Hvor mye rommer ingenting?

Smøla - der hav og himmel møtes og tiden er uendelig
Der hav og himmel møtes og tiden er uendelig

Forrige helg gjorde jeg ingenting. Ja så langt har jeg gjort ingenting denne helga også. Det er i alle fall hva vi svarer hvis noen spør. Ingenting. Hvis vi ikke har vært på topptur da, eller på tur til London eller København. Kanskje var det en jentefest eller et bursdagsselskap. Da forteller vi om det. Men har vi vært hjemme med familien, eller bare i selskap med oss selv, da sier vi veldig ofte ingenting når noen spør hva vi har gjort.

Vanligvis er jeg tidlig oppe. Og på helger når jeg har planlagt å gjøre ingenting har jeg det ekstra travelt med å komme meg opp. Ingenting rommer jo så mye av de tingene jeg virkelig liker å holde på med. Aller først er det dyra. I helger hvor jeg skal gjøre ingenting melder jeg meg frivillig til å ta morgenstellet i søstra mitt sitt fjøs. Det er så fint å servere frokosten til takknemlige dyr og ha god tid. Jeg henger over gjerdet og ser på geitekillingene som danser livsglededansen sin. Hos hestene blir jeg stående å snakke litt med den som har tid. Stryker gamlehesten min over mulen og mimrer over tidligere turer og bragder. Når sauene har fått maten sin blir brekingen byttet ut med godlyder og det er så koselig å pusle rundt dem. Marsvinene setter i gang å synge og jeg blir sittende en god stund bare for å se på disse små skapningene. Hanen John Lord tar med tuppene sine ut og som oftest må jeg bruke noen minutter på et bilde eller to. Til sist får hundene og katten sitt, både mat og kos. Da har jeg allerede gjort ingenting i minst en time.

DSC03203

Lørdagsfrokost på dager som skal fylles med ingenting tar minst dobbelt så lang tid som andre frokoster. De avsluttes med en stor kaffe latte og hele A-magasinet, fra perm til perm.

Alt etter været og innfallene fortsetter jeg å fylle tiden med ingenting. Lager mat gjør jeg nesten helt sikkert, og kanskje tar jeg noen hopp på trampolina. En tur ut blir det i hvert fall, og møter jeg noen underveis slår jeg gjerne av en prat. Strikke, lese, plukke bær, måke snø, ligge rett ut på sofaen, observere dyreliv og solnedganger – valgene er uendelige og innfallsmetoden går foran planlegging.

Når søndagskvelden kommer er jeg kanskje litt sliten, men aller mest fornøyd over at jeg har fått gjort så mange fine ting. Likevel svarer jeg ingenting når noen spør hva jeg har gjort i helga. Slik har vi holdt på i mange år nå. Det er akkurat som om det er bare sosiale happeninger sammen med andre og aller helst et godt stykke hjemmefra som teller. Hvorfor er det egentlig slik? Og, er det en endring på gang?

For en liten stund siden hørte jeg et foredrag av en dansk samfunnsforsker. Hun snakket om hvordan vårt innebygde behov for kontroll gjør at vi drives til å måle og prestere. At vi tar den så langt ut at det som kan måles blir selve målet. Det er naturlig at vi har behov for målinger i jobbsammenheng, men vi lar det jammen får stor plass i fritida også. Turene teller bare når vi kan krysse av for å ha nådd den høyeste toppen, treningen blir først “virkelig” når den er logget på Endomondo eller Runkeeper og delt med verden. Vi kjører på med selfies for å bekrefte at vi har vært på den hippeste plassen med de kuleste folka. Det er konkurransen og prestasjonene som teller.  Vi optimaliserer tidsbruk og opplevelser.

DSC03204

Men aller krefter har motkrefter, så også for prestasjonskulturen. På den ene siden den presise tiden hvor vi planlegger, måler og optimerer. På den andre siden vokser behovet for elastisk tid fram; å sette ned farten, føle mer enn å tenke, være i nåtiden heller enn planlegging.

Når vi i lang tid har strevd med å rekke mye mer i døgnet enn det er plass til, da blir det luksus å kunne gjøre ingenting. Og da ser vi plutselig mye bedre verdien av å kunne våkne opp til en dag som er uplanlagt, som er helt uten regi og kan fylles etter innfallsmetoden.  Og da skal du se, da vil vi også begynne å bruke andre ord for å beskrive denne luksusen enn ingenting. Jeg tror jammen jeg skal begynne nå jeg. Neste gang jeg er på nippet til å svare ingenting, skal jeg tenke meg om en gang til og dele litt av luksusen min.

 

DSC03038

 

Hurra for arbeidsgleden!

lastet fra Sony 020715 543

Opp gjennom livet har jeg støtt på en del mennesker som hater jobben sin. Folk som hver eneste dag går på jobb bare fordi de føler at de må, og som tenker at det er først når pensjonsalderen nås at livet tar til på ordentlig. Det er ikke alltid de uttrykker direkte at de misliker jobben, men det skinner i gjennom. De forteller ikke om jobben sin med glede og engasjement. Nei, de snakker egentlig ikke så mye om jobben. De snakker heller om “hvis bare”. Hvis bare de hadde vunnet i lotto, da skulle de ikke gått på jobben mer. Eller arvet, eller at det har skjedd et eller annet uventa som har fritatt dem fra denne byrden som jobben virker å være. Ganske ofte er disse menneskene litt triste til sinns også, eller kanskje litt gretten til og med. Og det er jo ikke så rart. De bruker kanskje halve søndagen på å grue seg til mandagsmorgenen og klokka som ringer. En ny dag uten annet å se fram til enn at den skal være over. Ei ny uke der bare helga vinker som et lyspunkt i det fjerne.

lastet fra Sony 020715 567

I den andre enden av skalaen er de menneskene som virkelig har havnet på rett hylle. De som sprudler av glede og arbeidslyst. De som glemmer klokka når de er på jobb, som ikke teller timer til middag, dager til ferien eller år til pensjonsalderen. Jeg har møtt mange av det slaget det siste året. Jeg har selvsagt møtt de før også, men jeg har en følelse av at jeg har møtt ekstra mange det siste året. Det tror jeg har å gjøre med at jeg nå arbeider tett med bransjer hvor det er en stor del små bedrifter og enkeltmannsforetak. Jeg møter stadig vekk på grundere, eiere og ildsjeler. Mennesker fulle av ideer, kreativitet og pågangsmot. Mennesker som har tatt sats og fulgt drømmen sin. De som ikke bryr seg om hva andre mener og som tåler å gi slipp på det trygge.  De som stadig vekk ser seg bak for å glede seg over hva de har oppnådd, og fremover med planer for hva de skal få til. Slike mennesker er så inspirerende og smittende. De sprer glede og arbeidslyst på en måte som ingen HMS – tiltak kan greie. Etter slike møter kjenner jeg hvordan arbeidslysten og kreativiteten formelig sprudler i meg. Det finnes nesten ikke grenser for hva en kan få til på jobben med slik arbeidsglede.

