  av rytmer og toner der ute. Både natur og musikk har  stor påvirkningskraft på sinnsstemninger og humør.

Jeg har vært konsertgjenger hele livet, i alle fall fra jeg så vidt var blitt tenåring. Jeg går på alle slags konserter. Store stadionkonserter, kirkekonserter, klubber, gratis familiekonserter, festivaler, og små og store scener, inne eller ute, samme hva! Og nesten hver gang går jeg derifra litt rikere enn før. Fordi musikken beveger og former, skaper og påvirker min mentale helse og lykke. 

Noen av mine aller beste musikkopplevelser har vært når naturen har vært medspiller. Ulf Lundell på Romsdalsmuseet under en Moldejazz for noen år siden. Lundell spiller nesten aldri “Öppna landskap”. Men når sola skinte i duggvått gras på vollen på museet og hele fjellpanoramaet speilte seg i Moldefjorden da var det rett og slett ikke mulig å hoppe over slageren. Magisk! Og mørkets stemme nr.1  Sivert Høyem i furuskogen på Storås, mens mildt sommermørke senka seg og bållukta sneik seg rundt oss. Stemning som setter seg langt inn i sjelen! Eller Mari Boine i solsteik og godt over 30 grader på festival. Med ekstra vind i håret fra tre-fire store vifter for nedkjøling. Ikke mindre magisk det heller faktisk. Utrolig nok kan den intime stemningen også oppleves på stadionkonserter med tusenvis av folk. Sommeren 2012 sto jeg fremst ved scenen på Koenga i Bergen mens mr. professor Roy Bittan’s pianosolo i “Racing in the Street” skapte en så  intens livsglede at hele folkemengden  ble forvandlet til en bølgende og nynnende masse hvor samhørigheten føltes som en ugjennomtrengelig rustning mot all verdens vondter og triste ting. Kveldssolen hadde akkurat trengt gjennom vestlandsk skylag og jeg bare var der. Jeg kommer aldri til å glemme det.

I går var jeg på fosskonserten i Valsøybotn. Artistene var et stjernelag med nordmørske aner med Henning Sommero og Frode Alnæs i spissen. Det regnet…. Men for meg kan det regne hur mycket som helst på slike kvelder.  Når artister som stråler av spilleglede og energi spiller opp da blir det fest uansett for meg.

 

  
I dag skal lillesøstersen og jeg ut på roadtrip. Vi skal til Fredrikstad og Månefestivalen. Langt å kjøre, og Månefestivalen har slitt med både tjuveri og avbud meldt  fra syke artister før festivalen har kommet i gang. Men hallo til dere der nede i Fredrikstad! Vi kommer! Og vi bryr oss ingen verdens ting om verken den ene eller den andres avbud. For vi skal nyte festivalen likevel. Stemninga i eplehagen, sjarmøretappen over elva, kontrasten mellom de gamle bygningene og rocken, alle de fine folka….
Det finnes et hav av festivaler å velge mellom i løpet av sommeren. Det kan ta litt tid å finne akkurat din festival. Den ene der du føler at her, akkurat her finnes  den stemninga og det konseptet som passer meg. Men når du først finner den, ja da vet du at det er verdt det.

Join konsertene eller bare vær på området  – det er opp til deg. Men skal du nå først gå på konsert har jeg noen råd til deg, eller en liten sjekkliste om du vil.

  1. Dropp paraplyen. Ta gjerne med regnjakke, menstiller du deg langt nok frem og lar deg rive med kan du egentlig drite i den også, da merker du ikke regnet uansett.
  2. Det er ikke lov å ta med flasker inn og det er ikke vakta ved inngangen som har bestemt det, så de tjue minutta du kan bli fristet til å bruke på å krangle om det kan du heller spare til noe annet, gå på do eller kjøpe drikke innafor for eksempel.
  3. Sekk er ikke sexy, men det er bedre enn veske, iallefall hvis du skal stå i kø i timesvis, sitteunderlag eller pledd er bedre enn stol og joggesko er definitivt bedre enn høye hæler.
  4. Og du, en siste ting. Er du skravelsjuk? Vær så snill, vær så snill inderlig snill å gå på kafe i stedet. Det er mye billigere!! Artistene vil sette pris på at det,  og du slipper at de som går på konsert for musikkens del ser på deg som et insekt som de gjerne skulle knust i grusen og gnidd lenger enn langt ned med joggeskotåa.

