Påfyll og positiv energi

Forrige uke var jeg tre dager på Opplevelseskonferanse i Svolvær! Bare navnet og lokaliseringen er nok til å gi meg god stemning. Været var helt fantastisk, klar himmel og melisdryss på de sylskarpe toppene som sklir rett ned i havet er faktisk en opplevelse i seg selv.

Så heldig jeg er som kan ta del i miljøet som skaper og utvikler reiselivsopplevelser i Norge. Det er utrolig inspirerende å møte så mange engasjerte ildsjeler. For ildsjel og energi må til for å skape sitt eget levebrød som opplevelsesleverandør selv om de naturbaserte forutsetningene er de aller beste her i landet.

Programmet inneholdt både forskning, utenfra – blikk på næringen og historier fra grundere og mennesker som lever for å oppfylle drømmene sine. Å følge drømmen krever mot og hard  jobbing blandet med kreativitet og oppfinnsomhet. Det blir mye god historiefortelling av sånt. For bare å nevne et par; Ola ved Svinøya rorbuer som omtaler det meste som et eventyr og som gjerne stikker av gårde en tur midt på dagen når surfebølgene lokker som verst. Gårdsfruen som driver med alt fra Musicals til Happy pigs og som forteller om det med en stor porsjon humor og livsglede. For det er jammen meg ikke bare hard jobbing det handler om, det er også livskvalitet!

Som ny i næringa hadde jeg stort utbytte av å delta. Det gav meg faglig påfyll, men også inspirasjon og utbytte på det mer personlige planet. Den jobben jeg har nå varer i tre år, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre etterpå. Å omgi meg med kreative og engasjerte mennesker bidrar til at min egen vei blir mer synlig, jeg ser bedre hva jeg kan bruke mine evner og ressurser til. Det blir tydelig at det er ikke bare noen spesielt utvalgte som er i stand til å skape sin egen arbeidsplass og at det ikke er bare unntakene som har ressurser og kompetanser som kan være kjernen i en virksomhet. Nei, det er faktisk veldig mange som er eiere av slike ressurser og kompetanser. Men det finnes noen forutsetninger for å bruke de. For det første må en bli bevisst sin egen kompetanse og ha tro på at den finnes og er bra nok. Deretter må en våge å satse og vise frem hva en har og kan.

Den 6. desember skal jeg holde foredrag på motivasjonsdagen til Surnadal trening – og velværesenter. Det kommer til å bli et annerledes foredrag enn de jeg har holdt før. Denne gangen er temaet å velge perspektiv og positiv grunninnstilling. Innholdet blir mer personlig enn noen av mine tidligere foredrag har vært. For meg blir det en god test på om jeg har noe å fare med som kan gi et bidrag for andre. Et lite skritt i retning av å bruke mine ressurser på min egen levevei.

Jeg vet at jeg kommer til å grue meg like mye som glede meg. Jeg kommer til å være kjempespent på mottakelsen, og i dagene før foredraget kommer til å angre på hele greia. Men jeg tror ganske sikkert at det vil føles godt etterpå. At jeg gjennomførte og kan kjenne på den gode følelsen av å ha mestret noe som flyttet meg utenfor komforten en stund.

Forhåpentligvis legger jeg en ny byggestein på veien jeg har startet på. Jeg tror veien heter noe slikt som å dele opplevelser for glede i hverdagen. Det har jeg tenkt underveis disse dagene i Svolvær, at det er visjonen for livsverket mitt. Det skal være rettesnora for det jeg skal formidle og det jeg skal bruke ressursene min på i tida framover.

Og det leder meg over på temaet jeg egentlig tenkte å skrive om i dette innlegget. Et tema jeg grunner en hel del over og som er et etisk dilemma for meg. Et ofte nevnt mantra i vår tid er at du skal omgi deg med mennesker som gir deg positiv energi, mennesker som fyller energilagrene dine og gjør deg glad. Og det høres jo fornuftig ut. Men hva da med de som trenger din positive energi når de er i en situasjon hvor de selv ikke har den? Hvis mangelen på positivitet skyldes sykdom, bekymringer, økonomiske vansker, problemer på jobben eller i forholdet og denne personen så sårt trenger påfyll uten å klare å gi det samme tilbake akkurat nå? Skal jeg bare la den personen i stikken da, fordi jeg er rådet til å omgi meg med positive mennesker? Eller skal jeg være storsinnet og raus nok til å tåle belastningen av dette menneskets negativitet for å dele mitt overskudd? Noen dager kan jeg ha nok å gå på til at jeg har råd til det. Andre dager er det verre. Men kanskje rådet heller burde være å variere etter egen dagsforms styrke og kraft? Vil ikke det gi meg endra bedre opplevelser i det lange løp? For er ikke det å bare omgi seg med positive mennesker som gir påfyll ganske egoistisk? Mens det å kunne støtte en som trenger det vil gi takknemlighet tilbake. Og dermed en større glede i det lange løp enn bare egen tilfredshet. Jeg vet ikke helt hvor grensen går jeg, hva som er etisk riktig og hva som er klokt. Men det er i alle fall sikkert at jeg funderer en hel del på det og mener spørsmålet er verdt litt oppmerksomhet. Gjør du?