Jul hos alle no

Jeg sitter ved arbeidspulten min og kjenner at arbeidsgleden og flyten ikke helt kommer i dag. Det er så mange ting som fanger konsentrasjonen min at det hele ender i en ukonsentrert røre. I bakgrunnen synger Elg “Jul hos aille no”

En venn av meg har nettopp gitt ut en alternativ julelåt; Hold ut bare litt til nå ( for snart er jula over). Satire med besk undertone. For vi koser oss nesten i hjel her på berget. Nordmenns samlede utgifter til mat og drikke i desember er sånn omtrentlig 23 milliarder i desember. Det er så ufattelig stort tall at både hjernen og magen min sliter med å fordøye det.

Det handles gaver over en lav sko, og det du ikke får kjøpt på hverdagene kan du alltids kjøpe på en søndagsåpen butikk i desember. Ja da, desember og jula bringer mye kos, lys og avbrekk inn i mørketida. Jeg skjønner det, og jeg skal ikke være mørkemann.

Men, det er bare den bismaken da. Samtidig som vi spiser og drikker for 23 milliarder og blir litt feitere for hvert år som går er det 800 millioner mennesker som sulter i verden. De aller fleste i utviklingsland fjernt fra vår velstand og fatteevne. Men noen sitter rett utenfor stuedøra vår også.

Røde Kors har fadderaksjon og Plan har julekonsert. Frelsesarmeen har gryte – konserter og Kirkens Bymisjon gleder en som gruer seg til jul.  For det er nettopp det, noen gruer seg til jul. Undersøkelsen Ipsos har gjennomført for Kirkens Bymisjon viser at 1 av 10 nordmenn over 15 år gruer seg til jul. Stress eller tidspress og økonomi står for omtrent halvparten av forklaringen. I dette landet, som ligger på toppen i vestlig målt lykke stresser og kjøper vi oss til ulykkelige mennesker.

30 prosent av de spurte oppgir vanskelig familieforhold og ensomhet som hovedgrunn. Den norske julefeiringa er noe av det mest privatiserte vi har.  De som er inkludert i samfunnet fyker gjennom desember i en karusell av sosiale aktiviteter. Mellom slagene berømmer vi de som steller i stand alternativ jul hos menigheten eller åpner sine hjem for en fremmed eller to. Vi putter noen ekstra slanter i bøssa til juleinnsamlingen og kjøper Sorgenfri av dama på parkeringsplassen.

Men når kirkeklokkene kimer til julegudstjeneste, da har vi gjort nok. Da trekker vi inn i hjemmets lune rede og polerer de juletradisjonen vi har arvet. Da er det kjernefamilien og storfamilien som gjelder. Da er det ribbe og surkål og hvor mange pakker fikk du?

Da puster vi ut, fornøyde med oss selv fordi vi klarte det i år også. Huset er rent nok det, og maten er det rikelig av. Og vi er alle så glad hver julekveld. Eller?

Vanskelige familieforhold og ensomhet. Jula er også tiden for å pakke ut andre pakker. De pakkene som ikke kom med glitter og gavebånd, men som kom som voonde erfaringer en gang i barndommen og oppveksten. Pakkene som ligger som harde klumper i magen, som har satt seg som vonde reflekser i ryggraden. Minnene om voksne som drakk. Opplevelser av å stå utenfor. Å være den ene som ikke ble bedt på julefesten.  Minnene om å bruke hele desember på å levere dårlige tentamensresultater og ikke strekke til. Følelsen av å være helt alene i verden når alle de andre gikk hjem til sitt. Sårene som sprekker opp igjen hver jul, som sender annerledes julefilmer på netthinnen. Julefilmer som ikke lyser av glede og julefryd.

Robert J. Waldinger ved Harvard Medical School har gjennom 75 år forsket på hva som gjør mennesker lykkelige. Resultatet er utvetydig. Robert Waldinger skriver: ” Close relationships, more than money and fame, are what keep people happy throughout their lives.”

Gode relasjoner er slik sett det aller viktigste livsprosjektet vi har. Jo flere tunge pakker vi har fått med oss gjennom livet, jo mer krever dette livsprosjektet av oss. Og det krever andre ting enn stress, kjøpepress og fasade – jag.  Det krever tid til refleksjon og ettertanke. Det krever at vi bygger tillit og toleranse. Det krever aksept og forståelse. Forståelse for det sårbare mennesket bak fasaden. Aksept for at livet er mer enn pakker med glitrende glanspapir.

Jeg ønsker ikke å ødelegge jula di. Jeg ønsker meg bare litt mer balanse, litt mer ettertanke og åpenhet. Jeg ønsker meg at de sterke kan være med å bære de tyngste pakkene også, slik at de blir letter å bære for de som tok de i mot.