Men natta, den er ingen venn

IMG_4541

Her om dagen var det en dame som spurte meg om jeg alltid har vært sånn. Med det mente hun nok mitt fokus på å ha det bra og se det positive. Jeg fikk inntrykk av at hun trodde livet mitt har forløpt enkelt uten verken nedturer, sykdom eller kriser. Det fikk meg til å stoppe opp og tenke litt. For det er kanskje det inntrykket folk får av meg når de møter meg nå, at det er enkelt for meg å være «slitsomt lykkelig».

Noen dager etterpå var jeg på en konferanse. Sist på programmet var det satt opp et motivasjonsforedrag, noen ord å få med seg på veien hjem, slik det ofte er på konferanser.

Hun som holdt foredraget hadde vært skiboms og basehopper. Før ulykken rammet og hun stupte ned til jorda i ca 100 km/t. Hun fortalte om veien tilbake. Og det slo meg at hun snakket om akkurat det samme som jeg pleier å snakke om. Tanketrening, å velge livssyn og perspektiv.

Hennes opplevelse var svært dramatisk og satte evnen til tanketrening virkelig på prøve. Det var liksom ikke en hverdagshistorie. Jeg tror ikke tilhørerne satt med en følelse av at dette kunne likeså godt skjedd med dem. Jeg tror de fleste i salen var langt unna et liv som basehoppere.

Men jeg er helt sikker på at hver eneste en i salen har hatt sine personlige utfordringer og opplevelser som har krevd tanketrening og innsats. Det er bare ikke like stuerent å snakke om de vanlige nedturene. Nedturene som «bare» er knyttet til våre hverdagslige hendelser.

Det riktige og høflige er å  svare bare bra når noen spør deg hvordan du har det. Andre, mer ærlige og utdypende svar vil ofte få den spørrende til å bli litt ille til mote. Spørsmålet var ikke en invitasjon til betroelser, bare en høflig frase.

Jeg har tenkt mye på om jeg skal skrive denne hverdagshistorien om meg selv. Den er på en måte  det lange svaret, og jeg er usikker på om du vil ha det, og enda mer usikker på om jeg orker vissheten om at du vet. Men hvis inntrykket folk får av meg er at jeg har kommet så lett til livsgleden bør jeg kanskje gjøre det likevel. Ikke for å få mer sympati, men fordi jeg er et hverdagsmenneske. Et menneske med god utdannelse, krevende jobber, godt sosialt liv, humør og engasjement. Et menneske som deltar og er tilstede, som nesten aldri er borte fra jobben. Men likevel et menneske med en ballast som ikke er så synlig. Jeg kan fortelle hverdagshistorien som en påminnelse om at vi alle har en. Ballasten er ulik, men vi gjør alle noen basehopp i vårt eget liv.

For natta og jeg er ikke alltid gode venner. Uansett hvor bra verden ser ut om dagen så er den annerledes om natta. Om natta kommer utryggheten krypende. De svarteste timene er et sted mellom to og fem.

Når natta og jeg ikke er gode venner er det angsten som kommer mellom oss. Noen dager sender angsten bud om at han kommer til natta. Budet kommer med en nagende uro, og vissheten om det ikke blir bare natta og meg i fredelig vennskap denne gangen. Men de fleste gangene kommer angsten bare plutselig. Den hopper opp i senga og kaster seg over meg. Søvnen spretter opp og forsvinner ut i mørke lufta. Angsten tar over plassen. Den tar over hjerte og puls, tvinger svetten frem og bryter alle forbindelser til fornuft og logikk.

Jeg prøver med alle midler å vise angsten døra, å få den til å dra sin vei. Jeg står opp ( hvis jeg tør), slår på lyset, leser, tenker på pusten, tenker på tankene, hører musikk. Men angsten bestemmer selv når den kommer og hvor lenge den vil bli. Noen ganger haster den videre, andre ganger blir den til det begynner å gry av dag og jeg rekker ikke mer enn en halvtimes blund før dagen begynner.
Jeg lar aldri angsten ta med seg dagen. Uansett hvor trøtt  jeg, hvor sliten og kvalm. Jeg starter dagen som om angsten aldri har vært der. For jeg er overbevist om at hvis ikke har jeg tapt. Jeg står opp, spiser maten min, trener og går på jobb. Og der sier jeg ingenting. Kanskje du ser det. At jeg er litt fjern, at uroen fortsatt sitter i. At jeg ser litt sliten ut. Men jeg later som ingenting. Fordi jeg vil ikke være svak, jeg vil være vanlig. Fordi jeg vil ikke gi angsten mer plass, jeg vil ikke at den skal være en del av meg. Fordi jeg vil ha kontroll, over meg og livet mitt, over samtaletemaene og bildet du har av meg. Jeg vil ikke at du skal tenke: Å, det er hun med angst. Det er tross alt bare en liten del av meg.

Jeg kan ikke si med sikkerhet hvor angsten kommer fra, heller ikke hvorfor den kommer når den gjør. I perioder kan det virke som den har glemt meg litt, men så slår den til igjen. Jeg synes den er noe dritt, for jeg vil være venn med natta i fred. Men egentlig har angsten lært meg ganske mye. Jeg har lært mye om meg selv, hva jeg tåler og hvor grensene mine går. Jeg har lært masse om balanse og hvile, trening og kosthold, om glede og tilstedeværelse, stressmestring og planlegging. Jeg har lært at jeg må bygge livet mitt slik at det er robust nok til å tåle det når de tøffe nettene kommer. Og jeg har  lært meg kanskje det viktigste av alt – tanketrening! For det er når det butter i mot at det blir ei skikkelig treningsøkt. Det er da en må ta frem viljestyrken for å velge riktig livssyn.

Det gjelder for falne basehoppere og det gjelder for hverdagsmennesker som meg og deg. Jeg kommer til å fortsette å svare bare bra når du spør meg hvordan jeg har det. Men jeg vet, og du vet, at bare bra har mange nyanser.  For jeg er faktisk vanlig, også med angst. Vanlige mennesker har sykdommer, samlivskriser, depresjoner, angst, konflikter, fobier, sorger og savn. Like mye som seirer, vennskap, gleder, jobbglede, engasjement og velvære. Hverdagslivet inneholder tunge dager og nedturer.
Neste gang jeg hører et motivasjonsforedrag håper jeg det er fra et menneske med et vanlig hverdagsliv. At alle i salen kan tenke at ja, slik er livet mitt også.  Jeg tror vi trenger å bli minnet på de usynlige hverdagskampene som kjempes av alle vanlige folk som meg og deg. Kravene til innsats og trening er de samme, men oppmerksomheten og supporten er mindre. Det blir ikke så mye support ut av «takk, jeg har det bare bra»

Sånn, nå har jeg skrevet det, nå vet du. Men vær så snill, la meg forbli et vanlig menneske i synet ditt på meg.IMG_5016

Er ikke du heller venner med natta? Da vet jeg at vi minst er to neste gang angsten besøker meg 🙂

lastet fra Sony 020715 727

 

2 kommentarer om “Men natta, den er ingen venn

  1. Modige deg. Jeg synes du ble enda større og dyktigere nå. All respekt til deg Martha. Ønsker deg gode netter og lykkelige dager i all evighet!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s