Å finne flokken sin

Første gang jeg hørte The River var en høstkveld i 1980. Der, på det lille, varme jenterommet fant munnspillet og den hese stemma veien ut fra stereoen og traff meg i magen så det svei. Jeg var 12. Jeg var skoleflink, hadde stor familie og mange venner, men var likevel ensom og utilpass. Jeg følte ikke at jeg hørte til noe sted. Rammene var feil, det var ikke plass til meg. Musikken traff meg og plutselig skjønte jeg det. Det er et valg. Du kan følge ruta som legges opp for deg, eller du kan følge din egen vei. Det er opp til deg om du vil følge drømmen eller strømmen.

Opplevelsen var så sterk at den følger meg enda. Jeg var 12 og oppdaget at de rammene du er født inn i bare er utgangspunktet. Resten er opp til deg selv.

Siden har vi vært sammen, Mr Springsteen, the E – streeters og meg. Vi har fulgtes gjennom gleder og sorger, gjennom oppbrudd og feiltak. Gjennom seire og ensomhet.  Musikken har båret meg gjennom, tekstene har gravd seg inn i meg.  Strofene lever i meg, følger meg, viser vei. Flettet inn i hverdagen.

Vi har møttes mange ganger. Konsertene har tatt meg til land og byer jeg ellers ikke ville sett. Hvert show sitt eget liv, sin egen stil. Jeg har fått venner fra verden over. Vi kommer fra alle samfunnslag og land. Vi er ulike. Religion, livsstil, språk, livssituasjon. Men likevel, vi er i samme familie.

Når vi møtes er vi ett felleskap. Vi er i alle aldre, de minste med mini t-skjorter og headset nesten like store som skallen. Elisabeth, den eldste av oss, som har fritt leide til alle køer som finnes, men som likevel sitter i køen sammen med de andre. Fordi hun er en av oss. Fordi det er stemningen og samholdet som teller.  Lister med navn, bare fornavn, we’re all in the same family. Vi får nye venner, vi møtes igjen, det er kanskje lenge siden sist. Vi griller, spiller, prater, sover, slapper av. Vi deler. Vi deler mat og billetter, telefonnummer og tips om spisesteder, hva vi kan ta med inn, hvem som har billetter til overs. Vi klumper oss sammen i ly mot regnet. Vi deler sol og skygge, vann og solkrem.  Men aller mest deler vi opplevelsene. Vi deler drømmer og minner. Vi deler forventninger og håp. Vi kjenner hverandres rutiner og låtvalg. Vi vet hva som er favorittplassen – det er thumbs up når vi er på plass. Og vi deler gleden. Når en av oss er på scena danser vi med. Når Eddie fikk bursdagssangen han ba om i Sydney etter å ha fulgt hele Australia – turen, da griner vi med han. Når Marcos fikk sjefens munnspill og var verdens lykkeligste mann i Frognerparken, da smiler vi med han. Når Pauline danset i Haag, da er det ekte glede! Vi holder sammen, passer på hverandre, vi danner en mur mot de bak oss. Respekt og kjærlighet holder oss sammen. Den som kommer først er sjef og de uskrevne reglene følges. Vi krangler ikke, vi bare deler. Det er flokken vår, det er her vi hører til.

Nå er det slutt for i år. Seks show i fire land er over. Gamle og nye venner går hver sin vei. Noen har enda litt igjen og drar til Zurich. Eller en tur til USA. Vi er mett, men samtidig sultne på mer. Vi er slitne og lykkelige. Vi er trist for at det er over, glad for at vi har vært med og full av håp om at det blir en runde til. Ny plate på gang, We’ll be seeing you. Ikke farvel. Vi møtes vel igjen.

Du spør om vi ikke blir lei av å stå i kø? Vi står ikke i kø skjønner du……we’re working on a dream.

Tramps like us…..

Alle bildene er tatt av mitt reisefølge eller meg.