Så lenge de store gutta gråter er det håp

Under skyting på en nattklubb i Orlando 12. juni døde 50 mennesker. Daglig er det minst en masseskyting i USA. Det faktiske tallet fra statistikken sier 1,08 hendelser pr. dag. Oversikten over skoleskytinger på Wikipedia er lang, vond lesing. Det skjer ikke bare i USA; Pakistan, Finland, land over hele verden har opplevd slike svarte dager.

Livet og døden kjemper mot hverandre daglig. Også i Europa. I 2016 har 2859 flyktninger druknet i Middelhavet så langt. Vi har kommet halvveis i året. Oddsene er dårlige for de som velger å bli igjen i Syria også. Minst 627 sivile, hvorav 124 barn har blitt drept i Aleppo i Syria siden 22. april i år. Ti ganger så mange barn som jeg er tante til, på under to måneder.

Nyhetene ruller over oss, sjokkerer og vekker avsky. Vi leser, føler og strever med å forstå. Vi kjenner vinden av fortvilelse og maktesløshet fare over oss. Vi skulle så gjerne sett det ugjort, at det aldri skal skje igjen. Men det skjer, igjen og igjen, og vi tenker at vi får ikke gjort noe som helst med det.

Hvor mye større må ikke fortvilelsen og maktesløsheten være for de store gutta? De som sitter med ansvaret. De som skal lage lovene, styre landene og lede folket.

Hvor skal de hente motet og styrken til å fortsette å prøve? Hvor ofte må ikke de være på nippet til å gi opp? Når de våkner om morgenen, hender det at de tenker at det ikke er noen vits? At alle møtene, reisene, samtalene, forsøkene likevel er forgjeves.

Hvordan kan de klare å fortsette å tro at det nytter? At de fortsatt skal kunne bidra til en bedre verden. Hvor går grensen mellom fortvilelse, maktesløshet på den ene siden og pågangsvilje, mot og innsats for dem? Hvordan kan de både være medmennesker og samtidig stå på for sin overbevisning?

Obama viser oss at begge deler er mulig. Han er modig nok til å være ansiktet for en hel nasjons sorg samtidig som han fortsatt har kraft og overbevisning nok til å fortsette å kjempe for saken. For bedre våpenkontroll og færre drap. Ingen, ingen, med et varmt hjerte kan unngå å bli berørt av slikt.

To dager etter Orlando – skytinga sto Bruce Springsteen på scena i Haag. Fredspalasset som huser FN’s øverste juridiske organ, den internasjonale domstolen, ligger i denne byen. En rolig, grønn og fredelig by i velorganiserte Nederland.

The Boss, som tidligere i år avlyste konserten sin i North – Carolina som en protest mot statens “toalett-lov”, en lov som pålegger mennesker å bruke det toalettet som korresponderer med deres opprinnelige kjønn.

I sin uttalelse etter avlysningen sa Springsteen; Enkelte ting er viktigere enn en rocke-konsert, og kampen mot fordommer og intoleranse – som skjer i det jeg skriver dette – er en av de.

The Boss stod på scenen i byen som huser FN’s internasjonale krigsforbryterdomstol og jeg var nok langt fra den eneste av de 67.000 fremmøtte som tenkte på hvordan han hadde det. Mannen som har viet hele sitt liv og all sin musikalske produksjon til kampen for frihet, likeverd, respekt og kjærlighet.

Hvor henter han motet og energien? Vil han gi opp? Kommer han til å si noe om Orlando i kveld?

The Boss snakket lite under denne konserten. Men gjennom låtvalget nådde budskapet fram til oss likevel; My City of Ruins, Death to my Hometown, The Rising. De formidler håpløshet, fortvilelse og sorg. Men vi ser også at kampviljen er der. Når the Land of Hope and Dreams runger over oss synger vi med:

This train……carries saints and sinners,

This train…….. carries loosers and winners

This train……. carries whores and gamblers

This train…….carries lost souls

Til sist, når bandet har forlatt scena står sjefen og igjen alene med gitaren sin og synger This Hard Land. Vi står skulder mot skulder, tett i tett. Det er nesten 70.000 av oss. Et lappeteppe av folk, nasjonaliteter, religion, legning, kjønn og alder. Vi står sammen og kjenner varmen fra hverandre. Mannen med gitaren forener oss som en eneste stor venneflokk. En eneste mann er nok til å skape et felleskap av glede, tro og håp.

Da vet vi det – så lenge de store gutta gråter er det håp.

Og vi vet at vi kan ikke gi opp. Vi må fortsette å bidra i vår verden, i vårt miljø. Jeg skal fortsette å gjøre det jeg kan. Jeg skal omfavne mine venner, enten de er lys eller mørk, kristne eller muslimer, lesbisk, homo, hetero eller transer. Jeg skal fortsette å tro på de gode menneskene. Jeg skal fortsette å møte verden med et åpent sinn. Jeg skal fortsette å danse og spille musikk sammen med venner verden over, jeg skal holde hjertet varmt, for sammen er vi sterke nok.