Åtte år

 

I dag er det 23 år siden jeg ble mor. 23 år siden jeg fikk den aller største rollen en kan ha. Rollen som varer livet ut. Som er din hvert eneste sekund i døgnet, hver dag. Den rollen med mest ansvar og størst gleder. Rollen du aldri kan slippe igjen. Jenta mi er 23 år i dag. Om jeg lever når hun er 43 eller 63 – jeg har fortsatt den samme rollen.

17. mai 1994 gikk jeg i tog og ante lite om hvor altoppslukende, endelig og grenseløs den nye rollen min ville bli. Kl 12.15 fire dager etter kjente jeg det i hver nerve i hele kroppen.

17. mai 2017 kl 11.15 landet Joshua French på norsk jord. En mors kamp gjennom åtte år var endelig belønnet. Jeg kan ikke tenke på Hilde Kari French uten å få tårer i øynene. For jeg er også mor – forelder. Og jeg vet at ditt barns smerte er din smerte. Ingen følelse går gjennom barnets sinn uten fargelegge ditt samtidig. Ingen gleder på egne vegne kan overgå ditt barns gleder og ingen sorger på egne vegne er tyngre enn de som rammer barnet ditt.

Jeg prøver å forestille meg hvordan det er mulig å være sterk i åtte år. Å holde motet oppe, stå opp og holde hverdagen i gang. Åtte år i livsfare. De fleste av oss foreldre har opplevd situasjoner hvor vi midlertidig ikke har visst hvor barnet vårt var, eller om de hadde det bra. Stikket av frykt som hogger tak i oss. Men å legge seg med samme følelse, hver kveld i åtte år?

Noe av min fagkunnskap har jeg innen positiv psykologi. Jeg har lært at vi alle har et grunnivå for lykke, et hovedsaklig arvelig lykkenivå som vi uunngåelig vender tilbake til. Slik en termostat vil vår sinnstemning trekkes tilbake til normalen etter en viss tid, også etter at vi har blitt rammet av store kriser eller opplevd stort hell. Kanskje er det litt av forklaringen på hvorfor folk holder ut så mye mer enn vi tror er mulig? At selv det ekstremt unormale kan bli normalt på en slik måte at det er mulig å leve videre?

For meg vil Hilde Kari French alltid være bildet på foreldres mot. Og styrke. Å bli forelder er å få den største og mest krevende rollen. Uten oppskrift. Jeg har mange års utdanning, jeg har gått på hundetreningskurs, dressurkurs med hesten, klatrekurs og drøssevis av andre kurs. Jeg gikk på svangerskapskurs, men jeg har aldri gått på foreldrekurs.

Jeg har prøvd og feilet. Jeg har hatt prinsipper og brutt de. Jeg har hatt gode intensjoner men likevel blitt sint. Ungen min er 23 år, voksen og ansvarlig for eget liv. Jeg gleder meg! Og tenker at jeg har vært heldig. For fra sekken med minner fra foreldrehverdagen kan jeg dra frem uendelig mange minner som jeg gremmes av. Hendelser jeg har håndtert dårlig. Situasjoner som skulle uteblitt. Feil jeg først ser i ettertid.

Da må jeg stikke hånda ned i sekken en gang til å få tak på noen av de skikkelige gode minnene. De med gullkanter på.  For det finnes jo mengder av de også.

Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett. Mødre og fedre, vi har alle kamper å kjempe, tårer å felle. Å være forelder er også å måtte tåle det utålelige.

Jeg kan ikke unngå å tenke på alle dagene åtte år rommer. Alle dagene med uro og frykt, lengsel og tvil. Timer med frustrasjon og maktesløshet. Men sikkert også dager med glimt av håp, av tro og uendelig kjærlighet.

Hilde Kari French har en unik historie. Men hun er ikke den eneste. Hver dag er det mange foreldre som kjemper for sitt barn. Som engster seg og sørger. Som holder ut og kjemper. Og som tenker de samme tankene om situasjoner de angrer på. Men de gir ikke opp, for rollen og kjærligheten er uendelig. Og det er mørkest før morgengry.

 

 

    Bildene er hentet fra VG og TV2

En vegg har falt ut

Stangvika

Det falt en vegg ut av livet mitt 7. desember. Jeg sier ofte at å bli forelder er så absolutt og dramatisk. Det er ingen vei tilbake. Uansett hva som skjer er du forelder resten av livet. Med bekymringer, gleder, ansvar og kjærlighet.

Foreldre er foreldre og barn er barn, livet ut. Uansett alder. Den 7. desember var vi nettopp der. Livet ut. En vegg falt ut av livet mitt og det blåser kalde vinder inn gjennom tomrommet.

I det tomrommet har jeg ikke funnet et eneste ord å skrive. 7. Desember. Rett før jul. Det er merkelig hvor stor plass et tomrom tar. Ikke rom igjen for juleforberedelser eller julebrev. Ingen ork for julepynt. Ingen juleselskap. Tomrommet tok all plassen.

