Typisk norsk er ikke det samme som før

I oppveksten min var alle somre fylt av internasjonale inntrykk. Slektsgården var en liten maurtue av oppgaver og folk. Det startet som oftest allerede i april /mai. Da kom de første utlendingene til gards for å drive våronn i jordbæråkrene. Sommeren var travel og sosial. Når sensommeren kom med mørke kvelder og lukta av mors syltetøy på kjøkkenet kom endelig roen smygende inn med høstlufta. De arbeidende gjestene dro hjem og vi ble igjen en “vanlig” familie rundt middagsbordet.

Ofte tenker jeg at disse somrene er den aller fineste ballasten jeg har med meg hjemmefra. Jeg lærte tidlig å jobbe, alle hadde oppgaver tilpasset alder og innsats. Men det aller beste er innblikkene jeg fikk i verden utenfor. Det er ikke selvsagt når du vokser opp i ei lita grend i en fjord på Nordvestlandet. Sommeren jeg var to skjønte jeg godt setninger som ” Do you want to go to bed?” og annen hverdagsprat for småunger. I løpet av barneårene fikk jeg stiftet bekjentskap med språk som engelsk, nederlandsk, tsjekkisk, arabisk, islandsk. Jeg fikk servert nye smaker,  og tantebarna mine elsker islandskaka de baker etter oppskriften Gudridur la igjen den sommeren hun bodde på polen ( det kaldeste soverommet på gården, men også det med finest utsikt) Mors engelske crumble pie og sitron på pannekakene er også arv fra internasjonale somre. Jeg skjønte tidlig at det finnes en stor, herlig, spennende, kompleks og annerledes verden der ute. Over fjorden og bak fjellene ligger alt det uopplevde og venter.

Slikt bygger nysgjerrighet og utferdstrang og jeg har fått store doser. Ferden hjemmefra startet straks ungdomsskolen var over og fortsatt kjenner jeg daglig suget etter å dra på oppdagelsesferd.

Å reise gir innsikt og kunnskap om andre land og folk. Men det gir også bedre innsikt og kunnskap i eget land, folk og levemåte. Gjennom å se andre systemer og levemåter blir det lettere å gjøre seg opp mening om hva som er bra der hjemme. Det er mange ting med Norge som er bra. Her er det et sikkerhetsnett for alle, miljøet er lite og gjennomsiktig, naturressursene til fri bruk, demokratiet er et solid fundament og friheten er stor.

Men det er også sider ved dette landet jeg skjemmes over. Det hender seg at jeg stikker det røde passet mitt langt nedi veska og håper at ingen legger merke til at jeg er norsk.

For eksempel en ettermiddag på en liten restaurant i Amsterdam. Jeg sitter der for meg selv med en porsjon pasta Arrabiata. Enkel og god mat på en like enkel fortausrestaurant. Så kommer det en gjeng nordmenn og slår seg ned. Praten går høyt over bordet. Og det går mest i hva som ikke er bra nok. Maten, byen, servitøren, plassen, tiden det tar, hotellet. Det meste har noen skavanker ved seg sett med norske utreiste og blaserte øyne. Jeg tenker at det er jammen bra at norsk er et lite utbredt språk, og at det sannsynligvis er få nederlendere som klarer å følge samtalen, selv om nederlandsk og norsk har en hel del fellesstrekk.

Eller når jeg ser Tv-bildene av horder av nordmenn i svære Swix-jakker, leiebil og x antall nye par ski som raser rundt i Marcialonga. Det er vel knapt plass til en menig italiener i det rennet lenger, det har jo blitt nordmennenes utstillingsvindu det. Utstillingsvindu for vår velstand og vellykkethet.

Jeg gremmes når 17. mai nærmer seg og diskusjonene om andre lands flagg og nasjonaldrakter i folketoget kommer opp igjen.

Jeg blir oppriktig lei meg når jeg leser hatefulle kommentarer om flyktninger som er skruppelløse lykkejegere på jakt etter å stjele rikdommen vår og ødelegge våre hardt tilkjempede goder. Hvor hardt har vi egentlig kjempet? Vi som er på min alder og yngre? Hva vet vel vi om farefulle ferder i gummibåt på åpent hav? Om å leve i konstant frykt for seg selv og sine nærmeste?