Det er ikke lønna eller tittelen som teller. Det er hva de får skapt. Gleden av å oppnå noe, å lære, å skape resultater, alene eller sammen med andre. Disse menneskene som håper det blir lenge til pensjonsalderen, og som stadig tenker på å få mest mulig innhold og best mulig resultat ut av hver arbeidsdag. Også disse menneskene kan mislykkes innimellom. De kan bli syke, være uenig med kollegaen og synes at en dag går på tverke. Men de har guts og arbeidsglede til å komme videre.

DSC02864

De fleste befinner seg nok et sted i mellom disse ytterpunktene. De som synes at de får utrettet noe nyttig og får brukt en del av sine evner og interesser på jobben. De som synes at hverdagen er helt ok, som liker det sosiale jobben gir og som tenker at dagene flyter greit av sted.  De som synes de har det bra,  og bare av og til tenker at det finnes mer, at livet kunne vært annerledes.

Men er du en av de i den første gruppa. Ja da, håper jeg inderlig at du en dag tar mot til deg og lytter til den indre stemmen din. Den som forteller deg at det var ikke dette du kom til jorden for. Den stemmen som prøver å formidle det som ligger der aller innerst. Det budskapet du prøver så innbitt å fortrenge, men som stadig sender signaler opp til overflaten likevel. Den stemmen som snakker for håpløsheten, kjedsomheten og resignasjonen.

Lytter du godt nok vil den stemmen fortelle deg noe mer, noe viktig. For det egentlige budskapet er at du er på feil plass. At det finnes noe annet for deg, at det finnes et valg. Alle mennesker er utrustet med masse forskjellige egenskaper, interesser og ressurser, og det å utvikle seg er noe av det mest tilfredsstillende som finnes.  Utvikle seg, lære nye ting, bruke sine ressurser, trene og bli god. Alt dette som gjør at vi strekker oss som individer, som gjør at vi mestrer og føler oss verdifull, selve grunnlaget for å trives på jobben og i dagliglivet.

I årene i arbeidslivet har jeg sett mange håpløse tilfeller. Fastlåste konflikter, unnasluntrere og kverulanter, mennesker som enten ikke kan eller vil levere det som kreves. Likevel tror jeg at alle kan bli den engasjerte som gyver på med full innsats og arbeidsglede. Jeg tror det bare dreier seg om å være på rett plass. Og det er ikke sikkert at du klarte å ta de riktige valgene når du kom ut fra grunnskolen slik at du havnet på riktig plass ved første forsøk. Men, det er aldri for sent å prøve på noe nytt. Ja visst koster det å gjøre endringer. Men et liv uten arbeidsglede koster mer. Og det kan virkelig være verdt en innsats. For hvis du først får brukt og utviklet de beste sidene av deg selv vil det være en stor kilde til glede, både for deg, de rundt deg og samfunnet.

Tenk hvor herlig det skulle vært om du hver mandagsmorgen våknet opp og gledet deg til en ny arbeidsuke! Jeg tror faktisk at verden blir bedre av sånt!

God mandag!

 

lastet fra Sony 020715 571

Årets lengste fredagskveld

Hestehov på Vikavollen

Jeg tror mange er med på at fredag er den aller beste dagen i uka. Lørdagsformiddagen er fin den også, men det er ingenting som slår fredagskvelden. Da ligger hele helga der, ubrukt og klar for å fylles med akkurat det innholdet jeg helst vil ha. Det virker som et hav av tid som bare er min. For en rikdom!

Men, for slike som meg, med et mangfold av hobbyer og interesser er både fredagskvelden og helga over før du har fått sukk for deg. Nå er jeg så heldig at jeg elsker jobber min, så hverdagene fyker like så fort av sted de også, men det er en helt annen historie som jeg skal skrive om en annen gang.

For nå er det fredagskvelden det gjelder. Og selv om jeg innleder med den ordentlige fredagskvelden så er det først og fremst fredagskvelden i mer overført betydning jeg hinter til. Den fredagskvelden som kommer med våren. Ja, jeg tenker på våren som årets lengste fredagskveld. At all forventningen, gleden og følelsen av tid og valgfrihet som kjennes på en fredagskveld, kjennes gjennom en hel årstid.

Hanefar geleider galant flokken sin ut i vårsola
Hanefar geleider galant flokken sin ut i vårsola

For våren er virkelig forventningenes tid. Vinterens snømåking, sørpekjøring, mørke kvelder og korte dager har plutselig forsvunnet langt ned i bevisstheten. Bak meg ligger bekmørke morgener med lag på lag med ull mot kulda. Nå er det lyset og framtidsutsiktene som får plass. Nå er det småsko og nylonstrømper, solbriller og lette jakker som gjelder. Jeg strekker meg mot lyset og kjenner hvordan lufta kommer med lovnad om varmere tider, selv om trekken fortsatt bærer gufs av is og vinter.

Fotballsesongene er i gang igjen. Nå har riktig nok fotballsesongen i Norge blitt strekt sånn utover i begge ender at det knapt kan kalles et vårtegn lenger, oppkjøringen begynner jo allerede i januar ( med tilhørende klager over snødekte fotballbaner, forstå det den som kan). Men seriestart og vårfornemmelse hører nå uløselig sammen uansett.

Musikkfantast som jeg er, er det allerede lenge siden jeg plottet inn de mest interessante festivalene i kalenderen min for å se hva som kræsjer og hva som er oppnåelig. Gode opplevelser fra tidligere festivalsomre og utekonserter kommer rekende fram i panna.  Nå strømmer nyhetsbrevene på, headliners og nykommere i skjønn forening. Bare ved å se artistnavnene hensettes jeg til tunge bassriff, blå-blå sommerhimmel, øl i plastglass og solfylte stunder med pledd på festivalplena.  Beholdningen av konsertbilletter øker og er omvendt proporsjonal med summen på sparekontoen.