Klærne jeg tok med hjem ligger i skittentøyskurven. Jeg tenker  – i dag skal jeg vaske de. Putter de i vaskemaskina og tar de ut igjen. Lukter og stryker. Kjenner hvordan de bringer en liten bit av deg tilbake. Kan ikke vaske de enda. Må holde fast i deg en liten stund til.

Å vaske ut leiligheta di. Lukta, vanene, tingene. Det er nesten som å skyve deg vekk. Og jeg stritter i mot.

Glimtene fra livet vårt kommer over meg når som helst. Når som helst får de meg til å smile og gråte. Et bilde på netthinnen, noen ord fra andre, en sang, et minne rammer som plutselige sting i siden.  De skaper en avstand mellom meg og resten av verden. Pakker meg inn i ensomhet. En helt annerledes ensomhet. Umulig å kontrollere, og forsterket av høytiden.

Det er naturens gang sier folk. Tenk på hvor mye du stilte opp sier de. Men hjertet mitt sier det var ikke nok, jeg skulle brukt mer tid, hatt mer tid, vært nærmere, brukt tiden bedre, den kommer aldri tilbake. Jeg må bære byrden av å være den jeg er. Den som alltid er på farten, som alltid har litt for lite tid. Det er også en del av sorgen.

Det var den tykkeste veggen som falt ut. Den som har stått lengst, helt fra før jeg ble født. Den sterkeste veggen med den mest fargerike tapeten. Veggen vi har samlet bilder og oppskrifter på i mer enn 48 år. Det var mors vegg og tomrommet kan aldri mer enn flikkes på.

Jeg vet at det er slik det er; slekt følger slekters gang slik at tonen fra himmelen aldri forsvinner. Jeg har bare ikke helt skjønt betydningen før. Og hvordan kan du være forberedt på noe du opplever bare en gang? Det nytter ikke å lære av andre. Sorgen er individuell.

Jeg går og grunner på medisinmannen Bear Harts visdomsord:
” Ved slutten av hver dag skal du snu deg mot vest og si: Takk for alt som skjedde i dag, det gode som det onde. Hvorfor skal man være takknemlig for det onde? Fordi det var noe å lære av det. Prøv å finne ut hva og voks på det.”

Jeg har lært en lekse og to. Jeg har lært at sorgen er lunefull. Den gjemmer seg i krokene og kaster seg over deg med spark i siden når du minst venter det.
Jeg har lært en lekse om ensomhet. Fordi sorgen skaper din egen boble. De andre er utenfor. Og jeg kjenner bedre følelsen å ikke glede seg til jul.

 

fra-mobilen-134

 

Hvis vi ikke forandrer oss, vokser vi ikke. Hvis vi ikke vokser, lever vi egentlig ikke ( Gail Sheehy)

dsc04365

Hel ved

Fargerik, hel ved
Fargerik, hel ved

Lars Mytting har skrevet en bok om ved. Hel ved. Boken ble en stor suksess i Norge, kanskje årets mest populære julegave i 2011 da den kom ut. Men det

er ikke den veden jeg skal skrive om. Nei, jeg har tenkt litt på ordtaket å være av hel ved. Hel ved er et uttrykk vi bruker om en person som er tvers gjennom ærlig og redelig, som oppleves ekte og som står rakt opp for sine verdier.

En tidligere studiekamerat av meg reiser verden rundt og forteller at ansvarlighet lønner seg. At det å være ansvarlig i forretningsprosser skaper verdi. Det høres logisk ut egentlig, men likevel er det en ganske ny tanke i næringslivet. Den tradisjonelle tanken er at samfunnsansvar er en kostnad.

Men hva med ansvarlighet på det personlige planet. Kan det være tvil om at det lønner seg? Burde vi ta til oss de gamle og kanskje utrangerte verdiene og blåse liv i de på nytt? Er ikke egentlig det å være av hel ved en hedersbetegnelse og leveregel som kan gavne både liten og stor?

Hvor ofte tenker du over verdiene dine? Det grunnsynet som er fundamentet for dine handlinger, ytringer og adferd? Hvor ofte er moral og verdier samtaleemnet når venner eller familie samles? Ikke ofte tenker jeg, vi lar som oftest våre handlinger og utsagn formidle vårt verdisyn. Og er vi av hel ved behøves kanskje ikke noe mer enn det. Men hva når det spriker?

Den siste tiden har media nærmest flommet over av saker som handler om nettopp dette. Om mennesker som har handlet eller ytret seg på en måte som gjør oss i tvil om at de har et verdisyn som er til å akseptere. Vi tror at moralen vår er en hemmelig greie, som vi kan holde for oss selv og bevege i den retningen vi vil. Men, er det ikke samsvar mellom verdisyn og handling vil konsekvensene alltid innhente oss.