Jeg synes det her med landegrenser er en interessant sak. Jeg skjønner at vi har behov for å lage enheter, å skape tilhørighet og skaffe oss oversikt. Men det er noe veldig merkelig og kunstig med disse grensene og hva de gjør med oss. For et par år siden reiste jeg med tog fra Bologna i Italia til Innsbruck i Østerrike. To naboland med veldig ulik identitet. Ulike språk, ulike styresystemer, ulik økonomi og kultur. Det bodde folk tett inntil grensa på begge sider. I mitt hode er det litt rart når en usynlig grense gjør at avstander på bare noen hundre meter blir til en hel verden. Og hvor ofte er ikke disse grensene mer til hinder for felleskap, nytenking, samarbeid og verdiskaping enn om de ikke hadde vært der, eller hadde vært annerledes.

Jeg ser det til daglig også. Planer, samarbeid, relasjoner og prosjekter bygges innenfor grensene. Og grensene skaper barrierer for kontakt til tross for korte avstander. Fylkesgrenser og kommunegrenser påvirker hver dag hvem som snakkes og samhandler, mer enn hva den enkelte faktisk driver med.

I drømmene fantaserer jeg om hvordan verden hadde sett ut uten grenser. Det er selvsagt utopi.

Vi er heldig i Norge og det er mye å være stolt av. Vi har funnet olje og forvaltet den godt. Vi har gått fra å være et middels land med jordbruk, fiske og annen råvareproduksjon til å bli en oljenasjon. Det har gjort oss store i mange sammenhenger. Også i våre egne øyne. Vi står ikke med lua i hånda og ber om å få slippe inn i det gode selskap lenger. Nå er det like gjerne vi som inviterer til selskapet.

Men, mon tro om vi ikke også har mistet noe på veien? Kan det være at vår vellykkethet gjør oss mindre sympatiske? Har noen verdier mindre kred enn før? Vi har beveget oss fra å være et kollektivt samfunn til et individsamfunn. Der en før snakket om plikt til å bidra er det heller mine rettigheter nå. Det gjelder både for forkjørsrett i trafikken, å få den beste jobben, de beste karakterene, å stå fremst i køa på flyplassen eller i startrekka i Marcialonga. Det er vår rettighet som nordmenn. Punktum. Det er en selvsagt rettighet for oss å kjøre bil så mye vi vil, å ha hytte på fjell og ved fjord, egen bolig, ferietur et par ganger i året  og kollegaer som ikke ergrer oss eller plager oss med noe som helst. Det er disse tingene som er målestokken på om vi lykkes, om vi er noen å regne med.

Da får de gamle verdiene om felleskap, imøtekommenhet, å be inn noen til en kaffekopp, å delta i dugnaden litt mindre plass. Og i takt med at vi blir rikere blir vi også fattigere.

Jeg våger å påstå at oljekrisen er noe av det beste som har skjedd Norge. Selvsagt synes jeg ikke det er bra for enkeltmenneskene som mister jobben og inntekta si. Men for oss som folk og nasjon er det nødvendig med en korreksjon, skal den materielle rikdommen vokse inn i himmelen slutter vi nesten å være menneskelig.

Jeg tror det er bra for omdømmet vårt som folkeslag, hvordan resten av verden ser på oss. Jeg tror også det er viktig for vår egen utvikling. Det er mange bransjer i Norge som har kjempet med dårlige odds i mange år. Oljerikdommen har gitt mindre fokus og dårligere kår for konkurranseutsatte næringer. Nå er det kanskje andre sin tur til å utvikle seg. En skal ikke se bort fra at kreativitet og nyutvikling vil blomstre når, historien viser at det ofte skjer.

Jeg håper at oljekrisen skal gi oss en anledning til å korrigere hvordan vi fremstår for resten av verden her vi stenger grensene til vår egen lille, rike, lavt befolka flekk av jorda.

Jeg håper at ord som felleskap, ansvar, solidaritet, dugnad, snill, respekt, nysgjerrig og åpen skal forbindes med den norske folkesjela i fremtiden. I mye større grad enn de gjør i dag.  At de tar over for ord som materialisme, krav, tidsklemme, spekulasjon, fremmedfrykt, sjikane, egoisme og selvrealisering.

Jeg håper at vi finner andre mål for lykke enn økonomisk velstand og at vi begynner å  telle mennesker i egenverdi og ikke  i kroner og kostnader! Jeg håper at det blir typisk norsk å tenke på hvordan jeg med mine ressurser kan bidra til en bedre verden.

Da skal jeg med stolthet vise frem passet mitt!