Omfavn 40-årskrisa – og alle de andre krisene for den slags skyld

Det er vanlig å skylde på 40 – årskrisa. Eller 50 – års, ja kanskje til og med 30 -års. Og så ler vi forsiktig, og vil med det gjerne vise at vi tar avstand fra de der krisegreiene, at det er noe fjas egentlig. Men nå har jeg tenkt litt mer etter, om disse krisene. Og satt det i sammenheng med de reaksjonene jeg har møtt når jeg har fortalt om mitt veivalg. Og min konklusjon er: Omfavn krisene! Slutt å le av dem, og begynn å se på dem som en nådegave. For egentlig er 40 – årskrisa ( og alle de andre) uttrykk for behov for endring. Kanskje er vi ikke så bevisst på det, hverdagene seiler avgårde med sitt faste innhold og vi bruker energien mer på å henge med på den daglige planen enn å tenke over hva vi virkelig vil bruke livet på, men det trenger seg fram på et vis likevel. Det gir seg utslag i rastløshet og en slags sultfølelse. Hvis bare….hvis bare……Ofte blir resultatet av krisen at det pøses på mer av det vi har fra før. Ny og smartere bil, sykkellappen, feit ferie.. Suget etter noe annet er der, men vi tar oss ikke nok tid til å kjenne på hva det egentlig handler om. Kanskje er det motorsykkellappen og sykkelkjøring som er svaret, og det er greit det. Men for mange ligger svaret trolig dypere og i noe som  krever større endringer for å gi den varige tilfredsheten. Våg å kjenn etter!

Kriser skaper rom for endring. Ja, i noen tilfeller vil krisen kreve endring. Samme mekanismer gjelder både for makrokriser og mikrokriser.

Filosof Øyvind Kvalnes skrev i A – magasinet forrige helg om at evnen til å føle empati minker med økt velstand. Det er god grunn til å tro at det er sant. Og sannsynligvis er det også andre evner som minsker i takt med velstanden. Evnen til å nyte enkle gleder for eksempel, og kanskje også evnen til fordypning, refleksjon og selvinnsikt.  Jeg tenker ofte på hvordan bildet av den typiske nordmannen har forandret seg i min levetid. Når jeg begynte å reise utenlands fremsto nordmenn gjerne som de litt beskjedne og enkle folkene fra langt der oppe i nord. Fulle var vi ja, men vi var også litt naive, passe beskjedne og stort sett ganske enkle å gjøre tilfreds. Telt, vandrerhjem, standardhoteller, strand og landsens tavernaer var nok til at vi kunne komme hjem blid, brun og fornøyd. Selve flyreisen var jo mer som et eventyr i seg selv!

Nå sprader vi rundt og viser oss frem når som helst og hvor som helst. Marcialonga er fylt til randen av norske ekstrem – mosjonister i glinsende Swix-jakker og skiutstyr verdt mer enn årslønna til det italienske vertskapet. Vi bader i bølgene der andre mennesker kjemper for livet og en fremtid, og når vi kommer hjem klager vi over ineffektiv innsjekk på flyplassen. Safari i Sør-Afrika, luksusferie i Dubai, eksotiske ekspedisjoner til Grønland, temareiser til Sør – Amerika. Overalt finner du oss. Vi valser i vei med hodet hevet og en overbevisning om at vi er verdens suverene folk. For vi har oljen kan du vite! Denne oljen som tilfeldigvis befant seg på det området som sorterer under våre landegrenser, og som har gitt oss varig velstand som vokser langt inn i himmelen. Takket være kunnskap og kompetanse ja, men kanskje aller mest takket være vår forfedre som har bygd opp et demokratisk samfunn med en infrastruktur som har gjort det mulig å forvalte rikdommen på en måte som kommer alle til gode, og ikke forsvunnet inn i enkeltpersoner lommer og palass. Det er ikke så veldig lenge siden denne rikdommen kom over oss. Men vi oppfører oss som om det alltid har vært slik, at det er en selvfølge og at det skal komme til å forbli slik. Men nå skaker det i oljeslottet vårt. Priser og produksjon, røde tall og oppsigelser. Det er krise! Jeg skjønner at det er trasig for enkeltmenneskene som rammes. De som har bygd livet sitt og inntekten sin på oljen. Men for oss som folk og land  vil jeg påstå at denne krisen kan gjøre oss godt hvis vi forvalter godt det rommet den gir. Kriser gir rom for nytenking og reorientering. Ressurser kan settes inn på andre områder og i andre bransjer. Den tvinger oss til å endre litt på perspektivet vårt, til å se oss om etter nye muligheter, både personlig og som folk. Jeg har lest om folk som har blitt arbeidsledig etter å ha jobbet døgnet rundt i oljebransjen i mange år og som har bygget seg et nytt liv ut av krisen. Blitt hjemmeværende med ungene for en tid, tatt en annen utdanning, begynt å dyrke kreative sider i seg selv som aldri har fått plass før. Og blitt veldig mye mer lykkelig! Selv om lønna har blitt veldig mye mindre!

Jeg er så heldig at jeg har noen gode venner jeg kan snakke med om de verdifulle tingene i livet. Ikke de materielle verdiene, men de som virkelig betyr noe. Hva livet egentlig er til for og sånt. Det er samtaler som fortsetter å leve lenge etter at vi har dratt hver vår vei. For svarene er ikke opplagte eller absolutte, de er mange og dynamiske alt etter hvilken vei samtalen tar. Men likevel – kanskje er det så enkelt at vi gjennom å leve et godt liv for oss selv også kan bidra til å gjøre verden litt bedre for andre. Gjennom å se hverandre, skape kunst, musikk, opplevelser og gode relasjoner. Kanskje er det slike ting som er den virkelige verdiskapningen? Ikke hvor mye olje vi kan pumpe opp i minuttet og hvor langt ned vi kan presse produsentenes lønn for at marginene skal bli størst for oss?

Nå nærmer det seg kommunevalg, og jeg er helt sikker på hva jeg skal stemme. Jeg stemmer det samme i år som jeg gjorde ved forrige valg, og valget før det igjen. Jeg stemmer på De Grønne. Ikke fordi jeg er enig i alt partiet står for. Men fordi vi trenger en røst som opponerer mot den gjeldede sannhet om hva som er verdiskaping og vellykket utvikling. Den stemmen er så viktig stemme i samfunnsdebatten. Vi trenger noen som kan ta diskusjonene, noen som faktisk ytrer at vår velstand og vårt forbruk ikke kan spinne videre. Det er ikke bra for oss, det er ikke bra for verden og det gjør oss definitivt ikke til bedre og lykkeligere mennesker!

Når krisen kommer, våg å vær i den og slipp taket på den vanlige hverdagen for en stund. Kjenn virkelig godt etter hva som er viktig, hva du vil gjøre med resten av ditt liv. Kanskje oppdager du en liten sti du har oversett før. Kanskje er det nettopp den stien som vil føre deg videre til det magiske øyeblikket der du kjenner at dette, dette er det beste i meg selv!