Jo høyere i samfunnet vi er, jo verre blir smellen. Mediene, konkurrentene og motstanderne ligger alltid på lur for å avsløre ubalansen mellom uttalte verdier og handlinger. Trump strever hardt med å overbevise oss om at hans verdier er respekt og likeverd.

fra-mobilen-128
“Konflikt”

Kay Erikssen i mannegruppa Ottar jobber antageligvis som svetten renner for å overbevise oss om at majoriteten av de 40.000 medlemmene i gruppa er snille gutter med god humor og respekt for sine medmennesker.

Skistjernene våre har støtteapparat som tar ansvaret for blunderne slik at de kan fremstå som rene og uskyldige. Det kan godt være at de er uskyldige, jeg er ikke i stand til å bedømme det. Og, det er vel nettopp det som er kjernen. Når omgivelsene ikke lenger er i stand til å bedømme om det er samsvar mellom våre handlinger og vårt uttrykte verdisyn,  da er den potensielle personlige fallgruven stor.

Skistjernene våre er en del av den norske vinnerkulturen. Som nasjon uttrykker vi verdier som solidaritet, hjelpsomhet, arbeidsmoral og at hardt arbeid lønner seg. Men likevel blir det flere og flere rundt oss som oppfatter oss som selvgode, selvopptatt, egoistiske og bortskjemte. Og en slik oppfatning, den nører opp under en adferd som heller ikke vitner om særlig høy moralsk standard. Skadefryd! Det å kunne glede seg over andres fall! Det er vel egentlig ikke en særlig oppskattet verdi eller egenskap. Men, den er iallefall stueren nok til å være fremtredende. I media, på sosiale kanaler, på bussen, på arbeidsplassen og i hjemmene. Gjerne pakket inn i humor. For da er jo alt lov…..

Det finnes mange ordtak, gamle og nyere. Noen har gått i glemmeboka eller har endret mening. Andre brukes til det kjedsommelige. Bruken av ordtakene sier gjerne noe om tiden vi lever i. I 1937 skrev Arnulf Øverland diktet “Du må ikke sove”. Hele diktet husker jeg slettes ikke, men setningen “du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv” har jeg hørt mange ganger. Den ble ofte uttalt i min barndom. Nå er det lenge siden jeg har hørt noen si det. Å bry seg om andres urett, hva er vel det for noe? Nei, andre får ordne opp i søppelet sitt selv, de får nok som fortjent hele røkla.

Men hva når uretten rammer meg? Hva når det er jeg som opplever at andre sår tvil om mine verdier og handlinger? Når det er min tur til å føle meg misforstått, feiltolket og dømt? Min tilværelse er ganske anonym, sprik mellom uttalte verdier og handlinger vil ikke gi internasjonal mediedekning i mitt tilfelle. Men det svir likevel.

Jeg kommer aldri til å glemme Tore Tønne – saken. I desember 2002 etterforsket Økokrim Tore Tønne for økonomisk kriminalitet, en forfalsket faktura. Saken hadde – for å være på den tiden – et ekstremt mediefokus og heksejakt på personen Tore Tønne. Den 20. desember tok Økokrim ut tiltale mot Tore Tønne. Den 21. desember ble Tore funnet død, tatt sitt eget liv. Saken ble henlagt av Økokrim og fadet ut i pressen. Den bør ikke bli glemt, for den er til å lære av.

I Norge har vi ytringsfrihet, fri presse og rett til å velge meninger og tro. Men det gir oss ikke rett til å sjikanere, forhåndsdømme, hetse og mobbe. Rettigheter gir ansvar. Ansvar for å oppskatte og ta i bruk andre verdier enn skadefryd, egoisme og selvgodhet. Ansvar for å forvalte de verdiene og de menneskerettighetene et fritt og demokratisk samfunn er bygget på.

 

fra-mobilen-134
Alle bildene har motiv fra Land Art i Torvik, Surnadal.

 

 

 

Et hav av muligheter

Et hav av muligheter

Året begynner alltid om høsten for meg. Når sommerens hektiske feriedager er overstått og sensommerens travle sanking er over. Da vender jeg arket på kalenderen og ser fremover. Forventning og nysgjerrighet på fremtiden fyller meg. Slik den har gjort hver høst, hver skolestart, hvert jobbskifte – hver gang jeg har tatt fatt på noe nytt. Den følelsen hører liksom høsten til.  Nye ark, ny kalender, nye bøker, nye utfordringer.

En flik av framtida passerte forbi vinduet mitt nå forleden. Jeg hørte dem før de kom, nesten som en liten gåseflokk. Et søtt surr av stemmer som fikk meg til å se opp. Disse fløy ikke i v-form som gåsa, de gikk på rekke. Fremst i tauet gikk en voksen. Bakerst gikk en annen voksen. Mellom gikk de to og to. Alle med rosa refleksvester og små never som holdt i tauet. Små munner lagde lyden.

dsc03038

To minutters pause bare for å nyte synet og lyden. Og litt ettertanke.