Morgenen kommer tidligere for hver dag, og måsene utenfor vinduet har tatt over for vekkerklokka. Jeg ønsker dem velkommen, de minner meg om barndommens somre og er nesten en liten utekonsert for seg selv.

Tjelda spretter rundt på åkrene og i går, når jeg jogget langs sjøen, så jeg flere hegre-par sittende i strandkanten å spise glinsende fersk og nyfanga fisk. Snøen må vike for alt liv som presser seg frem. Jogginga går lettere enn før, kroppen føles sterkere, stega lengre, og løpeteknikken blir atskillig bedre av å løfte ansiktet mot sola heller enn å bøye nakken for iskaldt regn.

Plutselig er det folk å se på alle kanter. Det rakes, sykles, trimmes, ryddes og ordnes over en lav sko. Etter måneder i øde landskap er det liv og røre både her og der. Sist lørdag for eksempel, da traff jeg tilfeldigvis to venner ved butikken. Sola varmet gjennom skylaget, og vi fant oss en benk på utsida og slo av en prat om livet og hverdagen. Sånt noe skjer aldri i november!!

Spor av vårlig ekspedisjon
Spor av vårlig ekspedisjon

Jeg kjenner hvordan D-vitaminene fyller kroppen, hvordan energien bobler frem og plutselig skulle jeg gjerne vært oppe og ute døgnet rundt. Jeg vet at for hver dag som går nå blir det litt lysere, litt varmere og litt grønnere. Ferien ligger ubrukt rundt neste sving, alle mulighetene skimtes i det overskuelige fjerne og jeg er en rettelig heldiggris. For tenk å kunne kjenne på fredagsfølelsen en hel årstid i gjennom. Det må da virkelig være gevinsten ved å bo i et vinterland, et land med fire årstider hvor alle har sin sjarm og sine gleder. Men det er bare våren som er som en fredagskveld! Nå er det tid for å nyte!

IMG_7962
Solveggen er medisin for både to – og firbeinte

 

 

lastet fra Sony 020715 620

En annen verden

IMG_7873Det har vært helt stille fra meg den siste halvanna uka. Jeg har vært i en annen verden. En verden som pulserer døgnet rundt, alle årets dager. En verden hvor det alltid er noen på vakt, noen som våker mens andre sover. Jeg har vært der før også. Vet at dette stedet eksisterer. Men, likevel, det er ikke den verden jeg tenker på til vanlig.

Men nå har jeg vært der igjen. I dager, netter og timer har jeg vært inne i denne verden som rommer så uendelig mye. I dette kvartalet, i disse rommene hvor det foregår så mye som vi i verden utenfor vanligvis ikke tenker på engang.

De første nettene er verst. Uvissheten gnager, blikket saumfarer ansikt og omgivelser etter medisin mot frykten. Ordene vi ikke tør uttale, spørsmålene som ligger i lufta uten at vi spør. Men hvem kan vel svare om fremtiden? Timene ved senga snegler seg avgårde, og tankene henger tidvis med. Innimellom henger de seg opp. I episoder som har vært. Om valg som var feil, og handlinger som ikke kan gjøres om. Ord som skulle vært usagt, og ord som aldri brukes nok. Kan du høre meg nå? Om alle andre sanser sover, kan du likevel høre meg?

Også tankene krever avbrekk, hviler seg på trivialiteter. Hvordan hanskeboksene henger på veggen. Large øverst, medium i midten og small nederst. Logisk det, så slipper de minste å strekke seg. Bildet på veggen, hvem valgte det? Tavlen ved vinduet, ansvarlig lege dr….. Hvem av dem var det?

Dette huset inneholder så uendelig mange rom. Hvor mange andre sitter slik som jeg? Trøtt, våken og redd og venter på tegn. Tegn på at alt skal bli som før. At det kommer en sjanse til, til å si det viktigste.

Jeg tenker på hvem jeg skal ringe først. Hvis jeg må ringe i natt. Hvem skal jeg ringe først? Hva skal vi si? Jeg er redd og sliten. Her inne er det like stille. Ingen tegn, ingen ord. Bare puls og lyder utenfra. Men kanskje hører du likevel. Jeg lar Oslo Gospel Choir synge for oss når natta er på hell.  Vi kommer oss gjennom den. Og når dagen gryr, da kommer det flere. Flere som ser, flere som kan ta sin del.

Det er så langt til verden utenfor. Rett utenfor døren fortsetter den som før. Som om ingenting har skjedd. Og så har det vel heller ikke det, for folk flest. Men vi har satt hverdagen vår på vent. Fleksibiliteten settes på prøve. Daglige gjøremål forsvinner i bakleksa. Nye rutiner vokser frem. Telefonsamtaler og tekstmeldinger. Apparatet er prøvd ut før, vi setter i gang. Etter hvert er vi alle samlet. Det er nå vi binder sikkerhetsnett av familiebåndene. Vi vever et nett av omsorg og kjærlighet. Vi ser hverandre, ser hverandres ulikheter. Det krever storsinn og toleranse, men vi vet at det også er styrken vår. Gleden over å ha hverandre er enda større i denne verden enn i verden utenfor. Vi vet at vi er heldige tross alt. Vi deler på timene, nettene og bekymringene og klemmene. Vi bruker den medisinen vi har, vår familieeliksir.

Solen skinner sterkere for hver dag. Den kommer med våren og håpet. Sansene våkner. Dagene tar nye veier, oppgavene endrer seg. Oppdateringene er ikke like hyppige, innholdet har fått et annet preg. Gradvis letter trykket, optimismen har flyttet inn. Slanger kobles av. Beredskapen justeres ned. Vi beveger oss et stykke nærmere verden utenfor. Grensene viskes ut og hverdagen får slippe til. Ennå er vi slitne og litt skakkjørt. Men retningen har snudd, nå går det fremover. Vi skal ha et rom i denne andre verden ei stund til, men vi kan smile og møte dagen utenfor. For vi er fortsatt fulltallig.

