Hvor mye rommer ingenting?

Forrige helg gjorde jeg ingenting. Ja så langt har jeg gjort ingenting denne helga også. Det er i alle fall hva vi svarer hvis noen spør. Ingenting. Hvis vi ikke har vært på topptur da, eller på tur til London eller København. Kanskje var det en jentefest eller et bursdagsselskap. Da forteller vi om det. Men har vi vært hjemme med familien, eller bare i selskap med oss selv, da sier vi veldig ofte ingenting når noen spør hva vi har gjort.

Vanligvis er jeg tidlig oppe. Og på helger når jeg har planlagt å gjøre ingenting har jeg det ekstra travelt med å komme meg opp. Ingenting rommer jo så mye av de tingene jeg virkelig liker å holde på med. Aller først er det dyra. I helger hvor jeg skal gjøre ingenting melder jeg meg frivillig til å ta morgenstellet i søstra mitt sitt fjøs. Det er så fint å servere frokosten til takknemlige dyr og ha god tid. Jeg henger over gjerdet og ser på geitekillingene som danser livsglededansen sin. Hos hestene blir jeg stående å snakke litt med den som har tid. Stryker gamlehesten min over mulen og mimrer over tidligere turer og bragder. Når sauene har fått maten sin blir brekingen byttet ut med godlyder og det er så koselig å pusle rundt dem. Marsvinene setter i gang å synge og jeg blir sittende en god stund bare for å se på disse små skapningene. Hanen John Lord tar med tuppene sine ut og som oftest må jeg bruke noen minutter på et bilde eller to. Til sist får hundene og katten sitt, både mat og kos. Da har jeg allerede gjort ingenting i minst en time.

Lørdagsfrokost på dager som skal fylles med ingenting tar minst dobbelt så lang tid som andre frokoster. De avsluttes med en stor kaffe latte og hele A-magasinet, fra perm til perm.

Alt etter været og innfallene fortsetter jeg å fylle tiden med ingenting. Lager mat gjør jeg nesten helt sikkert, og kanskje tar jeg noen hopp på trampolina. En tur ut blir det i hvert fall, og møter jeg noen underveis slår jeg gjerne av en prat. Strikke, lese, plukke bær, måke snø, ligge rett ut på sofaen, observere dyreliv og solnedganger – valgene er uendelige og innfallsmetoden går foran planlegging.

Når søndagskvelden kommer er jeg kanskje litt sliten, men aller mest fornøyd over at jeg har fått gjort så mange fine ting. Likevel svarer jeg ingenting når noen spør hva jeg har gjort i helga. Slik har vi holdt på i mange år nå. Det er akkurat som om det er bare sosiale happeninger sammen med andre og aller helst et godt stykke hjemmefra som teller. Hvorfor er det egentlig slik? Og, er det en endring på gang?

For en liten stund siden hørte jeg et foredrag av en dansk samfunnsforsker. Hun snakket om hvordan vårt innebygde behov for kontroll gjør at vi drives til å måle og prestere. At vi tar den så langt ut at det som kan måles blir selve målet. Det er naturlig at vi har behov for målinger i jobbsammenheng, men vi lar det jammen får stor plass i fritida også. Turene teller bare når vi kan krysse av for å ha nådd den høyeste toppen, treningen blir først “virkelig” når den er logget på Endomondo eller Runkeeper og delt med verden. Vi kjører på med selfies for å bekrefte at vi har vært på den hippeste plassen med de kuleste folka. Det er konkurransen og prestasjonene som teller.  Vi optimaliserer tidsbruk og opplevelser.

Men aller krefter har motkrefter, så også for prestasjonskulturen. På den ene siden den presise tiden hvor vi planlegger, måler og optimerer. På den andre siden vokser behovet for elastisk tid fram; å sette ned farten, føle mer enn å tenke, være i nåtiden heller enn planlegging.

Når vi i lang tid har strevd med å rekke mye mer i døgnet enn det er plass til, da blir det luksus å kunne gjøre ingenting. Og da ser vi plutselig mye bedre verdien av å kunne våkne opp til en dag som er uplanlagt, som er helt uten regi og kan fylles etter innfallsmetoden.  Og da skal du se, da vil vi også begynne å bruke andre ord for å beskrive denne luksusen enn ingenting. Jeg tror jammen jeg skal begynne nå jeg. Neste gang jeg er på nippet til å svare ingenting, skal jeg tenke meg om en gang til og dele litt av luksusen min.