Marys Place
Et godt sted for lagbygging, ledelse og idrettsglede
September har gullkanter på!
For ei stund siden hørte jeg en mann si at han alltid likte best den årstida han var i. Det var da en merkelig måte å ordlegge seg på tenkte jeg. Men, når det gikk opp for meg hva han egentlig sa syntes jeg det var både klokt og fint. Det handler jo ikke om årstiden, men om måten en ser den på. Hver årstid kan romme fine opplevelser og gode dager om en fokuserer på det som er. Og jeg tenkte at den leveregelen skal jeg jammen adoptere.
Men likevel! Selv om jeg har bestemt meg for at den fineste årstida alltid er her og nå må jeg bare innrømme det. Det er ingenting som slår september for meg. Måneden med gullkanter på! Måneden da lufta klarner, kveldene mørkner og hverdagsroen kommer. Enda kan jeg fornemme følelsen av barndommens sensommerkvelder. Når de lange dagene med utearbeid ble kortere i takt med dagslyset og kjøkkenet til mor var lyst og varmt. Kontrasten mellom kjølig kveldsluft i tusmørket og varmen som slo i mot meg når jeg kom inn. Mor på kjøkkenet, travelt opptatt med å gjøre om hagen og skogens avling til matauk for en stor familie. Følelsen av å høre til i samspillet mellom jord, årstider og mennesker.
Hvert år tenker jeg at i år, i år skal jeg ha ferie i september. Jeg skal stikke avgårde til opplevelser og gode dager i fjellheimen. Men hvert år skjer det samme. August og september fylles opp. Av arrangement og jobbmøter. Innboksen fylles, snart står det noe i alle hullene som var i kalenderen og telefonen kimer i ett sett. Feriedagene står på bok og blåbæra råtner på rot.
Jeg sitter fast innendørs og drømmer om store fjellmassiver, teltplasser og svartkjel over bålet under den største stjernehimmelen.
Det er da de korte turene kommer til sin rett. Times-turene etter middag. Den lille blåbæreturen som avsluttes av skumringen klokka ni eller der omkring. Måneskinnsturen som ikke går over viddene i total stillhet, men i nabolaget der både biler og folk høres. Søndagsturer kombinert med saueleiting og sopp-plukking. Rømmegrøt og middagshvil på sofaen etterpå.
I slutten av august ble det til og med plass til en overnattingstur! Ikke langt avgårde, men langt nok. Overnattingstur med åtte tantebarn som hadde fått tur, kart og kompass i julegave. Bålbrenning, soveposer, blåbærpannekaker, kompasstrening, grillspydkastekonkurranse. Et hav av gode opplevelser, pakket inn i ett kortreist døgn. Minner for livet!
De korte turene bringer også lykke. Det skal ikke mange høydemetre eller kilometre til for å fylle bøttene med godsaker. Inn på kjøkkenbenken har vi landet blåbær og tyttebær, epler og plommer, kantarell og brunskrubb. Gleden over å høste fra naturen, å lage eget syltetøy!
Å legge seg om kvelden med turfølelsen innabords og kveldshimmelen på netthinna. En pils på verandaen under kveldshimmelen før søvnen trenger seg på. Små glimt av hverdagslykke med gullkanter. Det skal ikke mere til….
Men neste år, da skal jeg ha ferie i september!
Jeg har drømt om selvplokket kantarell i et par år. Men jeg tør ikke plokke alene. Eller det tør jeg. Men jeg tør i alle fall ikke smake på de soppene da.