 

IMG_7876

 

 

 

Nattlig besøk…igjen

 

DSC02850

I natt var den her igjen. Denne frekke tyven som stjeler søvnen min. Jeg fikk ikke stort mer enn en times søvn før den kastet seg over meg. Jeg bråvåknet av angsten, pulsen hamret i ørene. Jeg kjempet i mot, snudde meg mot veggen, holdt igjen øynene. Jeg lyttet etter de kjente og trygge lydene. Slapp hånda ned i pelsen til bestevennen Teo som har senga si like ved. Men det nyttet ikke, han fikk skikkelig tak den der tjuvradden. Den lettleste boka på nattbordet var ikke verktøy nok heller i natt.  Jeg balet meg opp, svimlet avgårde og hentet headsettet.  Pakket dyna rundt meg og hentet opp den beste spillelista på Youtube. Den med alle de aller fineste konsertminnene. Konsentrerte meg fullt og helt om å hente frem følelsene som er knyttet til disse sangene. Samlet energien om å bytte inn trygge tanker. La de tankene fylle rommet, hodet og kroppen. Ikke tenke feil. Samlet fokuset rundt å huske enkle og gode ting. Årstallet for konsertene, knytte rett sang til riktig sted. Puste rolig og ikke tenke på klokka. Det tar den tiden det tar. Ikke se på klokka. Det første kuttet er 10 minutter, det neste 14. Det første en gang til, rulle nedover lista og ikke tenke på avstanden til morgenen.

Det tok sin tid, alarmen høres ut som den kommer fra et annet sted. Alt for høyt, alt for tidlig. Kaver meg ut av søvnen som endelig kom. Snubler inn på badet, hjernen fungerer så mye treigere slike dager. Hver rutine tar litt lenger tid, krever litt mer. Dårlig start på en mandag, en mandag som skal være en 15 timers arbeidsdag. Her gjelder det å koble inn automatikken. Finne klær, sminkemappa, pynte litt på fasaden. Velge den frokosten som er enklest å få ned. Levere hunden, komme i gang.

Over eidet er utsynet fantastisk. Morgensola danser over toppene og lager rosa tyllskjørt på kritthvite fjellsider. Synet varmer slitne øyne. Dagens første biletappe er i gang og det er god tid til å tenke. Tenke på at det hadde vært godt med litt mer søvn. Skulle heller vært hjemme kanskje…

Men så dukker en tidligere kollega opp i tankene. Hun har opplevd mer enn de fleste. Hun har mistet det aller kjæreste en mor har, sykdom og tap har tatt større jafs av livet hennes enn av mange andres. Likevel er hun den som stråler. Som alltid er opptatt av at de andre skal ha det bra. Hvordan er nettene hennes? Hvor mye har frykten og uroen tatt fra henne? Det vet jeg ikke for det er ikke det hun snakker om. Nei, det hun snakker om er vinnerskalle. Å sette på seg vinnerskallen og holde fokus. Jeg sitter der i bilen og kjenner pågangsmotet komme sigende. For et forbilde hun er! Og når hun kan, da kan jammen jeg også! Herfra og ut skal det handle om å gjøre det beste ut av dagen. Jeg skal gjøre mitt beste. Det er kanskje ikke det samme i dag som forrige mandag, eller neste mandag. Men når jeg legger meg i kveld skal jeg vite at jeg har gjort mitt beste i dag og være stolt av det.

Og du, tjuvradden mr. angst, du må bare forsyne deg av natta, jeg kan ikke stoppe deg fra det. Men dagen – den får du aldri, for den hører vinnerskallen til!

 

lastet fra Sony 020715 1497

 

Det må vel gå an å få en sjanse

2011, lastet inn 0709 049

Jeg fikk en telefon i dag, fra en advokat, som tok meg tilbake i tid til en sak jeg vitnet i. En sak hvor to unge foreldre møtte byråkratiet og storsamfunnet. En sak hvor jeg var vitne til forhåndsdømming og respektløs behandling av mennesker på en måte jeg  ikke hadde trodd var mulig i vårt samfunn.

Telefonsamtalen hentet frem igjen følelsene jeg hadde etter møtet jeg var med i. Har du sett filmen Australia? I sluttsekvensen går hovedpersonene gjennom et utbrent og øde landskap, bombet og ødelagt. Filmskaperen formidler mesterlig følelsen av tomhet, hjelpeløshet og avmakt. Jeg gikk fra møtet den kvelden med bildene fra filmen i hodet. Følelsene den fremkalte var de samme som jeg hadde med meg ut fra møtelokalet. Jeg følte meg så godtroende og naiv. Jeg hadde trodd at det norske byråkratiet var tuftet på menneskeverd og respekt, så fikk jeg se det stikk motsatte. Jeg var vitne til personer som brukte faguttrykk for å skape avstand, fagfolk som gjennom taus kommunikasjon og språk brukte sin posisjon til å få de små til å føle seg mindre. Troen min på at respekt er det viktigste verktøyet for fagpersoner som arbeider med mennesker i sårbare situasjoner forsvant ut i vinternatta under et noen timer langt kveldsmøte i en norsk by. Jeg stod igjen med tvil og uro. Tvil fordi jeg hadde trodd på systemet og uro for at dette kanskje ikke var et enkelttilfelle.

Saken går fortsatt sin gang i rettssystemet. Derfor ringte advokaten meg. Hun trengte min vitneforklaring. Min observasjon av hvordan fordommer, manglende respekt og misbruk av posisjoner var våpen for å vinne en sak på vegne av byråkratiet. En av mange saker for byråkratene, en sak om selve livet til de det gjelder.

Selv nå kjenner jeg fortsatt på motløsheten fra det møtet. Tristheten over at mennesker ikke får en sjanse. At noen påtar seg rollen å dømme, fordi de ikke passer akkurat inn i den A4-formen samfunnet har skapt. Formen hvor det ikke er plass til tvil, alternative tanker og levemåter. I den formen hvor kriteriene for vellykkethet er stramme og klare.

Tidligere i dag møtte jeg en dame som kom til Norge for noen år siden. Hun kjempet desperat for livsoppholdet til seg og sine døtre. En felles venn av oss har skrevet en kronikk om denne dama. Om hvordan hun så henne, snakket med henne og sørget for at hun fikk en sjanse. ( Du kan lese kronikken her: Når fattigdom møter overflod)

I dag spurte jeg hva  hun selv syntes om innlegget som var skrevet om henne. Hun svarte at budskapet er viktig, men hun liker ikke å bli minnet om denne verste perioden av sitt liv. En periode der hun møtte null respekt fra omgivelsene og følte seg mindreverdig og skamfull. Hver dag. Selv om vi innerst inne skjønner at hun ikke hadde så særlig til valg.  Men budskapet gjentok hun, det er viktig. At alle må få en sjanse.