Mitt inntrykk er at det er mye prating i barnehagen. De fleste som jobber der bruker mye tid på å snakke med og bli kjent med hvert enkelt individ. De mest elementære aktivitetene for å kunne bidra til en god hvedag.

Men så skjer det en snodig utvikling. Etter hvert som de små i rosa refleksvest blir eldre blir det mindre av snakkingen. En skulle tro det var motsatt, men nei, det er ikke det.

Jeg ser det igjen og igjen. På arbeidsplasser, i skolen og idretten. Lederne, de jeg kaller lederne, det er både lærere, rektorer, trenere, oppmenn, ledere og kolleger – det er så lett å glemme det mest elementære. Dialogen. Å snakke med! Å spørre de enkle spørsmålene. Hvordan har du det i dag? Hva opptar deg for tida? Hva foreslår du? Hva er ditt råd? Hva er din erfaring?

Grunnlaget blir lagt i barnehagen, den lille i den rosa refleksvesten er vant til å blir tatt med i diskusjonen, å bli lyttet til og sett. Hvorfor i all verden skal vi ikke fortsette med det?

Mennesker er det mest interessante som finnes. Dialog og møter med ulike mennesker gir oss anledning til å lære mer. Om verden, om andre meninger, om politikk og kultur, om idrett og musikk, om folk og levemåter. Og ikke minst om oss selv. Hverdagen byr på talløse sjanser til læring og nye oppdagelser gjennom å vise interesse for andre. Vi har så stor makt til å påvirke. Med enkle verktøy kan vi gjøre stor forskjell. Likevel er det sjelden vi tar sjansen. Sjansen på si hei til noen vi ikke kjenner, spørre kollegaen hvordan det står til med han og familien, ta et par minutter ekstra og gå litt nærmere. Om innskytelsen til å ta kontakt kommer over oss, skynder vi oss å skyve den unna. Jeg har ikke tid, nei-tenk om han syns jeg er sær. Jeg tar det neste gang vi møtes heller.

Kjenner du noen som har hatt samme forventningsfulle fryd som meg om høsten? Som har gledet seg til å begynne på skolen eller i en ny jobb? Som har forventninger til å blir sett, anerkjent og hørt? Og som har kommet skuffet hjem. Fordi ingen var interessert. Fordi ingen stilte spørsmål eller lyttet, alle hastet avgårde, travle med sitt og stoppet aldri opp for å høre hvordan han hadde det.

Jeg kjenner dessverre mange som har det slik. Og jeg kjenner hvor det brenner inni meg. Brenner av engasjement for å gjøre noe med det. For jeg tror så intenst på at alle er viktig. At hvert individ kan utvikle seg, bidra og mestre hvis vi bare gjør det mulig. Engasjementet mitt bygger på rettferdighetssans og erfaring, på tro og interesse.  Jeg må gjøre mitt. Jeg vil så gjerne bidra til at andre finner sitt engasjement, sin brann. Energikilden som vi alle har der inne.

Jeg vil så gjerne at summingen fra de rosa vestene fortsetter.  At dialogen får den plassen den fortjener og varer livet ut….det starter med et hei 🙂

img_9667

 

img_9681
Venner

September har gullkanter på!

nerskogen-og-annet-i-slutten-av-august-011
Morgenstemning på Surnadalsøra

For ei stund siden hørte jeg en mann si at han alltid likte best den årstida han var i. Det var da en merkelig måte å ordlegge seg på tenkte jeg. Men, når det gikk opp for meg hva han egentlig sa syntes jeg det var både klokt og fint. Det handler jo ikke om årstiden, men om måten en ser den på. Hver årstid kan romme fine opplevelser og gode dager om en fokuserer på det som er. Og jeg tenkte at den leveregelen skal jeg jammen adoptere.

Men likevel! Selv om jeg har bestemt meg for at den fineste årstida alltid er her og nå må jeg bare innrømme det. Det er ingenting som slår september for meg. Måneden med gullkanter på! Måneden da lufta klarner, kveldene mørkner og hverdagsroen kommer. Enda kan jeg fornemme følelsen av barndommens sensommerkvelder. Når de lange dagene med utearbeid ble kortere i takt med dagslyset og kjøkkenet til mor var lyst og varmt. Kontrasten mellom kjølig kveldsluft i tusmørket og varmen som slo i mot meg når jeg kom inn. Mor på kjøkkenet, travelt opptatt med å gjøre om hagen og skogens avling til matauk for en stor familie. Følelsen av å høre til i samspillet mellom jord, årstider og mennesker.

vindoldalen-og-litt-til-028
Mellom toppene i Trollheimen

Hvert år tenker jeg at i år, i år skal jeg ha ferie i september. Jeg skal stikke avgårde til opplevelser og gode dager i fjellheimen. Men hvert år skjer det samme. August og september fylles opp. Av arrangement og jobbmøter. Innboksen fylles, snart står det noe i alle hullene som var i  kalenderen og telefonen kimer i ett sett. Feriedagene står på bok og blåbæra råtner på rot.

