Å bestemme over et liv

Favorittplassen til hunden min er sånn cirka midt på gulvet i gangen. Akkurat der har han oversikt over passasjen inn til alle rom. Han utsetter seg for en viss risiko ved å velge den plassen, en risiko for å bli tråkka på av den som skal forbi og feilberegner størrelsen hans litt. Men det er også et par potensielle gevinster ved den plassen. Jeg tipper han har veid risiko opp mot gevinst og funnet ut at det siste overgår det første. For han har himla god oversikt der. Dessuten vet han godt at sjansen er stor for at det vanker klapp og kos ved hver forbipassering på akkurat den plassen. Han vet også at om uhellet er ute og halen får seg et tråkk, ja så mer enn dobles dosen med klapp og kos. For den karen der skjønner du, han kjenner meg. Han kjenner meg bedre enn de aller, aller fleste. Store deler av livet hans har godt med til å observere meg, min adferd og sinnstemninger.

Han er en liten ekspert på reiseeffekter. Han vet godt at det er forskjell på jobbveske og festveske. Han vet at tursekk og treningssekk pakkes med forskjellige ting. Selvsagt ser han forskjell på stor og liten koffert og vet at jo større, jo lengre reise.

Men lengden på reisen spiller egentlig ikke så stor rolle for han. Avskjedsseremonien er den samme uansett. Og jeg har da ordnet et opplegg for han underveis. Noen mater og lufter og koser likevel. Men maten smaker ikke riktig det samme da, tar heller litt mindre porsjoner han, til mor kommer hjem igjen.

Teo liker egentlig best å legge seg ganske tidlig, men han lager ikke noe styr utav det. Han tusler inn på rommet og finner senga si når han er klar for det, stopper bare opp litt i stuedøra og spør om ikke jeg også er trøtt før han finner veien selv. Med alderen har fått en hang til å sove utpå om morgenen også. Og siden det som oftest er treningssekken som pakkes tidlig om morgenen er det ikke noe å bry seg om for han. Nei, da er senga på stua et godt og stille sted til nestemann i huset våkner om ei stund.

Nesten ingen kjenner meg så godt som Teo, og ingen kjenner Teo så godt som meg. Til sammen er vi et oppkomme av vaner og uvaner, ritualer og dialog. Vi snakker ikke samme språk, men vi forstår hverandre uten ord. Vi hører til hver vår verden, men deler det meste av døgnets timer i gjensidig og fredelig kjærlighet. Og vi krangler. Krangler om hvilken vei vi skal gå, hvilket tempo vi skal ha, om vi skal snu og hva vi skal spise. Teos beste triks er å spille død. Midt på veien, når som helst.  Mitt beste våpen er godbiter og makten i båndet. Men vi vinner hver vår gang.

Teo hater ballonger, trillekofferter og torden. Ellers liker han det meste. Snøbad, sjøbad, bekker og fjellvann. Turer på sti eller kanskje enda bedre på ski. Kulde er mye bedre enn varme, men finnes det en plass i skyggen med gress og  fuktig jord og noe å hvile blikket på kan timene passere forbi.

Men nå hater Teo trapper. For beina er så trøtte. Både turene og pusten har blitt kort. Tolv år er tungt å bære for en stor hund. Det er ikke etappevis. Det er gradvis. Gradvis blir turene kortere, pausene lengre og farten mindre. Dyrlegetimene blir litt hyppigere og reseptene flere. Men livskvaliteten, blir den mindre? Gjensynsgleden er stadig like stor, matlysten den samme, men smertene i den gamle kroppen, hvordan er de? Enda kan farten være stor når noe interessant dukker opp i synsfeltet, og en gang i blant kan det fortsatt passe med litt ball – lek i parken. Men, når er det nok? Når er kvaliteten borte?

Jeg vet at dagen kommer, alle som har dyr vet det. Men hvordan skal du vite at det er akkurat den dagen. At nå, nå er det på tide å gi slipp. At de trøtte beina trenger hvile og mine må gå veien videre alene.

I går bestemte jeg meg for at den dagen er veldig nær. Jeg la en plan, bestemte til og med dato. Men i dag er planen litt mindre klar. Det kom inn et moment fra siden. Vi endrer litt, legger til litt til. Litt mer kos, noen småturer til, vi har litt mer å prate om, noen gjensynsgleder igjen.

Men det er ikke så lenge igjen. Vi vet det nok begge to. Når den dagen er over skal jeg dra dyna over hodet og sove frem til en ny dag. En annerledes dag, uten deg.

En hyllest til Teo og de andre firbeinte som fyller livet med glede og kameratskap bare ved å være til!