IMG_6463Det hender at jeg støter på en av mine ungdomsvenner når jeg rusler rundt i byen. Da står han på et gatehjørne og selger Sorgenfri. Vi vokste opp i samme bygd og var med på de samme festene. Men når vi står der med magasinet mellom oss er det bare ungdomstida vi har felles. Jeg; velordnet med utdannelse, jobb, bolig, ferier og fritid. Han med rusavhengighet, en thermodress og dagens inntekt fra magasinsalget. Men jeg vet at det like gjerne kunne vært meg. Vi slår av en trivelig prat og jeg går derfra med følelsen av sorg og takknemlighet. Sorg over hva livet har påført han, takknemlighet for det jeg har, og ydmykhet for at det kunne vært annerledes. For jeg vet at det like gjerne kunne vært meg. Det er mange veiskiller i livet. Veiskiller hvor valget du gjør, mer eller mindre vilkårlig, kan bli det mest styrende for livet ditt. Det finnes anledninger i alles liv til å trå feil, og da kan det være tilfeldigheter som holder oss på rett kurs.

Det er nettopp den tanken som trengs i møtet med mennesker som har det annerledes enn deg. Det er krevende å møte medmennesker med respekt hvis du ikke evner å ta deres perspektiv, i alle fall et lite øyeblikk. Det handler ikke om å være uprofesjonell eller naiv. Det handler om å gjøre så godt du kan. Du kan ikke sitte der og tro at du er din egen lykkes smed og at de andre har bare seg selv å takke, da forsvinner respekten. For de som ikke har vært så heldige som meg. For de som valgte feil ved et veiskille. For de som havnet utenfor en  gang, et sted. Hvordan kan du stole på mennesker som skal avgjøre andres liv hvis avgjørelsens tas uten respekt og empati?

Forhåndsdømming er noe av det mest provoserende jeg vet om. Jeg husker det godt når jeg som tenåring ble mistenkt for å ha tråkket over grensene lenge før jeg hadde engang tenkt tanken selv. Den følelsen, å bli vurdert og plassert før du i det hele tatt har fått vist hva du er god for, det er krenkende og respektløst.

Likevel utsetter hverandre for det stadig vekk. Vi bruker våre egne preferanser og oppfatninger for å ramme inn andres muligheter. Vi tegner opp begrensningene og krymper de vi møter slik at de passer inn. Noen ganger er det ikke så farlig. Den vi møter har rustning nok til å gå oppreist videre likevel.

Men andre ganger ødelegges liv på den måten. Respekt avler respekt. Og respekt bygger tro og tillit. Mister et menneske troen og tilliten kan det meste rase.  Som det gjorde for de unge foreldrene  i møtet den kalde kvelden.

Derfor skal jeg vitne. Fordi alle fortjener en sjanse. Fordi jeg vil tro på et samfunn som tufter på respekt. Det vil jeg kjempe for, og derfor er det  min kamp også.  Ved dette veiskillet skal jeg ta riktig vei!

august september 022

Typisk norsk er ikke det samme som før

 

Lastet juli 2013 173

I oppveksten min var alle somre fylt av internasjonale inntrykk. Slektsgården var en liten maurtue av oppgaver og folk. Det startet som oftest allerede i april /mai. Da kom de første utlendingene til gards for å drive våronn i jordbæråkrene. Sommeren var travel og sosial. Når sensommeren kom med mørke kvelder og lukta av mors syltetøy på kjøkkenet kom endelig roen smygende inn med høstlufta. De arbeidende gjestene dro hjem og vi ble igjen en “vanlig” familie rundt middagsbordet.

Ofte tenker jeg at disse somrene er den aller fineste ballasten jeg har med meg hjemmefra. Jeg lærte tidlig å jobbe, alle hadde oppgaver tilpasset alder og innsats. Men det aller beste er innblikkene jeg fikk i verden utenfor. Det er ikke selvsagt når du vokser opp i ei lita grend i en fjord på Nordvestlandet. Sommeren jeg var to skjønte jeg godt setninger som ” Do you want to go to bed?” og annen hverdagsprat for småunger. I løpet av barneårene fikk jeg stiftet bekjentskap med språk som engelsk, nederlandsk, tsjekkisk, arabisk, islandsk. Jeg fikk servert nye smaker,  og tantebarna mine elsker islandskaka de baker etter oppskriften Gudridur la igjen den sommeren hun bodde på polen ( det kaldeste soverommet på gården, men også det med finest utsikt) Mors engelske crumble pie og sitron på pannekakene er også arv fra internasjonale somre. Jeg skjønte tidlig at det finnes en stor, herlig, spennende, kompleks og annerledes verden der ute. Over fjorden og bak fjellene ligger alt det uopplevde og venter.

Slikt bygger nysgjerrighet og utferdstrang og jeg har fått store doser. Ferden hjemmefra startet straks ungdomsskolen var over og fortsatt lastet 08.07.2013 644kjenner jeg daglig suget etter å dra på oppdagelsesferd.

Å reise gir innsikt og kunnskap om andre land og folk. Men det gir også bedre innsikt og kunnskap i eget land, folk og levemåte. Gjennom å se andre systemer og levemåter blir det lettere å gjøre seg opp mening om hva som er bra der hjemme. Det er mange ting med Norge som er bra. Her er det et sikkerhetsnett for alle, miljøet er lite og gjennomsiktig, naturressursene til fri bruk, demokratiet er et solid fundament og friheten er stor.

Men det er også sider ved dette landet jeg skjemmes over. Det hender seg at jeg stikker det røde passet mitt langt nedi veska og håper at ingen legger merke til at jeg er norsk.

For eksempel en ettermiddag på en liten restaurant i Amsterdam. Jeg sitter der for meg selv med en porsjon pasta Arrabiata. Enkel og god mat på en like enkel fortausrestaurant. Så kommer det en gjeng nordmenn og slår seg ned. Praten går høyt over bordet. Og det går mest i hva som ikke er bra nok. Maten, byen, servitøren, plassen, tiden det tar, hotellet. Det meste har noen skavanker ved seg sett med norske utreiste og blaserte øyne. Jeg tenker at det er jammen bra at norsk er et lite utbredt språk, og at det sannsynligvis er få nederlendere som klarer å følge samtalen, selv om nederlandsk og norsk har en hel del fellesstrekk.

