Et hav av muligheter

Året begynner alltid om høsten for meg. Når sommerens hektiske feriedager er overstått og sensommerens travle sanking er over. Da vender jeg arket på kalenderen og ser fremover. Forventning og nysgjerrighet på fremtiden fyller meg. Slik den har gjort hver høst, hver skolestart, hvert jobbskifte – hver gang jeg har tatt fatt på noe nytt. Den følelsen hører liksom høsten til.  Nye ark, ny kalender, nye bøker, nye utfordringer.

En flik av framtida passerte forbi vinduet mitt nå forleden. Jeg hørte dem før de kom, nesten som en liten gåseflokk. Et søtt surr av stemmer som fikk meg til å se opp. Disse fløy ikke i v-form som gåsa, de gikk på rekke. Fremst i tauet gikk en voksen. Bakerst gikk en annen voksen. Mellom gikk de to og to. Alle med rosa refleksvester og små never som holdt i tauet. Små munner lagde lyden.

To minutters pause bare for å nyte synet og lyden. Og litt ettertanke.

Mitt inntrykk er at det er mye prating i barnehagen. De fleste som jobber der bruker mye tid på å snakke med og bli kjent med hvert enkelt individ. De mest elementære aktivitetene for å kunne bidra til en god hvedag.

Men så skjer det en snodig utvikling. Etter hvert som de små i rosa refleksvest blir eldre blir det mindre av snakkingen. En skulle tro det var motsatt, men nei, det er ikke det.

Jeg ser det igjen og igjen. På arbeidsplasser, i skolen og idretten. Lederne, de jeg kaller lederne, det er både lærere, rektorer, trenere, oppmenn, ledere og kolleger – det er så lett å glemme det mest elementære. Dialogen. Å snakke med! Å spørre de enkle spørsmålene. Hvordan har du det i dag? Hva opptar deg for tida? Hva foreslår du? Hva er ditt råd? Hva er din erfaring?

Grunnlaget blir lagt i barnehagen, den lille i den rosa refleksvesten er vant til å blir tatt med i diskusjonen, å bli lyttet til og sett. Hvorfor i all verden skal vi ikke fortsette med det?

Mennesker er det mest interessante som finnes. Dialog og møter med ulike mennesker gir oss anledning til å lære mer. Om verden, om andre meninger, om politikk og kultur, om idrett og musikk, om folk og levemåter. Og ikke minst om oss selv. Hverdagen byr på talløse sjanser til læring og nye oppdagelser gjennom å vise interesse for andre. Vi har så stor makt til å påvirke. Med enkle verktøy kan vi gjøre stor forskjell. Likevel er det sjelden vi tar sjansen. Sjansen på si hei til noen vi ikke kjenner, spørre kollegaen hvordan det står til med han og familien, ta et par minutter ekstra og gå litt nærmere. Om innskytelsen til å ta kontakt kommer over oss, skynder vi oss å skyve den unna. Jeg har ikke tid, nei-tenk om han syns jeg er sær. Jeg tar det neste gang vi møtes heller.

Kjenner du noen som har hatt samme forventningsfulle fryd som meg om høsten? Som har gledet seg til å begynne på skolen eller i en ny jobb? Som har forventninger til å blir sett, anerkjent og hørt? Og som har kommet skuffet hjem. Fordi ingen var interessert. Fordi ingen stilte spørsmål eller lyttet, alle hastet avgårde, travle med sitt og stoppet aldri opp for å høre hvordan han hadde det.

Jeg kjenner dessverre mange som har det slik. Og jeg kjenner hvor det brenner inni meg. Brenner av engasjement for å gjøre noe med det. For jeg tror så intenst på at alle er viktig. At hvert individ kan utvikle seg, bidra og mestre hvis vi bare gjør det mulig. Engasjementet mitt bygger på rettferdighetssans og erfaring, på tro og interesse.  Jeg må gjøre mitt. Jeg vil så gjerne bidra til at andre finner sitt engasjement, sin brann. Energikilden som vi alle har der inne.

Jeg vil så gjerne at summingen fra de rosa vestene fortsetter.  At dialogen får den plassen den fortjener og varer livet ut….det starter med et hei 🙂