Det må vel gå an å få en sjanse

Jeg fikk en telefon i dag, fra en advokat, som tok meg tilbake i tid til en sak jeg vitnet i. En sak hvor to unge foreldre møtte byråkratiet og storsamfunnet. En sak hvor jeg var vitne til forhåndsdømming og respektløs behandling av mennesker på en måte jeg  ikke hadde trodd var mulig i vårt samfunn.

Telefonsamtalen hentet frem igjen følelsene jeg hadde etter møtet jeg var med i. Har du sett filmen Australia? I sluttsekvensen går hovedpersonene gjennom et utbrent og øde landskap, bombet og ødelagt. Filmskaperen formidler mesterlig følelsen av tomhet, hjelpeløshet og avmakt. Jeg gikk fra møtet den kvelden med bildene fra filmen i hodet. Følelsene den fremkalte var de samme som jeg hadde med meg ut fra møtelokalet. Jeg følte meg så godtroende og naiv. Jeg hadde trodd at det norske byråkratiet var tuftet på menneskeverd og respekt, så fikk jeg se det stikk motsatte. Jeg var vitne til personer som brukte faguttrykk for å skape avstand, fagfolk som gjennom taus kommunikasjon og språk brukte sin posisjon til å få de små til å føle seg mindre. Troen min på at respekt er det viktigste verktøyet for fagpersoner som arbeider med mennesker i sårbare situasjoner forsvant ut i vinternatta under et noen timer langt kveldsmøte i en norsk by. Jeg stod igjen med tvil og uro. Tvil fordi jeg hadde trodd på systemet og uro for at dette kanskje ikke var et enkelttilfelle.

Saken går fortsatt sin gang i rettssystemet. Derfor ringte advokaten meg. Hun trengte min vitneforklaring. Min observasjon av hvordan fordommer, manglende respekt og misbruk av posisjoner var våpen for å vinne en sak på vegne av byråkratiet. En av mange saker for byråkratene, en sak om selve livet til de det gjelder.

Selv nå kjenner jeg fortsatt på motløsheten fra det møtet. Tristheten over at mennesker ikke får en sjanse. At noen påtar seg rollen å dømme, fordi de ikke passer akkurat inn i den A4-formen samfunnet har skapt. Formen hvor det ikke er plass til tvil, alternative tanker og levemåter. I den formen hvor kriteriene for vellykkethet er stramme og klare.

Tidligere i dag møtte jeg en dame som kom til Norge for noen år siden. Hun kjempet desperat for livsoppholdet til seg og sine døtre. En felles venn av oss har skrevet en kronikk om denne dama. Om hvordan hun så henne, snakket med henne og sørget for at hun fikk en sjanse. ( Du kan lese kronikken her: Når fattigdom møter overflod)

I dag spurte jeg hva  hun selv syntes om innlegget som var skrevet om henne. Hun svarte at budskapet er viktig, men hun liker ikke å bli minnet om denne verste perioden av sitt liv. En periode der hun møtte null respekt fra omgivelsene og følte seg mindreverdig og skamfull. Hver dag. Selv om vi innerst inne skjønner at hun ikke hadde så særlig til valg.  Men budskapet gjentok hun, det er viktig. At alle må få en sjanse.

Det hender at jeg støter på en av mine ungdomsvenner når jeg rusler rundt i byen. Da står han på et gatehjørne og selger Sorgenfri. Vi vokste opp i samme bygd og var med på de samme festene. Men når vi står der med magasinet mellom oss er det bare ungdomstida vi har felles. Jeg; velordnet med utdannelse, jobb, bolig, ferier og fritid. Han med rusavhengighet, en thermodress og dagens inntekt fra magasinsalget. Men jeg vet at det like gjerne kunne vært meg. Vi slår av en trivelig prat og jeg går derfra med følelsen av sorg og takknemlighet. Sorg over hva livet har påført han, takknemlighet for det jeg har, og ydmykhet for at det kunne vært annerledes. For jeg vet at det like gjerne kunne vært meg. Det er mange veiskiller i livet. Veiskiller hvor valget du gjør, mer eller mindre vilkårlig, kan bli det mest styrende for livet ditt. Det finnes anledninger i alles liv til å trå feil, og da kan det være tilfeldigheter som holder oss på rett kurs.

Det er nettopp den tanken som trengs i møtet med mennesker som har det annerledes enn deg. Det er krevende å møte medmennesker med respekt hvis du ikke evner å ta deres perspektiv, i alle fall et lite øyeblikk. Det handler ikke om å være uprofesjonell eller naiv. Det handler om å gjøre så godt du kan. Du kan ikke sitte der og tro at du er din egen lykkes smed og at de andre har bare seg selv å takke, da forsvinner respekten. For de som ikke har vært så heldige som meg. For de som valgte feil ved et veiskille. For de som havnet utenfor en  gang, et sted. Hvordan kan du stole på mennesker som skal avgjøre andres liv hvis avgjørelsens tas uten respekt og empati?

Forhåndsdømming er noe av det mest provoserende jeg vet om. Jeg husker det godt når jeg som tenåring ble mistenkt for å ha tråkket over grensene lenge før jeg hadde engang tenkt tanken selv. Den følelsen, å bli vurdert og plassert før du i det hele tatt har fått vist hva du er god for, det er krenkende og respektløst.

Likevel utsetter hverandre for det stadig vekk. Vi bruker våre egne preferanser og oppfatninger for å ramme inn andres muligheter. Vi tegner opp begrensningene og krymper de vi møter slik at de passer inn. Noen ganger er det ikke så farlig. Den vi møter har rustning nok til å gå oppreist videre likevel.

Men andre ganger ødelegges liv på den måten. Respekt avler respekt. Og respekt bygger tro og tillit. Mister et menneske troen og tilliten kan det meste rase.  Som det gjorde for de unge foreldrene  i møtet den kalde kvelden.

Derfor skal jeg vitne. Fordi alle fortjener en sjanse. Fordi jeg vil tro på et samfunn som tufter på respekt. Det vil jeg kjempe for, og derfor er det  min kamp også.  Ved dette veiskillet skal jeg ta riktig vei!