Eller når jeg ser Tv-bildene av horder av nordmenn i svære Swix-jakker, leiebil og x antall nye par ski som raser rundt i Marcialonga. Det er vel knapt plass til en menig italiener i det rennet lenger, det har jo blitt nordmennenes utstillingsvindu det. Utstillingsvindu for vår velstand og vellykkethet.

Jeg gremmes når 17. mai nærmer seg og diskusjonene om andre lands flagg og nasjonaldrakter i folketoget kommer opp igjen.

Jeg blir oppriktig lei meg når jeg leser hatefulle kommentarer om flyktninger som er skruppelløse lykkejegere på jakt etter å stjele rikdommen vår og ødelegge våre hardt tilkjempede goder. Hvor hardt har vi egentlig kjempet? Vi som er på min alder og yngre? Hva vet vel vi om farefulle ferder i gummibåt på åpent hav? Om å leve i konstant frykt for seg selv og sine nærmeste?

Jeg synes det her med landegrenser er en interessant sak. Jeg skjønner at vi har behov for å lage enheter, å skape tilhørighet og skaffe oss oversikt. Men det er noe veldig merkelig og kunstig med disse grensene og hva de gjør med oss. For et par år siden reiste jeg med tog fra Bologna i Italia til Innsbruck i Østerrike. To naboland med veldig ulik identitet. Ulike språk, ulike styresystemer, ulik økonomi og kultur. Det bodde folk tett inntil grensa på begge sider. I mitt hode er det litt rart når en usynlig grense gjør at avstander på bare noen hundre meter blir til en hel verden. Og hvor ofte er ikke disse grensene mer til hinder for felleskap, nytenking, samarbeid og verdiskaping enn om de ikke hadde vært der, eller hadde vært annerledes.

Jeg ser det til daglig også. Planer, samarbeid, relasjoner og prosjekter bygges innenfor grensene. Og grensene skaper barrierer for kontakt til tross for korte avstander. Fylkesgrenser og kommunegrenser påvirker hver dag hvem som snakkes og samhandler, mer enn hva den enkelte faktisk driver med.

I drømmene fantaserer jeg om hvordan verden hadde sett ut uten grenser. Det er selvsagt utopi. IMG_4926

Vi er heldig i Norge og det er mye å være stolt av. Vi har funnet olje og forvaltet den godt. Vi har gått fra å være et middels land med jordbruk, fiske og annen råvareproduksjon til å bli en oljenasjon. Det har gjort oss store i mange sammenhenger. Også i våre egne øyne. Vi står ikke med lua i hånda og ber om å få slippe inn i det gode selskap lenger. Nå er det like gjerne vi som inviterer til selskapet.

Men, mon tro om vi ikke også har mistet noe på veien? Kan det være at vår vellykkethet gjør oss mindre sympatiske? Har noen verdier mindre kred enn før? Vi har beveget oss fra å være et kollektivt samfunn til et individsamfunn. Der en før snakket om plikt til å bidra er det heller mine rettigheter nå. Det gjelder både for forkjørsrett i trafikken, å få den beste jobben, de beste karakterene, å stå fremst i køa på flyplassen eller i startrekka i Marcialonga. Det er vår rettighet som nordmenn. Punktum. Det er en selvsagt rettighet for oss å kjøre bil så mye vi vil, å ha hytte på fjell og ved fjord, egen bolig, ferietur et par ganger i året  og kollegaer som ikke ergrer oss eller plager oss med noe som helst. Det er disse tingene som er målestokken på om vi lykkes, om vi er noen å regne med.

Da får de gamle verdiene om felleskap, imøtekommenhet, å be inn noen til en kaffekopp, å delta i dugnaden litt mindre plass. Og i takt med at vi blir rikere blir vi også fattigere.

Jeg våger å påstå at oljekrisen er noe av det beste som har skjedd Norge. Selvsagt synes jeg ikke det er bra for enkeltmenneskene som mister jobben og inntekta si. Men for oss som folk og nasjon er det nødvendig med en korreksjon, skal den materielle rikdommen vokse inn i himmelen slutter vi nesten å være menneskelig.

Jeg tror det er bra for omdømmet vårt som folkeslag, hvordan resten av verden ser på oss. Jeg tror også det er viktig for vår egen utvikling. Det er mange bransjer i Norge som har kjempet med dårlige odds i mange år. Oljerikdommen har gitt mindre fokus og dårligere kår for konkurranseutsatte næringer. Nå er det kanskje andre sin tur til å utvikle seg. En skal ikke se bort fra at kreativitet og nyutvikling vil blomstre når, historien viser at det ofte skjer.

Jeg håper at oljekrisen skal gi oss en anledning til å korrigere hvordan vi fremstår for resten av verden her vi stenger grensene til vår egen lille, rike, lavt befolka flekk av jorda.

Jeg håper at ord som felleskap, ansvar, solidaritet, dugnad, snill, respekt, nysgjerrig og åpen skal forbindes med den norske folkesjela i fremtiden. I mye større grad enn de gjør i dag.  At de tar over for ord som materialisme, krav, tidsklemme, spekulasjon, fremmedfrykt, sjikane, egoisme og selvrealisering.

Jeg håper at vi finner andre mål for lykke enn økonomisk velstand og at vi begynner å  telle mennesker i egenverdi og ikke  i kroner og kostnader! Jeg håper at det blir typisk norsk å tenke på hvordan jeg med mine ressurser kan bidra til en bedre verden.

Da skal jeg med stolthet vise frem passet mitt!

 

Impoertert samlet 29.08.2013 745

 

Kunsten å telle gleder

Turjenter

Ofte ser jeg coacher og rådgivere anbefale å skrive ned tre ting du er fornøyd med, tre ting du er glad for, tre ting du skal jobbe med hver dag eller sånne ting. Vel, det funker ikke for meg. Jeg blir mer fokusert på tallet og den påtvungne systematikken  enn selve handlingen. Jeg klarer ikke å være så systematisk. Dessuten er det sjelden at skrivesaker er for hånden og situasjonen tillater å skrive når jeg kommer på det som burde stått på listen.