Jeg sitter fast innendørs og drømmer om store fjellmassiver, teltplasser og svartkjel over bålet under den største stjernehimmelen.

Det er da de korte turene kommer til sin rett. Times-turene etter middag. Den lille blåbæreturen som avsluttes av skumringen klokka ni eller der omkring. Måneskinnsturen som ikke går over viddene i total stillhet, men i nabolaget der både biler og folk høres. Søndagsturer kombinert med saueleiting og sopp-plukking. Rømmegrøt og middagshvil på sofaen etterpå.

I slutten av august ble det til og med plass til en overnattingstur! Ikke langt avgårde, men langt nok. Overnattingstur med åtte tantebarn som hadde fått tur, kart og kompass i julegave. Bålbrenning, soveposer, blåbærpannekaker, kompasstrening, grillspydkastekonkurranse. Et hav av gode opplevelser, pakket inn i ett kortreist døgn. Minner for livet!

 

dsc03580
Bålbrenning og pinnebrød

De korte turene bringer også lykke. Det skal ikke mange høydemetre eller kilometre til for å fylle bøttene med godsaker. Inn på kjøkkenbenken har vi landet blåbær og tyttebær, epler og plommer, kantarell og brunskrubb. Gleden over å høste fra naturen, å lage eget syltetøy!

Å legge seg om kvelden med turfølelsen innabords og kveldshimmelen på netthinna. En pils på verandaen under kveldshimmelen før søvnen trenger seg på. Små glimt av hverdagslykke med gullkanter. Det skal ikke mere til….

Men neste år, da skal jeg ha ferie i september!

september-2013-008
Kortreist kantarell

 

september-2013-058
God gammel oppskrift

 

img_9358
På hjemvei – Vindøldalen

 

 

Tramps like us

IMG_9007 IMG_9013IMG_9193

A late autumn night back in 1980 I heard The River for the first time. There, in this small, warm girl’s room the sound of the harmonica and that hoarse voice went out of the radio and knocked me to the ground. I was 12. I was a top scholar, surrounded by a large family and a lot of friends, but even so I felt lonely and indisposed. I felt like I didn’t belong anywhere. The frames were wrong, there was to little space for me. The music hit me and suddenly it was all came so clear. There is a choice. You can follow the route others point out for you, or you can make your own journey. It’s your choice whether you follow  the dream or the stream.

The experience was so strong, it still follows me. I was twelve and realized that the frames you are born into is just a starting point. The rest is up to you.

We have been together since that night, Mr. Springsteen, the E- Streeters and me. We have gone through joy and sorrows, through break-ups and mistakes. Through victories and loneliness. The music has carried me through, the lyrics has taken place in my heart. The phrases are buried inside of me,  they follows me, points out the way. Woven into the everyday life.

IMG_9175 IMG_8734 DSC03242

We have met many times. The shows has taken me to countries and cities I never would have seen unless. Every show has got its own life, its own style. I’ve got friends from all over the world. We have different social backgrounds and home countries. We are unlike. Religion, way of living, language and life situation. But still, we are in the same family.

When we meet we are one community. Some are old, some are young, the youngest ones have mini  t-shirts and headsets at almost same size as their heads. Elizabeth, the oldest one of the tramps, can be number one where ever she goes. But still she sits in the queue together with us. Because she is one of us. Because it’s the atmosphere and the fellowship that counts.

Lists with names on, only first names, we’re all in the same family. We get new friends, we meet again, some haven’t met for a long time. We barbeque,  we play, talks, sleeps and hang around. We share. We share food and tickets, phone numbers and best places to eat. We discuss what’s allowed to bring into the stadium, and give the word about who’s got spare tickets. We stay close to make shelter for the rain. We share sunshine and shadows, water and sun lotion. But most of all we share the experiences. We share dreams and memories. We share expectations and hope. We know each others routines and favorite songs. We know our fellows best spot – and gives thumbs up when he makes it. And we share the joy. When one of us is on stage we dance with her. When Eddie got his birthday song in Sydney after been following the whole Australia tour we cry with him. When the Boss gave Marcos his harmonica and made him the happiest man in Frognerparken, we smile with him. When Pauline danced in Haag – our happiness was huge and real. We stick together, take care of each other, we’re forming a wall against the back. Respect and love keep us together. The first one is the boss and the rest follows the unspoken rules. We don’t fight, we only share. It is our herd, this is where we belong.

bruce og jente Bruce og Jake 2 Bruce bruce og jake

There’s always an end.  Six shows in four countries. Old and new friends pack their bags and go back home. Some still has a show left and goes to Zurich. Other’s heading for USA. We are satisfied, but still wants more. We are tired but happy. We are sad that it’s over, but glad we could join and deeply hoping it will happen again. New record coming up. We’ll be seeing you. Not good bye. We’ll meet again.

