Vil bare høre til

Det er fast morgenrituale for meg å strekke hånda ut etter mobilen og bla meg gjennom de faste sidene. Før jeg har stått opp bruker jeg denne lille supermaskinen til å koble meg på verden. Leser meldinger fra venner som er mer nattmennesker enn meg, sjekker været, stikker innom Facebook, Instagram og Linkedin og blar meg gjennom overskriftene på de nettavisene jeg bruker mest. Det er bare en kort sveip, tar ikke så mange minuttene, nok til at jeg våkner og tar verden inn.

Det er sjelden jeg klikker lenger enn til overskriftene i denne overgangen mellom natt og dag, men av og til er det noe som fanger oppmerksomheten min nok til å lese hele.

En morgen fikk denne overskrifta meg til å stoppe opp: «Størst av alt er kjærligheten» Ingressen fortsetter slik: «Mannen i 40-årene ba om krisehjelp fra NAV for å få sin elskede på besøk. Han brukte de siste kronene på velkomstmåltidet, en pizza. » Jeg leser videre. Om mannen i nord som var på utkikk etter en partner og som traff sin hjertes kjær på en singelgruppe på Facebook. Om hvordan hun holder han varm med fine meldinger samtidig som hun stadig trenger penger. Om hvordan hun strever seg oppover landet for å besøke han, men aldri kommer fram. Han drømmer om kjærligheten og bruker alt han har og alt han får lånt for å hjelpe henne fram. Når han blir oppringt fra Troms politidistrikt har han brukt de to siste månedene på å drømme om en fremtid for de to. Hun har brukt 62.000 kroner overført fra en mann i en allerede vanskelig økonomisk situasjon.  ( artikkelen var skrevet av Lisa Rypeng, journalist i NRK)

Jeg kjente tristheten sige innover meg. Hva er det egentlig vi mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre? Vi, som er født til å være i flokk. Sosiale vesener som behøver hverandre for å utvikle oss til sterke, friske og lykkelige mennesker. Vi som er skapt til å knytte relasjoner, tro på det gode i hverandre og gjøre hverandre godt.

Så finnes det en hel haug av oss som utnytter det som er menneskelig. Mannen i Troms var ensom. Han drømte om å høre til, å finne kjærligheten, å dele livet med noen.

Men drømmen ble knust. Ikke bare for den gangen, men kanskje for all framtid.  Jeg trodde hun var en ordentlig dame og at det var kjærlighet i bilde. Jeg tror ikke jeg vil ha tiltro til en kvinne mer,  sa mannen i retten.

At han kunne være så lettlurt tenker du kanskje. Det er tabu å fortelle slike historier i Norge. Å vise sårbarheten og ensomheten sin. Å vise et en tør å satse og bli lurt. Å blottstille seg for omverden, for alle rundt som er så hører til et sted. For alle de som nailer det, som har de nære relasjonene en ensom stakkar bare kan drømme om.

Men i et samfunn med økende ensomhet trenger vi det. Vi trenger å høre historiene. Vi trenger å bli berørt. Å bli påmint at det er en del av vårt innerste vesen, det å høre til, å ha noen å stole på, å kunne dele med.  Ensomheten vandrer der ute sammen med oss, den kan få hvem som helst til å gjøre de rareste ting. Men enda rarere er det at vi ikke klarer å se det. At vi, i dette lille landet på toppen av lykkeskalaen ikke klarer å inkludere bedre.

Det er ikke de som tør å fortelle historiene som bør skjemmes. Det er vi andre.

 

490

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s