Men jeg trener likevel på å telle gleder. Ikke på den systematiske måten. Det handler ikke om matematikk, å oppfylle tallet eller få rett svar. Det handler om oppmerksomheten. Ofte når det er snakk om metodikk for konflikthåndtering eller utvikling av arbeidsmiljø sies det at du får mer av det du fokuserer på. Det gjelder i alle fall til gangs på privaten.

Jeg trener på å telle gleder fordi det styrer fokuset mitt. En hvilken som helst dag er full av mange små situasjoner. Noen irriterer, noen sårer, ganske mye er kjedelig og hverdagslig. Men begynner du å lete vil du finne veldig mange gleder. Jeg mener ikke de store hoppende full av lykke-gledene. Det er aller helst  de små.

DSC02747

På tampen av sist arbeidsuke kjente jeg plutselig at jeg var midt inne i en stim av gleder. Små og store. Gleden over utsikten til ei skihelg med sol og knitreføre. Energien av  at dagslyset fortsatt var der når jeg kom hjem. Godfølelsen etter ei knallgod treningsøkt. Noen kroner som kom uventet min vei. Konsertbillettene jeg fikk kjøpt til meg og dattera mi. Å se den gamle hunden min ta en liten løpetur i snøen. Journalisten som spurte om å få linke bloggen min i avisa si. Roen i fjøset når alle dyra har fått maten sin. En natt med litt bedre søvn enn den forrige. Plutselig var det liksom bare fullt av små gleder i livet mitt! Akkurat som den ene førte den andre meg seg. Men, egentlig tror jeg det var en helt vanlig uke. Jeg var bare bedre til å telle enn jeg har vært på en  stund.

Til frokostkaffen i dag leste jeg i A-magasinet historien om inderen som syklet fra New Dehli til Borås i Sverige for kjærligheten. Uten penger, men rustet med kreativitet og et åpent og vennlig sinn kom han fram etter fire måneder. Underveis i intervjuet sier han:

Life is full og meetings, some are blessings, others are lessons.

Jeg vil føye til  – learn your lessons, but count your blessings! Ha ei fin uke, og husk – trening gjør mester, også i kunsten å telle gleder 🙂

 

Lykkeskibølger
Skilykkebølger 🙂

Det er mørkest før morgengry

 

Lina og Teo i Tillermarka

Det finnes en del ting i livet mitt som tar energi. Relasjoner som ikke er på det nivået jeg ønsker at de skal være, utfordringer som jeg ikke føler at jeg helt kommer videre på. Disse elementene krever mye tankevirksomhet og grubling. Jeg kjenner at det ligger der, selv om jeg ikke er så bevisst på det i hverdagen.

Selv om det til daglig livet går sin gang så gnager litt, tar litt av søvnen, litt av energien, litt av det positive fokuset.

Sol på toppene i Trollheimen

Januar er vanligvis en av de tyngste månedene for meg. Min personlighet er slik at jeg gjerne tar litt for lett på utfordringene. Det er ikke i seg selv en dårlig egenskap, men gang på gang fører det til at jeg får meg en trøkk. For ulempen i å overse eller ta for lett på utfordringene er at jeg verken mobiliserer eller lager strategier for å møte de. Og da får jeg det litt i fleisen når jeg står der. Det skjer med januar, gang på gang. Med en gang sola snur så tenker jeg; Yes! Der kom solsnu, når blir det bare lysere, lettere, varmere og lekrere for hver dag. Jula pakker inn de korte dagene med mat, levende lys, utetid midt på dagen og masse kos. Men så lander jeg i januar. For dagene har bare blitt noen minutter lysere, det er vanligvis den kaldeste måneden, og det er heller ikke den mest innholdsrike på opplevelsesfronten.

Det skjedde i år også.

Første halvdel av januar har jeg fartet veldig mye rundt og kjørt mye bil. Det er god tid for tenking. Og her en dag slo det meg at jeg må huske å leve som jeg selv forkynner. Plutselig traff sola fjelltoppene rundt meg og gav det mest fantastiske lyset. Det spesielle lyset som du finner bare der det enten er veldig varmt eller veldig kaldt. Nå har kulden gått over. I stedet har vi fått store mengder med snø. Alt ganske konsentrert på ei lita uke, men i dag viser himmelen fram blåfargen igjen og det snødekte landskapet åpenbarer seg som det vakreste winter – wonderland-postkortet du kan tenke deg. Jeg kjenner et glimt av livsglede boble i meg. Uten nedturer, ingen oppturer heller. Og det er sannelig mørkest før morgengry!

Overlater resten av plassen til Anne Grete Preuss sin aller fineste vintertekst:

 

     Det snør himmelsk korrekturlakk
Over feilstavet sommer
Og hør bylarmen forsvinner
Under dalende flommer
Vi har hørt at ingen snøfnugg er like
Og sånne under kan en tenke på en stund
Jeg lener hodet helt tilbake
Og får et iskyss på min munn
Og får et iskyss

Nordmarka blått lys IV

Det snør stumme stjernesøstre
Fra usynlige munner
Og ør av angrepet fra myldrende lydløse sekunder
I dag inntas jorden av en himmelsk hær
Uten våpen tvinges hele byen i kne
Alt går litt langsommere her på jorden
Når hele himmelen faller ned
Når hele himmelen faller ned

Skispor Nordmarka

Takk for den unyttige snø
Til bry og til besvær
Nå inntas jorden av en himmelsk hær
Uten bomber og granater
Tvinges hele byen i kne
Alt går litt langsommere her på jorden
Når hele himmelen faller ned
Når hele himmelen faller ned
Hele himmelen
Når hele himmelen faller
Når hele himmelen faller ned

