En annen verden

Det har vært helt stille fra meg den siste halvanna uka. Jeg har vært i en annen verden. En verden som pulserer døgnet rundt, alle årets dager. En verden hvor det alltid er noen på vakt, noen som våker mens andre sover. Jeg har vært der før også. Vet at dette stedet eksisterer. Men, likevel, det er ikke den verden jeg tenker på til vanlig.

Men nå har jeg vært der igjen. I dager, netter og timer har jeg vært inne i denne verden som rommer så uendelig mye. I dette kvartalet, i disse rommene hvor det foregår så mye som vi i verden utenfor vanligvis ikke tenker på engang.

De første nettene er verst. Uvissheten gnager, blikket saumfarer ansikt og omgivelser etter medisin mot frykten. Ordene vi ikke tør uttale, spørsmålene som ligger i lufta uten at vi spør. Men hvem kan vel svare om fremtiden? Timene ved senga snegler seg avgårde, og tankene henger tidvis med. Innimellom henger de seg opp. I episoder som har vært. Om valg som var feil, og handlinger som ikke kan gjøres om. Ord som skulle vært usagt, og ord som aldri brukes nok. Kan du høre meg nå? Om alle andre sanser sover, kan du likevel høre meg?

Også tankene krever avbrekk, hviler seg på trivialiteter. Hvordan hanskeboksene henger på veggen. Large øverst, medium i midten og small nederst. Logisk det, så slipper de minste å strekke seg. Bildet på veggen, hvem valgte det? Tavlen ved vinduet, ansvarlig lege dr….. Hvem av dem var det?

Dette huset inneholder så uendelig mange rom. Hvor mange andre sitter slik som jeg? Trøtt, våken og redd og venter på tegn. Tegn på at alt skal bli som før. At det kommer en sjanse til, til å si det viktigste.

Jeg tenker på hvem jeg skal ringe først. Hvis jeg må ringe i natt. Hvem skal jeg ringe først? Hva skal vi si? Jeg er redd og sliten. Her inne er det like stille. Ingen tegn, ingen ord. Bare puls og lyder utenfra. Men kanskje hører du likevel. Jeg lar Oslo Gospel Choir synge for oss når natta er på hell.  Vi kommer oss gjennom den. Og når dagen gryr, da kommer det flere. Flere som ser, flere som kan ta sin del.

Det er så langt til verden utenfor. Rett utenfor døren fortsetter den som før. Som om ingenting har skjedd. Og så har det vel heller ikke det, for folk flest. Men vi har satt hverdagen vår på vent. Fleksibiliteten settes på prøve. Daglige gjøremål forsvinner i bakleksa. Nye rutiner vokser frem. Telefonsamtaler og tekstmeldinger. Apparatet er prøvd ut før, vi setter i gang. Etter hvert er vi alle samlet. Det er nå vi binder sikkerhetsnett av familiebåndene. Vi vever et nett av omsorg og kjærlighet. Vi ser hverandre, ser hverandres ulikheter. Det krever storsinn og toleranse, men vi vet at det også er styrken vår. Gleden over å ha hverandre er enda større i denne verden enn i verden utenfor. Vi vet at vi er heldige tross alt. Vi deler på timene, nettene og bekymringene og klemmene. Vi bruker den medisinen vi har, vår familieeliksir.

Solen skinner sterkere for hver dag. Den kommer med våren og håpet. Sansene våkner. Dagene tar nye veier, oppgavene endrer seg. Oppdateringene er ikke like hyppige, innholdet har fått et annet preg. Gradvis letter trykket, optimismen har flyttet inn. Slanger kobles av. Beredskapen justeres ned. Vi beveger oss et stykke nærmere verden utenfor. Grensene viskes ut og hverdagen får slippe til. Ennå er vi slitne og litt skakkjørt. Men retningen har snudd, nå går det fremover. Vi skal ha et rom i denne andre verden ei stund til, men vi kan smile og møte dagen utenfor. For vi er fortsatt fulltallig.