Revolusjon for arbeidsgleden

Fikk en nyss om at det var bruk for folk et sted, møtte en opp med lua i hånda og bukka og takka for jobben. Det var ikke noe spørsmål om rettigheter og karrierestige, om kompetanseutvikling og engasjement.

Det var stemplingsur og kontroll, samlebånd og kommando. Direktørenes verden var en ukjent verden for mannen på gulvet. Her var det ikke snakk om prosessledelse og medarbeidersamtaler, fleksitid og avspasering, hjemmekontor og velferdsgoder.

Bildet jeg maler er ikke så veldig lenge siden, men likevel har endringene vært store. Å arbeide, som tidligere gjerne ble sett på som et nødvendig onde har nå heller blitt en ønskelig gode.

Selvsagt må vi også i dag tjene til livets brød, og vi forventer og fortjener rimelig betalt for å bruke våre ressurser, vår kunnskap og vår kompetanse til organisasjonens beste.

Men arbeid er også så mye mer. Arbeid er tilgang til fellesskap og tilhørighet. Arbeid er å ta i bruk evnene og ressursene våre. Gjennom arbeidet styrker vi kompetansen og utvikler oss som mennesker. Arbeidet gir oss glede og mestring over å kunne bidra og få til noe. Arbeidet gir oss mulighet til å kunne bety noe, for kolleger og kunder, for brukere og samfunnet. Arbeid er et gode som gjør livet meningsfullt og hverdagene fylt med samhold og utfordringer, humor og samarbeid, utvikling og fellesskap.

Mennesker er sosiale vesen som trenger fellesskap for å vokse og trives. Men vi er også individer som har behov for autonomi og selvbestemmelse. Vi trenger friheten til å ta egne valg, rom for å gjøre egne vurderinger,og tid til å reflektere og tenke oss frem til gode beslutninger i tråd med våre og fellesskapets verdier og mål.

Jeg treffer mange arbeidsfolk gjennom jobben min. Alle typer arbeidsfolk som har til felles at de ser på jobben sin som et gode og en mulighet til å bidra. Jeg treffer maskinkjørere som ser verdien og gleden av å være med å bygge. Du tror kanskje at maskinkjørere tenker at de kjører gravemaskin? Jo da, de gjør det. Men det er ikke så snevert skjønner du. De er også med å bygger landet og veien som binder oss sammen.

Jeg møter renholdere som vet at de er med å skape trivsel og helse for sine kolleger. Jeg møter bussjåfører som er glad for at de kan bidra til miljøet gjennom å kollektivkjøre meg og deg.

Jeg møter ledere som har et brennende ønske om å være til stede for den enkelte medarbeider slik at han kan få brukt det beste av seg selv. Jeg møter lærere som blir blank i blikket når de snakker om elevene sine, og hjemmehjelper som oppriktig mener at det de får tilbake av takknemlighet fra sine brukere er mer enn de kan gi selv.

En av de verdiene vi nordmenn setter aller høyest er selvstendighet. Det finnes ingen andre land i Europa hvor denne verdien står så sterkt som hos oss.  I tillegg er vi på topp i Europa når det gjelder å vektlegge toleranse, respekt for andre og hjelpsomhet.

Nå lurer du kanskje på hvor jeg vil med dette? Jo, den store majoriteten av oss arbeider fordi vi liker det. Vi liker å bruke ressursene våre, utnytte kompetansen vår, oppnå mål og bidra til samfunnet og organisasjonens beste. Vi trives med å være selvstendige og hjelpsomme, og vi gleder oss over å gjøre en god jobb for og sammen med andre.

Hvorfor bygger vi da organisasjoner med systemer tuftet på arbeidslivet slik det en gang var? Med kontroll og detaljstyring, regelregime og lister og manualer i så stort omfang at ingen lenger har oversikt over verken rapporter, dokumenter eller krav? Vi bygger kontrollsystemer som ligner på mistillit satt i system, mens de aller, aller fleste medarbeiderne kommer på jobb for levere tjenester så godt som de bare kan.  Hvorfor styrer vi ikke heller mer etter mål, nøkkeltall og verdier? Hvorfor tar vi ikke en kritisk gjennomgang på hva vi må ha rapportering og data på, istedet for å bare putte på mer og mer?

Vi detaljstyrer på et nivå som kveler arbeidslyst og arbeidsglede. Vi kjenner hvordan det klør i hjertet etter å komme i gang med de egentlige oppgavene mens timene går med til å fylle ut kontrollskjema og avviksrapporter.

Hvorfor gjør vi det egentlig? Fordi vi tror at New Public Management og kontroll skaper effektivitet og verdi? Fordi det er sånn vi alltid har gjort det? Fordi vi skal holde ryggen fri?

Jeg håper på en ny revolusjon. En revolusjon som vokser fram av arbeidsglede, motivasjon og engasjement. Hos hjemmehjelperne som må avviks – rapportere om de henter posten er vinterdag. Hos veilederen som ikke har tid til å lete etter arbeidssøkerens virkelige styrker. Hos læreren som retter x antall prøver istedet for å være midt i elevflokken.  Hos sykepleieren som kjenner ensomheten på sykerommet i nakkehårene når de løper forbi.  Hos legen som opererer på stykkgodsfinansiering. Hos jobbkonsulenten som kom dit for å bidra til livsmestring og som styres som en produksjonsbedrift. Hos lederen som ønsker å få til den gode samtalen med medarbeideren heller enn å krysse av på skjema for medarbeidersamtale.

Jeg håper på et arbeidsliv hvor vi bygger systemer tuftet på tillit istedet for mistillit, hvor dialog blir viktigere verktøy enn skjema.  Jeg håper på et arbeidsliv der motivasjon og tilhørighet blir sterkere drivkrefter enn kontroll og rapportering.

de fleste menneskene er allerede kommet dit, tenk hvor fantastisk norsk arbeidsliv blir når organiseringen kommer etter!