lastet fra Sony 020715 1577 – Kopi

Alt går litt langsommere her på jorden
Når hele himmelen faller ned

IMG_5179

Bildene er tatt av meg og er fra ulike vinterturer de siste årene

365 dager

På vei inn i et nytt år
På vei inn i et nytt år

Årets siste dag. Jeg har aldri kjøpt eller skutt opp en eneste rakett, jeg har for stor omsorg for dyra rundt meg til det. Dessuten kjennes det så meningsløst for meg, å svi av millioner av kroner på noen minutters sløseri mens det er så mange udekte behov rundt om i verden. Jeg går sjelden på nyttårsfest også, men tur i marka har det ofte blitt på årets siste dag. For meg er denne dagen aller mest tid for refleksjon og oppsummering. Gjøre opp status over året som har gått. Hva er jeg fornøyd med? Hva har gitt mening og mestring? Hva burde jeg gjort annerledes og hvilke feil skal jeg lære av? Forventningene og gleden over det nye året som ligger ubrukt foran meg minner meg om følelsen jeg alltid har fått ved skolestart, både som barn og voksen. Nysgjerrigheten  over det uoppdagete som ligger foran meg. Alt jeg kan lære og få ta del i, alle mulighetene. Et nytt år med 365 ubrukte dager ligger åpent foran meg. Hva skal jeg bruke det til? Hvilke mål og drømmer skal jeg realisere i dette året?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at det er uendelig mye jeg har lyst til å gjøre og enda uendelig mye mer jeg kan gjøre. For i min del av verden og i mitt levesett er valgene så godt som uendelige. Det største hinderet er faktisk meg selv. Mine vaner, rutiner og behov for trygghet. Min livsstil basert på komfort og økonomisk trygghet. Mitt behov for de kjente omgivelsene og kontakten med mine kjære venner og familiemedlemmer.

Valgene baseres aller mest på hvor mye jeg våger og hvor mye som står på spill. Mekanismen er den samme uansett hvor i verden du bor og hvordan du lever i dag. Men, konsekvensen av valgene og følelsen av å våge og hvor mye som står på spill er høyst individuell. Når hverdagen er trygg og forutsigbar kan selv en godt planlagt og relativt liten ekspedisjon føles vågal.

I 2015 har det kommet ca 670.000 innvandrere til Norge, nesten 190.000 av disse er registrert som flyktninger. I mitt hode er det så godt som umulig å klare å sette ansikter og skjebner sammen med tall av en slik størrelse. Det forblir tall i medieoppslag. Men jeg prøver likevel. Fordi jeg kan ikke føle sympati eller empati med døde tall. Med mennesker derimot kan jeg føle både sympati, empati og medfølelse. Og jeg vil fortsette å tenke på mennesker i stedet for tall. Tenk deg at du skal tegne en strekfigur for hvert eneste tall i summen 670.000. Det blir mange strekfigurer. Og hver eneste en av dem symboliserer et menneske. Et menneske som gjør akkurat de samme vurderingene som meg. Mennesker som reflekterer over hva de har, hvilke mål og drømmer de har for fremtiden, hvor mye de skal våge og hvor mye som står på spill. Hvert eneste menneske har et nabolag, venner og familie, et hverdagsliv og rutiner som er kjent. Hvert eneste menneske tenker på hva det skal fylle de neste 365 dagene med, hvilke valg han skal gjøre for seg, sine barn, sine foreldre og sine venner.

Vi ser bare krigsbildene, ruinene og katastrofene. Vi ser ikke hverdagsbildene som er rammene til den mannen eller jenta som ender opp som et nummer i summen som registreres inn til Norge. Vi ser ikke og kan ikke fatte hva de våger, hva de setter på spill. Vi hadde ikke skjønt det om vi hadde sett bildene heller.

Husreglene fra Sydney Opera House - noe for hverdagen?
Husreglene fra Sydney Opera House – noe for hverdagen?

I en av sangene jeg lærte i min barndom sang vi “alle er vi forskjellig, men det er utenpå. Inni er vi like…” Jeg skjønte ikke helt rekkevidden av denne setningen når jeg var liten. Men som voksen er den en viktig påminnelse for meg. Den er en påminnelse når jeg møter folk jeg ikke liker så godt, når jeg krangler med noen som står meg nær, når jeg ser bilder av flyktningemassene. Noen ganger er det himla vanskelig å skjønne at vi er like innapå. Når Donald Trump, Christian Tybring – Gjedde, Sylvia Listhaug og alle medmenneskefiendtlige FB’ere fronter sine meninger lurer jeg på hvilken virkelighet de omgir seg med. Den virker så totalt forskjellig fra min. Og det er nesten umulig å skjønne at vi er like innapå. Men nettopp da er det så viktig å huske det. For innerst inne bærer vi alle de samme håpene, drømmene og lengslene. Primærfølelsene frykt, sinne, sorg, lykke og kjærlighet er grunnleggende følelser i alle mennesker. Alle andre følelser, som skam, misunnelse og avsky springer ut fra primærfølelsene og vokser frem gjennom sosialiseringsprosesser. Den enkeltes følelsesregister avhenger av den emosjonelle modenheten til vedkommende og vi føler og ser verden forskjellig. Det er ikke lett å holde seg til den rasjonelle forklaringen når våre meninger spriker så stort. Kanskje er det ikke riktig heller. Men hvis vi møter avsky med avsky, sinne med sinne, frykt med frykt da er vi i en dødelig spiral. Derfor vil jeg holde tak i grunntanken om at innerst er vi alle like. Den innfallsvinkelen kan føre oss på et bedre spor. På sporet av mer medmenneskelighet og forståelse.

 

Alltid noe å strekke seg etter!
Alltid noe å strekke seg etter!

Det er så mye jeg har lyst til å fylle de 365 dagene med. Det finnes fjell å bestige, land å oppdage, festivaler og konserter å oppleve. Late og solfylte feriedager, oppdagelsesreiser, frivillig arbeid, dugnader og sosiale sammenkomster. Hverdager og høytidsdager. Alle dagene ligger der og lokker, blanke og ubrukte. De vil helt sikkert blir fylt med litt av hvert. Mange med et hverdagsfyll som ikke huskes så godt. Andre med store opplevelser og milepæler. Noen vil sikkert bli soset bort, andre være proppfulle av ansvar og oppgaver. Jeg vet at det er dagene som har utfordret meg og krevd noe ekstra som huskes best. Dagene når jeg på et eller annet vis har kunnet bety noe for andre, dager når mine bidrag har gjort en liten forskjell. Det er nettopp på slike dager jeg føler meg rik. De neste 365 dagene skal jeg satse på å bli rikere. Og det skal jeg bli gjennom å samle på færre ting, flere opplevelser og dele mer. Jeg håper det er fasiten når status skal gjøres opp på neste års siste dag. Da vil jeg tenke at jeg har vært på riktig vei og at det har vært et rikt og meningsfullt år.

Godt nytt år!

 

Alle bildene tatt i Australia februar 2014
Alle bildene tatt i Australia februar 2014