En vegg har falt ut

Det falt en vegg ut av livet mitt 7. desember. Jeg sier ofte at å bli forelder er så absolutt og dramatisk. Det er ingen vei tilbake. Uansett hva som skjer er du forelder resten av livet. Med bekymringer, gleder, ansvar og kjærlighet.

Foreldre er foreldre og barn er barn, livet ut. Uansett alder. Den 7. desember var vi nettopp der. Livet ut. En vegg falt ut av livet mitt og det blåser kalde vinder inn gjennom tomrommet.

I det tomrommet har jeg ikke funnet et eneste ord å skrive. 7. Desember. Rett før jul. Det er merkelig hvor stor plass et tomrom tar. Ikke rom igjen for juleforberedelser eller julebrev. Ingen ork for julepynt. Ingen juleselskap. Tomrommet tok all plassen.

Klærne jeg tok med hjem ligger i skittentøyskurven. Jeg tenker  – i dag skal jeg vaske de. Putter de i vaskemaskina og tar de ut igjen. Lukter og stryker. Kjenner hvordan de bringer en liten bit av deg tilbake. Kan ikke vaske de enda. Må holde fast i deg en liten stund til.

Å vaske ut leiligheta di. Lukta, vanene, tingene. Det er nesten som å skyve deg vekk. Og jeg stritter i mot.

Glimtene fra livet vårt kommer over meg når som helst. Når som helst får de meg til å smile og gråte. Et bilde på netthinnen, noen ord fra andre, en sang, et minne rammer som plutselige sting i siden.  De skaper en avstand mellom meg og resten av verden. Pakker meg inn i ensomhet. En helt annerledes ensomhet. Umulig å kontrollere, og forsterket av høytiden.

Det er naturens gang sier folk. Tenk på hvor mye du stilte opp sier de. Men hjertet mitt sier det var ikke nok, jeg skulle brukt mer tid, hatt mer tid, vært nærmere, brukt tiden bedre, den kommer aldri tilbake. Jeg må bære byrden av å være den jeg er. Den som alltid er på farten, som alltid har litt for lite tid. Det er også en del av sorgen.

Det var den tykkeste veggen som falt ut. Den som har stått lengst, helt fra før jeg ble født. Den sterkeste veggen med den mest fargerike tapeten. Veggen vi har samlet bilder og oppskrifter på i mer enn 48 år. Det var mors vegg og tomrommet kan aldri mer enn flikkes på.

Jeg vet at det er slik det er; slekt følger slekters gang slik at tonen fra himmelen aldri forsvinner. Jeg har bare ikke helt skjønt betydningen før. Og hvordan kan du være forberedt på noe du opplever bare en gang? Det nytter ikke å lære av andre. Sorgen er individuell.

Jeg går og grunner på medisinmannen Bear Harts visdomsord:
” Ved slutten av hver dag skal du snu deg mot vest og si: Takk for alt som skjedde i dag, det gode som det onde. Hvorfor skal man være takknemlig for det onde? Fordi det var noe å lære av det. Prøv å finne ut hva og voks på det.”

Jeg har lært en lekse og to. Jeg har lært at sorgen er lunefull. Den gjemmer seg i krokene og kaster seg over deg med spark i siden når du minst venter det.
Jeg har lært en lekse om ensomhet. Fordi sorgen skaper din egen boble. De andre er utenfor. Og jeg kjenner bedre følelsen å ikke glede seg til jul.

Hvis vi ikke forandrer oss, vokser vi ikke. Hvis vi ikke vokser, lever vi egentlig ikke ( Gail Sheehy)