365 dager

Årets siste dag. Jeg har aldri kjøpt eller skutt opp en eneste rakett, jeg har for stor omsorg for dyra rundt meg til det. Dessuten kjennes det så meningsløst for meg, å svi av millioner av kroner på noen minutters sløseri mens det er så mange udekte behov rundt om i verden. Jeg går sjelden på nyttårsfest også, men tur i marka har det ofte blitt på årets siste dag. For meg er denne dagen aller mest tid for refleksjon og oppsummering. Gjøre opp status over året som har gått. Hva er jeg fornøyd med? Hva har gitt mening og mestring? Hva burde jeg gjort annerledes og hvilke feil skal jeg lære av? Forventningene og gleden over det nye året som ligger ubrukt foran meg minner meg om følelsen jeg alltid har fått ved skolestart, både som barn og voksen. Nysgjerrigheten  over det uoppdagete som ligger foran meg. Alt jeg kan lære og få ta del i, alle mulighetene. Et nytt år med 365 ubrukte dager ligger åpent foran meg. Hva skal jeg bruke det til? Hvilke mål og drømmer skal jeg realisere i dette året?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at det er uendelig mye jeg har lyst til å gjøre og enda uendelig mye mer jeg kan gjøre. For i min del av verden og i mitt levesett er valgene så godt som uendelige. Det største hinderet er faktisk meg selv. Mine vaner, rutiner og behov for trygghet. Min livsstil basert på komfort og økonomisk trygghet. Mitt behov for de kjente omgivelsene og kontakten med mine kjære venner og familiemedlemmer.

Valgene baseres aller mest på hvor mye jeg våger og hvor mye som står på spill. Mekanismen er den samme uansett hvor i verden du bor og hvordan du lever i dag. Men, konsekvensen av valgene og følelsen av å våge og hvor mye som står på spill er høyst individuell. Når hverdagen er trygg og forutsigbar kan selv en godt planlagt og relativt liten ekspedisjon føles vågal.

I 2015 har det kommet ca 670.000 innvandrere til Norge, nesten 190.000 av disse er registrert som flyktninger. I mitt hode er det så godt som umulig å klare å sette ansikter og skjebner sammen med tall av en slik størrelse. Det forblir tall i medieoppslag. Men jeg prøver likevel. Fordi jeg kan ikke føle sympati eller empati med døde tall. Med mennesker derimot kan jeg føle både sympati, empati og medfølelse. Og jeg vil fortsette å tenke på mennesker i stedet for tall. Tenk deg at du skal tegne en strekfigur for hvert eneste tall i summen 670.000. Det blir mange strekfigurer. Og hver eneste en av dem symboliserer et menneske. Et menneske som gjør akkurat de samme vurderingene som meg. Mennesker som reflekterer over hva de har, hvilke mål og drømmer de har for fremtiden, hvor mye de skal våge og hvor mye som står på spill. Hvert eneste menneske har et nabolag, venner og familie, et hverdagsliv og rutiner som er kjent. Hvert eneste menneske tenker på hva det skal fylle de neste 365 dagene med, hvilke valg han skal gjøre for seg, sine barn, sine foreldre og sine venner.

Vi ser bare krigsbildene, ruinene og katastrofene. Vi ser ikke hverdagsbildene som er rammene til den mannen eller jenta som ender opp som et nummer i summen som registreres inn til Norge. Vi ser ikke og kan ikke fatte hva de våger, hva de setter på spill. Vi hadde ikke skjønt det om vi hadde sett bildene heller.

I en av sangene jeg lærte i min barndom sang vi “alle er vi forskjellig, men det er utenpå. Inni er vi like…” Jeg skjønte ikke helt rekkevidden av denne setningen når jeg var liten. Men som voksen er den en viktig påminnelse for meg. Den er en påminnelse når jeg møter folk jeg ikke liker så godt, når jeg krangler med noen som står meg nær, når jeg ser bilder av flyktningemassene. Noen ganger er det himla vanskelig å skjønne at vi er like innapå. Når Donald Trump, Christian Tybring – Gjedde, Sylvia Listhaug og alle medmenneskefiendtlige FB’ere fronter sine meninger lurer jeg på hvilken virkelighet de omgir seg med. Den virker så totalt forskjellig fra min. Og det er nesten umulig å skjønne at vi er like innapå. Men nettopp da er det så viktig å huske det. For innerst inne bærer vi alle de samme håpene, drømmene og lengslene. Primærfølelsene frykt, sinne, sorg, lykke og kjærlighet er grunnleggende følelser i alle mennesker. Alle andre følelser, som skam, misunnelse og avsky springer ut fra primærfølelsene og vokser frem gjennom sosialiseringsprosesser. Den enkeltes følelsesregister avhenger av den emosjonelle modenheten til vedkommende og vi føler og ser verden forskjellig. Det er ikke lett å holde seg til den rasjonelle forklaringen når våre meninger spriker så stort. Kanskje er det ikke riktig heller. Men hvis vi møter avsky med avsky, sinne med sinne, frykt med frykt da er vi i en dødelig spiral. Derfor vil jeg holde tak i grunntanken om at innerst er vi alle like. Den innfallsvinkelen kan føre oss på et bedre spor. På sporet av mer medmenneskelighet og forståelse.

Det er så mye jeg har lyst til å fylle de 365 dagene med. Det finnes fjell å bestige, land å oppdage, festivaler og konserter å oppleve. Late og solfylte feriedager, oppdagelsesreiser, frivillig arbeid, dugnader og sosiale sammenkomster. Hverdager og høytidsdager. Alle dagene ligger der og lokker, blanke og ubrukte. De vil helt sikkert blir fylt med litt av hvert. Mange med et hverdagsfyll som ikke huskes så godt. Andre med store opplevelser og milepæler. Noen vil sikkert bli soset bort, andre være proppfulle av ansvar og oppgaver. Jeg vet at det er dagene som har utfordret meg og krevd noe ekstra som huskes best. Dagene når jeg på et eller annet vis har kunnet bety noe for andre, dager når mine bidrag har gjort en liten forskjell. Det er nettopp på slike dager jeg føler meg rik. De neste 365 dagene skal jeg satse på å bli rikere. Og det skal jeg bli gjennom å samle på færre ting, flere opplevelser og dele mer. Jeg håper det er fasiten når status skal gjøres opp på neste års siste dag. Da vil jeg tenke at jeg har vært på riktig vei og at det har vært et rikt og meningsfullt år.

Godt nytt år!