Og med det ønsker jeg alle en riktig så god helg, med eller uten festival 😉

Månefest Crew 2014

 

 

Månefestivalen 2014

 

 

 

Tanketrening

Det er mange som har spurt hva jeg skal bruke fritida på nå som jeg har flytta på landet. Tja, omtrent det samme som før har jeg svart. Og ment det. For de meste av mine fritidssysler kan gjøres hvor som helst. Men jeg ser at dagene likevel er ganske annerledes nå. Ta lørdagsmorgenen for eksempel. Jeg var førstemann opp og brukte morgenroen på å lage surprise – frokost til de andre.

Mobilen 200715 106

Været var sånn passe, ikke for solbad men for å bruke naturen. Etter frokost tok jeg med fiskestanga og fant meg ei brygge.  På veien dit traff jeg på broren min og veslejenta. Teo, den gamle hunden min, er trofast følgesvenn på slike turer. Til tross for at vannoverflata kokte av fisk var det bare en godt voksen torsk som lot seg lure til å bite i kroken. Men det var nok til at jeg senere på dagen kunne servere fiskesuppe til mine medboere i Oppistua. For en som elsker å lage mat gir det mening å kunne sette mat på bordet til en gjeng som viser at de setter pris på det. Både fiskesuppa og rabarbrapaien gikk unna.

Mobilen 200715 045
Surnadalsfjorden i Torvik

Mine drømmer har sjelden gått i retning flytte på landet og leve av selvhushold. Men gleden av å høste fra naturen har jeg hatt med meg hele livet. Det er en egen tilfredstillelse i å høste for å skape gode smaker. Nå har jeg til og med begynt å tenke på en kjøkkenhage! Inspirert blant annet av de flotte gutta på Renndølssetra, for sjekk bare denne kjøkkenhagen!! Og den ligger til og med ganske høyt til fjells – på ei seter! Jeg besøkte Eystein og de andre på Renndølssetra fredag i forrige uke og brukte finværet til å ta noen bilder med det samme.

KJøkkenhagen på Renndølssetra
Kjøkkenhagen på Renndølssetra
Renndølssetra i Innerdalen

Bosituasjonen min er ikke helt avklart og jeg må innrømme at jeg innimellom  lar det stresse meg litt. Men så  kommer jeg på at jeg kan velge fokus og bruke slike anledninger til å trene tankene mine. Tanketrening, eller fokustrening, er en fantastisk aktivitet som kan gjøres hvor som helst, når som helst og i de aller fleste situasjoner. Uavklart bosituasjon er en glimrende situasjon å bruke til tanketrening. Jeg trener på å takle å leve med færre planer og mer uforutsigbarhet. Da er uavklarte situasjoner gull verdt! I hodet mitt tegner jeg en loddrett linje på ei blank side i ei notatbok. På venstre side  setter jeg opp de negative og stressende faktorene med situasjonen, på den høyre siden setter jeg opp de bra tingene situasjonen kan føre til. Dette kunne jeg selvsagt gjort på ordentlig i ei notatbok og ikke bare i hodet mitt, men som oftest skjer det når jeg er i aktivitet og da er mentale bilder enklest å holde på med. Jeg gir meg ikke før det er flere ting på høyre siden enn på venstre og som oftest er det slett ikke vanskelig å få til heller. Og resultatet? Jo det blir som med nær sagt all trening; bedre humør, positiv energi og ny opptur 🙂

Når vi først er inne på trening…. jeg er skikkelig hekta på trening. Trening og middag, dagen blir ikke helt den samme uten disse to. I går hentet jeg frem en aktivitet fra riktig gamle dager, de dagene da jeg løp rundt i shorts og t-skjorte hele sommeren og det bare var fint vær og dagene fylt med aktivitet. De dagene hadde vi barna ofte hoppe-fra-stein-til-stein-konkurranser i fjæra. I går kveld var jeg tilbake i samme fjæra og hoppa på de samme steinene. Ingen å konkurrere med, men samme barnlige gleden og god balansetrening i samme slengen. Bare prøv! Og synes du det ikke passer seg for voksne å hoppe rundt sånn er det vel alltids noen unger rundt omkring som kan inviteres med til tevling.

Mitt nye liv

Sykkel avbildet ved turistsenteret på Trollstigen.
Sykkel avbildet ved turistsenteret på Trollstigen.

