En juvel i mestringssmykkeskrinet

Jeg har fått en ny juvel i mestrinsgsmykkeskrinet mitt!! Forrige søndag sang jeg, helt alene, foran publikum. Jeg, som i mange, mange år passet meg vel for å la noen andre høre sangstemmen min. For en reise det har vært, for en seier og mestring og lykke!

I innlegget om påfyll og positiv energi fortalte jeg om foredraget jeg skulle holde 6. desember. At jeg kom til å gruglede meg og at dette var et helt annerledes foredrag enn de jeg har holdt før. I programmet til treningssenteret fikk foredraget tittelen “Hverdagsmenneske” og hovedtemaet var tanketrening og valg av perspektiv ( eller mental trening som det helst kalles i prestasjonskulturer) Jeg brukte min egen livsreise for å fortelle om hvordan jeg jobber med min psyke og personlige utvikling. Jeg hadde på et eller annet tidspunkt fått ideen om at jeg skulle åpne foredraget med en sang og slang med leppa til senterlederen om det. Og når det var sagt så var det en avtale. Jeg har brukt nesten alle tiden i bilen siden da og frem til foredraget på å øve, og når søndagen kom var jeg så klar som jeg kunne bli.

Jeg var veldig spent på mottakelsen. Mange av de som var tilstede visste av meg fra oppveksten i Surnadal, men hadde ikke sett meg på mange år. Noen av de som satt der hadde bare sett meg på treningssenteret nå det halve året jeg har bodd i bygda og visste ellers ingenting om meg. Jeg hadde tenkt at om jeg følte det bar riktig galt av sted skulle jeg synge bare et vers. Men det gikk helt fint. Jeg kunne se i ansiktene at dette var rikelig bra nok. Og jeg kjente mestringsfølelsen krype inn i meg og legge et trygt og varmt teppe over nervene. Foredraget ble tatt godt i mot. Jeg snakket om oppturer og nedturer på min livsreise og hvordan jeg jobber med tanketrening og utvikling i hverdagen. Fra salen mottok jeg nikk og smil, anerkjennelse og kontakt som gav meg tro på at dette er et budskap som kan gi noe til andre enn meg selv. Etterpå var det lettelse og klemmer og overmot og pur lykke! Og nå har jeg bare lyst til å synge og synge, høyt og stort!

Jeg har virkelig fått en ny juvel i smykkemestringsskrinet. En juvel jeg kan ta frem og se på og glede meg over og bruke for å ta enda et skritt. For det er nettopp det som er greia. Utviklingen går stegvis, og når et mål er nådd, en hindring er passert blir det neste også nærmere enn før.

Jeg sa innledningsvis at jeg i mange år avsto helt fra å synge som andre hørte på, og det selv om jeg virkelig elsker å synge. Jeg gjorde det fordi noen en gang i barndommen fortalte meg at jeg ikke kunne synge. Og jeg trodde på det. Spurkeland kaller dette for tillært hjelpeløshet i sine teorier om relasjonskompetanse og prestasjonshjelp. Kritikk og tilbakemeldinger vi mottar i barndommen påfører oss skader som medfører at vi mister troen på egne ferdigheter. Du hører rett som det er noen si at “nei, matte, det kan jeg ikke”, eller “jeg kan ikke å tegne, jeg”. Og mange er like overbevist som meg om at synge, nei det kan de faktisk ikke. Denne tankegangen kalles fixed mindset og er grobunn for holdninger som at det nytter ikke å øve, jeg blir ikke bedre uansett. Nyere forskning viser at det er mye i ordtaket du kan det du vil. Om du tror at egenskaper utvikles når du bruker dem så prøver du mer, trener hardere og blir bedre uansett hva startpunktet er. Det kalles growth mindset og er det viktigste verktøyet på veien til gode mestringsopplevelser.

For meg har veien frem til solosangen på treningssenteret vært lang og hatt mange små steg og etapper. Ikke bare innen sang, men på mange arenaer i livet. For mestring og måloppnåelse på en arena påvirker definitivt andre på områder også. Ikke minst troen på at det nytter og at du kan få det til. Derfor er mestringssmykkeskrinet så viktig. Følelsen jeg får av mestring kan spares på og brukes til å gi meg selv mot til å ta fatt på nye utfordringer. Etter hvert får den tillærte hjelpeløsheten mindre makt og egen opplevelse blir viktigere. Trinnvis har jeg åpnet opp for å synge i andres påhør. Først i kirka under salmesangen på julaften, allsang i festlig lag, i bilen med passasjerer, visesang rundt bålet når noen tar fram gitaren. Jeg følte det var et stort skritt når jeg prøvesang og kom inn i koret Rolling Tones for noen år siden. Disse små skrittene som gradvis har bygd selvtilliten større enn sårene fra barndommen.

Og plutselig står jeg der, i bygda hvor jeg vokste opp, og synger med all kraft og stemme jeg har! Alt kan skje med hverdagsmennesker!