You ask if we get tired of standing in line? We are not standing in line…..we’re working on a dream.

 

IMG_9177

13428475_10209732086568498_3097920365187833597_n

IMG_9172 DSC03418 IMG_9173

IMG_9160 IMG_8737 IMG_8699

IMG_8725 IMG_8889 DSC03332

IMG_9180 IMG_8905

DSC03410

IMG_8914

Tramps like us…..

All pictures taken by me or by travelling fellows

Å finne flokken sin

IMG_9007 IMG_9013IMG_9193

Første gang jeg hørte The River var en høstkveld i 1980. Der, på det lille, varme jenterommet fant munnspillet og den hese stemma veien ut fra stereoen og traff meg i magen så det svei. Jeg var 12. Jeg var skoleflink, hadde stor familie og mange venner, men var likevel ensom og utilpass. Jeg følte ikke at jeg hørte til noe sted. Rammene var feil, det var ikke plass til meg. Musikken traff meg og plutselig skjønte jeg det. Det er et valg. Du kan følge ruta som legges opp for deg, eller du kan følge din egen vei. Det er opp til deg om du vil følge drømmen eller strømmen.

Opplevelsen var så sterk at den følger meg enda. Jeg var 12 og oppdaget at de rammene du er født inn i bare er utgangspunktet. Resten er opp til deg selv.

Siden har vi vært sammen, Mr Springsteen, the E – streeters og meg. Vi har fulgtes gjennom gleder og sorger, gjennom oppbrudd og feiltak. Gjennom seire og ensomhet.  Musikken har båret meg gjennom, tekstene har gravd seg inn i meg.  Strofene lever i meg, følger meg, viser vei. Flettet inn i hverdagen.

IMG_9175 IMG_8734 DSC03242

Vi har møttes mange ganger. Konsertene har tatt meg til land og byer jeg ellers ikke ville sett. Hvert show sitt eget liv, sin egen stil. Jeg har fått venner fra verden over. Vi kommer fra alle samfunnslag og land. Vi er ulike. Religion, livsstil, språk, livssituasjon. Men likevel, vi er i samme familie.

Når vi møtes er vi ett felleskap. Vi er i alle aldre, de minste med mini t-skjorter og headset nesten like store som skallen. Elisabeth, den eldste av oss, som har fritt leide til alle køer som finnes, men som likevel sitter i køen sammen med de andre. Fordi hun er en av oss. Fordi det er stemningen og samholdet som teller.  Lister med navn, bare fornavn, we’re all in the same family. Vi får nye venner, vi møtes igjen, det er kanskje lenge siden sist. Vi griller, spiller, prater, sover, slapper av. Vi deler. Vi deler mat og billetter, telefonnummer og tips om spisesteder, hva vi kan ta med inn, hvem som har billetter til overs. Vi klumper oss sammen i ly mot regnet. Vi deler sol og skygge, vann og solkrem.  Men aller mest deler vi opplevelsene. Vi deler drømmer og minner. Vi deler forventninger og håp. Vi kjenner hverandres rutiner og låtvalg. Vi vet hva som er favorittplassen – det er thumbs up når vi er på plass. Og vi deler gleden. Når en av oss er på scena danser vi med. Når Eddie fikk bursdagssangen han ba om i Sydney etter å ha fulgt hele Australia – turen, da griner vi med han. Når Marcos fikk sjefens munnspill og var verdens lykkeligste mann i Frognerparken, da smiler vi med han. Når Pauline danset i Haag, da er det ekte glede! Vi holder sammen, passer på hverandre, vi danner en mur mot de bak oss. Respekt og kjærlighet holder oss sammen. Den som kommer først er sjef og de uskrevne reglene følges. Vi krangler ikke, vi bare deler. Det er flokken vår, det er her vi hører til.

bruce og jente Bruce og Jake 2 Bruce bruce og jake

Nå er det slutt for i år. Seks show i fire land er over. Gamle og nye venner går hver sin vei. Noen har enda litt igjen og drar til Zurich. Eller en tur til USA. Vi er mett, men samtidig sultne på mer. Vi er slitne og lykkelige. Vi er trist for at det er over, glad for at vi har vært med og full av håp om at det blir en runde til. Ny plate på gang, We’ll be seeing you. Ikke farvel. Vi møtes vel igjen.

Du spør om vi ikke blir lei av å stå i kø? Vi står ikke i kø skjønner du……we’re working on a dream.

