Takk for følget kompis!

Så kom den dagen. Dagen jeg har visst om lenge, men som jeg har utsatt så lenge jeg kunne. Dagen jeg har ignorert, fortrengt og forsøkt å overse. Men som likevel kom nærmere og nærmere. Og jeg visste det. Vi visste det begge to. Egentlig bestemte vi det sammen. Vi samordnet oss og gikk de siste ukene sammen. Mest mulig sammen, bare vi to. For nå nærmet avskjeden seg og vi gjorde det beste ut av det. Jeg bestilte den dyrlegen jeg helst ville ha, bestemte tidspunktet, regisserte alt jeg kunne for at det skulle bli best mulig for oss begge to. Vi ruslet de siste turene, spiste biff og kyllingstrimler. Vi delte den siste isen og den aller siste kosen.

Nå har tidsregningen etter deg begynt.

Da er det ingen som kommer løpende og tar meg i mot når jeg kommer hjem mer. Alle nettene jeg har våknet redd og funnet trøst i å slippe hånda ned i pelsen din. Nå møter den bare det kalde gulvet. Slutt på snorkinga og nattlige turer når noe plaget deg.

Du var nettdaten min. Kjærlighet fra første blikk. Tillitsfullhet jeg aldri har sett maken til. Der jeg gikk, gikk du også. Der du løp, hang jeg etter.

Jeg venner meg nok til det. Og i skattekisten for gode opplevelser er det et helt rom bare for deg. Et rom fylt med gode minner om turer, kameratskap og evig lojalitet.

Takk for følget kompis, tidsregningen etter deg har begynt.