Nå er det nesten tre uker siden jeg startet mitt nye liv. Gjennom de tre månedene som gikk fra jeg sa opp min faste jobb til fordel for en treårs prosjektstilling med mye mindre lønn har vært en mental reise i kupertlandskap. Mitt valg har gjort at menneskene rundt meg har gitt tilbakemeldinger i bred skala. Noen synes et slikt valg er totalt uforståelig mens det i andre skalaen er folk som har blitt så inspirert at der har ligget våken og grublet over muligheten for å følge sine egne drømmer før det er for sent. Selv om jeg er en over gjennomsnittet selvstendig individualist har naturlig nok spekteret av reaksjoner påvirket meg også. På dårlige dager har tvilen gnagd, på gode dager hareventyrlysten og frihetsfølelsen gitt de herligste energi-kick. Nå skal jeg jo ikke akkurat på måneferd, men å bytte bosted og arbeidsform, bransje og omgivelser er egentlig ikke helt vanlig for norske mennesker på min alder – har jeg skjønt.

For meg har den indre reisen pågått i veldig lang tid. Jeg tenker ofte at mine daglige omgivelser er bare en bitte liten prikk i verden og de valgene og hverdagsaktivitetene jeg gjør  bare er en liten promille av hva jeg kunne brukt mine ressurser, egenskaper og interesser til. Jeg forsøker å tenke på livet som ulike faser og at jeg kan bruke disse til å peile ut kursen på ny og sørge for at jeg ikke stivner i A4 – forma. For det er egentlig min største skrekk. At jeg blir så tilfreds og mett at jeg slutter å søke. At jeg mister nysgjerrigheten og lysten på nye opplevelser. At tankemønstrene blir låst og rammene krympes inn. At jeg slutter å se muligheter og glemmer at endringer kan gi verdens største kick.

Sommeren i fjor skjønte jeg at livet nærmet seg en ny fase. Dattera mi har vokst opp til å bli et selvstendig, reflekterende og velfungerende menneske som er i ferd med å peke ut sin egen vei her i livet. Hun har ikke lenger bruk for en mamma rundt seg i hverdagen og vissheten om at vi har hverandre når det trengs gir oss mot til å glede oss over den nye fasen. Jeg brukte sommeren til å tenke nøye gjennom hva den nye fasen kunne brukes til. Veldig ofte har jeg stilt meg spørsmålet om hvilken annen jobb kunne jeg tenkt meg å ha, men jeg har aldri funnet svaret som føltes som at jeg var kommet til  kjernen. Dermed valgte jeg en annen innfallsvinkel og begynte å tenke over i hvilke situasjoner jeg virkelig blir revet med og føler at jeg er på topp. Jeg endte opp med opplevelser og aktiviteter som inneholder et eller flere av disse temaene: musikk, natur, dyr, mat, reise, fysisk aktivitet og bistandsarbeid. Dette skulle bli rettesnor og sjekkliste for mine veivalg. Hvis ikke endringene ville gi mer av noe av dette var det ikke veien å gå. Å inngå den kontrakten med meg selv føltes som en viktig og riktig milepæl. Endelig har jeg kommet et skritt videre. Jeg gav meg selv en tidsfrist på innen to år. Innen to år skulle jeg ha gjort noe som beveget meg i riktig retning.

Tilfeldighetene, eller skjebnen, gjorde at stillingen som Opplevelsesskredder ble delt på FB -veggen min noen måneder etterpå. Å flytte tilbake til Nordmøre har aldri vært i tankene mine, men innholdet i jobben var så innafor den personlige kontrakten min at jeg skjønte at dette var testen på om jeg mente alvor for meg selv. Nå sitter jeg altså her på tredje uka, og har omsider samlet meg nok til å starte på bloggskrivinga.

Meningen med bloggen er både å fortelle om nordmørske attraksjoner og aktiviteter, men også gi innblikk i mine valg og personlige erfaringer. Om jeg kan bidra til å inspirere andre til å finne sine drømmeveier, enten det bare er en avstikker eller et ordentlig veiskille vil det være en ekstra bonus for meg

Siden opprettet

Dette er bloggen min som Opplevelsesskredder. For to år siden dro jeg alene på Interrail, da lagde jeg bloggen Singelrailer. Denne bloggen skal ha litt lengre levetid og skal handle om livet som Opplevelsesskredder med en personlig snert basert på meg og mine refleksjoner.