IMG_9177

13428475_10209732086568498_3097920365187833597_n

IMG_9172 DSC03418 IMG_9173

IMG_9160 IMG_8737 IMG_8699

IMG_8725 IMG_8889 DSC03332

IMG_9180 IMG_8905

DSC03410

 

IMG_8914

Tramps like us…..

Alle bildene er tatt av mitt reisefølge eller meg.

Så lenge de store gutta gråter er det håp

Minnemarkering for ofrene for skytingen i Orlando i Haag
Minnemarkering i Haag

Under skyting på en nattklubb i Orlando 12. juni døde 50 mennesker. Daglig er det minst en masseskyting i USA. Det faktiske tallet fra statistikken sier 1,08 hendelser pr. dag. Oversikten over skoleskytinger på Wikipedia er lang, vond lesing. Det skjer ikke bare i USA; Pakistan, Finland, land over hele verden har opplevd slike svarte dager.

Livet og døden kjemper mot hverandre daglig. Også i Europa. I 2016 har 2859 flyktninger druknet i Middelhavet så langt. Vi har kommet halvveis i året. Oddsene er dårlige for de som velger å bli igjen i Syria også. Minst 627 sivile, hvorav 124 barn har blitt drept i Aleppo i Syria siden 22. april i år. Ti ganger så mange barn som jeg er tante til, på under to måneder.

Nyhetene ruller over oss, sjokkerer og vekker avsky. Vi leser, føler og strever med å forstå. Vi kjenner vinden av fortvilelse og maktesløshet fare over oss. Vi skulle så gjerne sett det ugjort, at det aldri skal skje igjen. Men det skjer, igjen og igjen, og vi tenker at vi får ikke gjort noe som helst med det.

Hvor mye større må ikke fortvilelsen og maktesløsheten være for de store gutta? De som sitter med ansvaret. De som skal lage lovene, styre landene og lede folket.

Hvor skal de hente motet og styrken til å fortsette å prøve? Hvor ofte må ikke de være på nippet til å gi opp? Når de våkner om morgenen, hender det at de tenker at det ikke er noen vits? At alle møtene, reisene, samtalene, forsøkene likevel er forgjeves.

Hvordan kan de klare å fortsette å tro at det nytter? At de fortsatt skal kunne bidra til en bedre verden. Hvor går grensen mellom fortvilelse, maktesløshet på den ene siden og pågangsvilje, mot og innsats for dem? Hvordan kan de både være medmennesker og samtidig stå på for sin overbevisning?

Barack Obama

Obama viser oss at begge deler er mulig. Han er modig nok til å være ansiktet for en hel nasjons sorg samtidig som han fortsatt har kraft og overbevisning nok til å fortsette å kjempe for saken. For bedre våpenkontroll og færre drap. Ingen, ingen, med et varmt hjerte kan unngå å bli berørt av slikt.

To dager etter Orlando – skytinga sto Bruce Springsteen på scena i Haag. Fredspalasset som huser FN’s øverste juridiske organ, den internasjonale domstolen, ligger i denne byen. En rolig, grønn og fredelig by i velorganiserte Nederland.

The Boss, som tidligere i år avlyste konserten sin i North – Carolina som en protest mot statens “toalett-lov”, en lov som pålegger mennesker å bruke det toalettet som korresponderer med deres opprinnelige kjønn.

I sin uttalelse etter avlysningen sa Springsteen; Enkelte ting er viktigere enn en rocke-konsert, og kampen mot fordommer og intoleranse – som skjer i det jeg skriver dette – er en av de.

The Boss stod på scenen i byen som huser FN’s internasjonale krigsforbryterdomstol og jeg var nok langt fra den eneste av de 67.000 fremmøtte som tenkte på hvordan han hadde det. Mannen som har viet hele sitt liv og all sin musikalske produksjon til kampen for frihet, likeverd, respekt og kjærlighet.

Hvor henter han motet og energien? Vil han gi opp? Kommer han til å si noe om Orlando i kveld?

The Boss snakket lite under denne konserten. Men gjennom låtvalget nådde budskapet fram til oss likevel; My City of Ruins, Death to my Hometown, The Rising. De formidler håpløshet, fortvilelse og sorg. Men vi ser også at kampviljen er der. Når the Land of Hope and Dreams runger over oss synger vi med:

This train……carries saints and sinners,

This train…….. carries loosers and winners

This train……. carries whores and gamblers

This train…….carries lost souls

Til sist, når bandet har forlatt scena står sjefen og igjen alene med gitaren sin og synger This Hard Land. Vi står skulder mot skulder, tett i tett. Det er nesten 70.000 av oss. Et lappeteppe av folk, nasjonaliteter, religion, legning, kjønn og alder. Vi står sammen og kjenner varmen fra hverandre. Mannen med gitaren forener oss som en eneste stor venneflokk. En eneste mann er nok til å skape et felleskap av glede, tro og håp.

