Kontraster!

Woops, jeg er tilbake! Ikke har jeg vært syk, ikke har jeg vært sylta ned med arbeid, ei heller har jag hatt dataproblemer. Neida, jeg har vært på ferie! En aldeles herlig og etterlengtet sommerferie. Litt på etterskudd kan en vel kanskje si, men nå er det jo engang slik at ett eller flere steder på kloden er det alltid sommerfølelse. Det gjelder bare å forflytte seg dit sommeren er.

Jeg reiste alene, som jeg har gjort ganske mange ganger nå. Det har noen åpenbare, store fordeler. Den ene er det veldig sparsomme behovet for planlegging. Når du er helt for deg selv kan du egentlig ta det aller meste på sparket. Det finnes alltid ei seng, et måltid, en bussbillett eller en togkupe som kan oppbevare deg og ta vare på deg til neste trekk. En flybillett og kanskje en booking for første natta er alt du trenger for å være i gang.

En annen fordel er at det er veldig mye lettere å komme i kontakt med andre folk når du farter rundt alene. Og, du blir sjelden plaget av restaurantenes innkastere, den potensielle inntjeningen ved bare en munn å mette er såpass begrenset at de færreste tar seg bryet med å hanke deg inn. Planer kan endres når som helst og dagsformen og innskytelsene kan styre programmet all the way. Så langt med fordelene…så over til hakene, for de er der også. Selvsagt. På egenhånd ute i verden er du virkelig det, på egenhånd altså. Penger, pass, bankkort, telefon – du har bare de du har. Og mister du de er det ingen som trøster deg med en klapp på skuldra, låner deg telefonen, penger og backer deg opp slik at det hele blir bare en liten reisehistorie å le av. Nei, du må ha styr på tinga dine. Jeg har en hel del sikkerhetsregler for meg selv, og noen ganger tenker jeg at mitt nevrotiske nivå gjør at jeg neppe kan kalle meg en ekte easy – living – globetrotter. Jeg har kopi av passet. Jeg har minst to bankkort og alltid minst et kredittkort i tillegg. Jeg har kortholder til å feste på innsida av bukselinninga, jeg har hodelykt og ryggsekk. Kortene oppbevares alltid separat og så snart jeg har en safe tilgjengelig låses det meste inn der og bare det nødvendigste tas ut. I det siste har jeg ofte lagt igjen telefonen der også, jeg trenger den tross alt ikke på femminutts basis, det holder med litt kontortid et par ganger om dagen. Og, om jeg har telefonen i veska så er den som oftest avslått. Den som rapper den skal i det minste slite litt med koder og sånt. Ikke at jeg vet om det faktisk vil være noe slit for den slags folk, men jeg liker å tro at jeg gjør meg vanskelig.

De aller, aller fleste byer har områder med store kontraster. Nesten uten unntak hører områdene rundt sentralstasjonene til det jeg kaller dårlige miljø. Når du vandrer rundt i en by merker du som oftest ikke akkurat når du krysser grensen mellom god og dårlig bydel, men atmosfæren kryper innover deg på utrolig kort tid. Du går fra posh og styla områder til nervøse og kaotiske gater på null komme niks. I det ene øyeblikket er livet rundt deg velorganisert og oversiktlig, i det neste er det bråkete og vulgært. I nesten alle byer er området rundt sentralstasjonene dårlig. Selv om jeg liker veldig godt å gå for å se meg rundt, tar jeg ogfte en taxi for å komme meg litt bort fra disse områdene. Og her holder jeg på veska mens oppmerksomheten er skrudd på fullt. I slike områder er det lett å miste motet som enslig turist. Verden føles stor, utrygg, skremmende og upersonlig. Men så kommer jeg til nye gater, andre miljøer, konsentrerte arbeidslag og vanlige hverdagsfolk. Da blir soloreiseingen en kulturopplevelse og jeg kan bruke all tid i verden på å bare ta inn lukter, lyder, smaker og hverdagsbilder. Jeg elsker å forsvinne inn i vrimmelen og bare la meg drukne av byenes pulserende liv.

Da er det lett å slå av en prat med fastboende eller andre reisende, leve seg inn i hverdagen og føle at reisen gjør godt både for kropp og sjel.

Jeg har lært at å reise alene er en mental berg – og dal -bane. Alle opplevelser kommer så tett på. Ikke bare de som oppleves der og da, men alle de som har vært før også. Minner fra andre reiser plumper frem, bruddstykker fra episoder i fjern og nær fortid. Hendelser jeg skulle ønske jeg hadde håndtert annerledes og opplevelser som står som fotoshots i hukommelsen. Følelsesregisteret er på reise det også, like mye innover som i opplevelsene på utsiden. Følelsene veksler mellom ensomhet og frihet, eventyrlyst og hjemlengsel, utforskertrang og sentimentalitet, nysgjerrighet og glede over øyeblikkene og framtiden bryter krefter med nedstemthet over det som er forbi og tapte tog.

Jeg vet alt dette og likevel setter jeg avgårde med samme iver hver eneste gang. Jeg vet at jeg kommer til å lengte hjem til flokken min som besatt innimellom, men også at jeg kommer til å lengte ut igjen når jeg har kommet hjem. Kontrastene følger meg.

Flere ganger har jeg vært på reise når verden har blitt rystet av store terroraksjoner. Denne gangen var jeg i en solfylt upperclass by i Spania når skuddene falt i Paris. Å sitte alene på et hotellrom og ta inn slike hendelser via BBC International er en helt surrealistisk opplevelse. Du føler deg fanget i en virkelighet som er så rar og hinsides at solskinnet og stranda utenfor vinduet ser ut som et fjernt postkort. Verken det ene stedet eller det andre er hjemme og det er så store kontraster at det er nesten helt umulig å ta det inn.

Når jeg hadde internettstunda mi den siste morgenen i dette sommerlandet gikk det opp for meg at en av mine ungdomsvenner hadde gitt opp livet uka før. To dager før jeg dro. Solen skinner, men glansen blir litt mattere. En ting er det at jeg vet så lite om de jeg deler frokostbuffe med på et tilfeldig valgt hotell et sted i sommerland. Men jeg vet så lite om de jeg egentlig skulle visst mer om. Jeg vet så alt for lite. Jeg skulle så gjerne gitt den hånda, den klemmen, den varmen jeg har til overs, så går vi bare rundt her og tror at alt er ok. Det er så små avstander mellom oss og likevel så store avgrunner for alt vi ikke vet.

Følelsen følger meg hele veien hjem. Og jeg vet at også denne gangen har reisen like mye vært en reise i meg selv som en reise i sommerland. Å reise alene gir stor plass for refleksjon. Over andres oppførsel og egne reaksjoner, over egen oppførsel og andre reaksjoner.  Jeg har lært en del om nye steder og en hel del om meg selv. Jeg har lagt bedre merke til et par ting som jeg vil bli bedre på,  som jeg vil jobbe med i tida som kommer. Jeg har litt mer innsikt enn jeg hadde før jeg dro. Det er det som er selve reisen for meg.

Og jeg våger å si det. Å reise alene er krevende. Det er frihet, det er interessant og det er lærerikt. Det er gøy og det er spennende, men ingen bør bare reise solo….. neste gang tror jeg det er plass til reisefølge 🙂