Jeg har vært lagleder i håndball i mange år. Av og til når folk spør hva en lagleder gjør forteller jeg om de administrative oppgavene, også legger jeg til at det også er å håndtere skadene som oppstår under kamp. Det gjelder både fysiske og psykiske skader. De sistnevnte er vanskeligst å oppdage og også absolutt vanskeligst å håndtere.
Det er de rispene og skrapene som setter seg på sjela. Det er ingen fasit på hva som forårsaker de. Det er ulikt fra spiller til spiller, fra dag til dag, og situasjon til situasjon. En kommentar eller en følelse som en dag er helt ubetydelig, kan en annen dag lage dette såret. Såret som ikke vises utenpå, og som det ikke nytter å sette plaster på.
Les mer
Tålegrensene våre er så ulike, og hver enkelts tålegrense beveger seg basert på hele den kompleksiteten som ligger i å være menneske. Noen dager er vi så robuste og sterke at ingenting biter på, andre dager er sjelen skrøpelig og lett å rispe i. Det gjelder ikke bare for håndballspillere. Det gjelder også mannen du ser på gata, kollegaen din som alltid ser blid ut, og sjefen din som virker å få til alle ting. Det gjelder tenåringen som har dratt hetta over hodet og holder blikket i bakken når dere møtes på veien, og det gjelder meg og deg. Jeg kan kjenne meg sterk og klar for utfordringene som måtte komme den ene dagen og sårbar og usikker den neste. Det handler ikke om depresjon eller krise, men alminnelige svingninger i troen på egen mestring og verdi. Når usikkerheten gnager i magen i utgangspunktet skal det så lite til å for å miste motet. Jeg hadde det slik her om dagen. Jeg skulle holde foredrag og hadde forberedt meg godt. Men så satt det ikke som det skulle likevel. Det ble ikke så bra som jeg hadde tenkt. Det ble ikke den beste dagen på jobb. Alle dager er ikke den beste. Jeg kjente skrapingen på sjela, spørsmålene og tankene som svirret rundt, lenge etter at jobben var gjort. Hva tenkte de? Hva syntes de egentlig? Noen sa det var bra, men jeg vet det kunne være bedre. Jeg forsøkt å sende hele greia på reprise i hodet mitt, hva sa jeg ord for ord? Hvem fulgte med? Var det noen som gikk før jeg var ferdig? Alle spørsmålene kvernet rundt og tok med seg en hel masse energi. Dagen etter var det tungt å stå opp, tungt å finne fram til gleden i dagen, tungt å komme i gang. Jeg tenkte på alle menneskene jeg møter langs min vei. Alle disse som ser ut som de mestrer så godt. Tenker de noen gang på om det var bra nok? Hva gjør de for å komme seg på sporet igjen? Jeg lå der i senga og snakket til meg selv. Jeg var stemmen som sa: Hallo! Det er bare å legge det bak seg og se fremover. Komme over det og gå videre. Kom deg opp og kom i gang, bruk dagen til noe du liker. Det er vel ingenting å sture over, det er så mye som er verre. Men jeg ble liggende. Lenge etter at jeg burde stått opp, burde kommet i gang. Det var liksom ikke noe tiltakslyst å hente. Den optimist – stemma måtte bare ta seg en hvil. Det var ikke riktig medisin. For jeg trengte litt tid. Tid til å ikke ha noe energi, tid til å ikke finne på en eneste ting, tid til å bare gro. Tid til å akseptere at dette også er meg.