Da vet vi det – så lenge de store gutta gråter er det håp.

Og vi vet at vi kan ikke gi opp. Vi må fortsette å bidra i vår verden, i vårt miljø. Jeg skal fortsette å gjøre det jeg kan. Jeg skal omfavne mine venner, enten de er lys eller mørk, kristne eller muslimer, lesbisk, homo, hetero eller transer. Jeg skal fortsette å tro på de gode menneskene. Jeg skal fortsette å møte verden med et åpent sinn. Jeg skal fortsette å danse og spille musikk sammen med venner verden over, jeg skal holde hjertet varmt, for sammen er vi sterke nok.

 

IMG_8790

 

IMG_8796

 

 

 

Å flette sammen to liv

 

To par sko

Plutselig, helt uten forvarsel tok livet en ny vending. Følelser og drømmer jeg hadde lagt bak meg underveis nådde meg igjen på bakketoppen. Der, midt i synsfeltet lå invitasjonen til et felles prosjekt. Å flette sammen to liv.  Jeg har gjort det mange ganger før. Elementene er der  hver gang et vennskap eller forhold utvikler seg.

Men denne gangen føles det annerledes. Det er større, finere. Viktigere enn før. Samtalen tar tak i oss og flyter avgårde av seg selv. Noen ganger intens, sterk og tydelig. Andre ganger lavmælt og forsiktig. Samtalen inneholder stillhet også. Og blikk – kontakt. Den tar oss med inn i hverandres verden og fletter livene våre sammen.

Lysning i skogen

Troen på hverandre og vissheten om at vi vil hverandre godt ligger som et trygt fundament og gir oss ro. Samtalen fyller hverdagen og tankene. Den fortsetter lenge etter at vi har gått fra hverandre. Det vi deler vokser sammen, åpner rommet som skal være vårt.

Vi er ikke unge og uerfarne. Vi har samlet på mye opp gjennom årene. Bruddstykker av følelser, opplevelser og historie.  Trådene fra to levde liv knyttes sammen. Jo mer vi deler,  jo sterkere blir lappeteppet. Bruker vi tiden godt nå vil teppet vårt bli unikt, tykt og varmt.

For vi vet det kommer andre dager, dager som krever oss. Hendelser og situasjoner som vil trenge seg inn i rommet som bare er vårt. At det kommer tider der fremtidsbildet blir uklart og vi må se oss bakover i tåka for å finne tilbake til de gode samtalene igjen. Vi vet at det vil kreve arbeid og innsats. Fundamentet vil bli testet, det kan slå sprekker til og med. Vi har sett det før, at kulden og likegladheten kan banke på.

Men enda, enda, kan vi sette det andre litt på vent. Være for oss selv, la samtalen føre oss av sted til en verden vi ikke kjente fra før. En verden bare vi kan bygge, sammen. Vår verden der teppet vi fletter av våre liv er stort og tykt nok til å holde oss varme sammen når det røyner på.

Steinur og blomster

 

Ruiner og blomster Irland

 

Takk for følget kompis!

 

 

Så kom den dagen. Dagen jeg har visst om lenge, men som jeg har utsatt så lenge jeg kunne. Dagen jeg har ignorert, fortrengt og forsøkt å overse. Men som likevel kom nærmere og nærmere. Og jeg visste det. Vi visste det begge to. Egentlig bestemte vi det sammen. Vi samordnet oss og gikk de siste ukene sammen. Mest mulig sammen, bare vi to. For nå nærmet avskjeden seg og vi gjorde det beste ut av det. Jeg bestilte den dyrlegen jeg helst ville ha, bestemte tidspunktet, regisserte alt jeg kunne for at det skulle bli best mulig for oss begge to. Vi ruslet de siste turene, spiste biff og kyllingstrimler. Vi delte den siste isen og den aller siste kosen.

 

Sistekveldskosen
Sistekveldskosen

Nå har tidsregningen etter deg begynt.

Da er det ingen som kommer løpende og tar meg i mot når jeg kommer hjem mer. Alle nettene jeg har våknet redd og funnet trøst i å slippe hånda ned i pelsen din. Nå møter den bare det kalde gulvet. Slutt på snorkinga og nattlige turer når noe plaget deg.

Du var nettdaten min. Kjærlighet fra første blikk. Tillitsfullhet jeg aldri har sett maken til. Der jeg gikk, gikk du også. Der du løp, hang jeg etter.

Jeg venner meg nok til det. Og i skattekisten for gode opplevelser er det et helt rom bare for deg. Et rom fylt med gode minner om turer, kameratskap og evig lojalitet.

Takk for følget kompis, tidsregningen etter deg har begynt.

 

 

 

lastet fra Sony 020715 1409

 

lastet fra Sony 020715 597

 

 

IMG_6079

 

 

IMG_8423

 

 

IMG_8457