Alenesøndagkveld

Søndagstur i Vindøldalen

For første gang på over fire måneder bor jeg for meg selv. Første gang på fire måneder? Nei, det er vel heller første gang på 26 år! Men de siste fire månedene har jeg bodd på gård med tre generasjoner, tre-fire hunder, katt, sauer, geiter, hester, kanin og et sammensurium av oppgaver, arbeidsfolk, gjester, hundeglam, latter og lek, høylytte diskusjoner og et kjøkkenbord med plass til alle som dukker opp. Nå har ei raus venninne lånt meg nøkkelen til feriehuset sitt og gitt meg et tilholdssted for privatliv. Teo og meg. Jeg innser at jeg i de siste månedene har vært mye mer sosial enn hva jeg vanligvis er, og at det tar litt tid å komme inn i nye rammer  igjen.

Teo <3

Ett av formålene med sommerens endringer i livet var nettopp det å trene på å takle skifter og uforutsigbarhet. Å være mindre avhengig av ting og mer fleksibel. Det går, som det meste i livet, litt opp og ned. Noen dager elsker jeg friheten av at ingen venter at jeg skal komme hjem, at jeg kan dra rett fra jobb på et fjell og bare ha ansvar for meg selv.

Rastløshet og uro har bestandig vært en del av meg. Tvilen om at jeg er på rett vei, og stikkene av motstand mot rutiner og A4 – hverdager slåss mot behovet for trygghet og stabilitet. Særlig om høsten gnager det innvendig, kanskje bor det en trekkfugl der inne? En trekkfugl som kjenner dragningen mot å dra sørover og være i konstant bevegelse. I slike perioder går det mye energi på å holde tak i det positive og finne roen som trengs for å være tilstede i dagen i dag.

oktober 15 026

Men, med åra har jeg lært at disse periodene kommer og går over igjen. Det gjelder å håndtere de, og bruke tvilen til å bli bedre kjent med seg selv. Ta notis av de tingene som betyr noe uansett, de som holder igjen og gir glimtene av glede og tilhørighet.

Jeg har elleve tantebarn. Elleve små og større mennesker. Med hver sine interesser, utfordringer, særtrekk og signaturer. I løpet av helga har jeg hatt kontakt med sju av de. Jeg har spist kake og delt latter og hverdagsgleder, bekymringer og erfaringer med tre av mine fire søsken. Jeg har sittet på tribunen sammen med kjæresten til jenta mi når hun og laget fightet seg til en ny seier. Og, tenk! Gamle Teo har vært med på hyttetur med gode venner i høstfjellet. Jeg som trodde at turene var et absolutt tilbakelagt kapittel. Livet har jammen mange fine gaver!!

Endringer er krevende, og veien er ikke helt streit. Det må koste litt. Utvikling kommer bare hvis en våger å røske litt i det gamle. Alenesøndagskveld kan brukes til mangt. Til å være ensom og rastløs eller tilfreds og takknemlig. Jeg tror jeg velger det siste i dag.

 

oktober 15 043

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s